De gamle grekerne fortalte om det sterke og lykkelige folket som bodde nord for nordavinden. Senere het det at nedgangen til helvete var å finne i nord. På 1600-tallet var det definert til fjellet Domen nær Vardø.
Av Thor Robertsen. Artikkelen er tidligere publisert i Årbok for Vardø 2009
Nord for nordavinden
Folks oppfatninger av nordområdene har variert opp gjennom tidene. Alle har vi sett illustrasjonene som ledsaget beretningene fra de utallige oppdagelsesekspedisjonene som i hine dager ble sendt nordover, enten av paven i Roma eller konger i Europa. Her kan man se sjøormer og svære uhyrer med gapende kjefter som lever i de endeløse havområdene. Med en svingende hale vipper de båtene rundt, så mannskapet spreller i løse luften. Man kan lese om en voldsom natur, evig kulde og et stormpisket og bunnløst hav, om et uendelige mørke, men også om en glødende sol som skinner døgnet rundt og avdekker den minste hemmelighet i ditt sinn. Ikke bare var det fabeldyr som levde i sjøen og på land i nord. Menneskene var underlige trollskapninger som man helst ikke burde møte alene. Slik ble myter dannet, om natur og dyreliv, vær og klima, også om egnens befolkning, deres levesett og forhold til naturen og åndenes verden.
Myter lever lenge.
Vardøværinger og været
Vardø er eneste by i Norge i arktisk klimasone.
Vardøværingene prater alltid om været, noe som er naturlig siden fiskeri er grunnlaget for øysamfunnet. I dag er værvarslingen godt utbygd og via internett kan man faktisk lese 10 dagers varsel detaljert på stedsnivå. Slik har det ikke alltid vært. Tidligere var det lang erfaring og evne til å tyde værtegn, som var viktig. Man utvekslet viktig informasjon. På den andre siden er været i Vardø omskiftelig, ikke bare gjennom årstidene, men også gjennom døgnet
Det er kun på Vardøhus Festning kanonene salutterer når sola igjen stiger opp over havranda etter å ha vært borte i tre måneder. Ellevill jubel lyder når elevene får fritt fra skolen denne dagen. Slik har det alltid vært. Etter 1910 ble Vardøværinger mang en sommerdag vekket av den intense ulingen fra tåkeluren på Hornøy fyr. Den varslet de sjøfarende som lite kunne se i den tunge og tette Ishavsskodda som omhyllet øyene. Dagens ungdom har aldri hørt dette gjennomtrengende værvarslet, det langtrukne rautet fra ”Storoksen”, som tåkeluren ble kalt. Fyret er nå automatisert og lufttankene som ble brukt står uvirksomme.
I dag er bilen viktigste fremkomstmiddel, selv innen byen. Men de fleste vet hvordan austavinden kan gnage på sinnet dag etter dag, vinter som sommer. Alle har opplevd piskende snøkov, så tett at man knapt kan se en hand foran seg. Alt dette blir glemt, når sommersola skinner og temperaturen passerer 15 grader. En Vardøværing er ekspert på å finne ly for austavinden, og på gode solskinnsdager kan man skue hvite skrotter ligge henslengt på de merkeligste steder for å slikke sol. Da er det også trivelig å flanere utover Skagen i hvite og vindstille sommernetter, forelsket eller ikke.
Når man er ute og reiser, så får man ofte høre: ”Ja vel, du er fra den forblåste øya hvor man må klore seg fast for ikke å bli blåst på havet.” Sannheten er at det blåser ikke mer i Vardø enn ellers på Finnmarkskysten. Myter er som kjent seiglivede.
Uansett, alle Vardøværinger har et forhold til været.
… rækanes på ei fjøl
Leif Andreassen vokste opp i Vestervågen. Han var født i 1924 og var en av syv søsken. Familien var avholdsfolk og likte å synge. Eli Hermansen som gikk på realskolen samtidig med Leif, forteller at han var flink til å spille gitar og synge. Etter krigen var han hjelpelærer på barneskolen. Senere tok han utdanning innen sosialfaget og flyttet til Tromsø. Sine siste år bodde han i Vadsø hvor han arbeidet med sosiale saker ved fylkesmannsembedet.
Alsten Antonsen forteller at da han var på feriekolonien i Jarfjord en sommer noen år etter krigen, så var Leif også der som tilsynslærer. Han spilte og sang dagen lang. På spørsmål om hvor han hentet alle sangene fra, kom det kontant: ”Dæm kommer rækanes på ei fjøl”.
Han diktet mange sanger, bl.a. om sykhusbrannen etter bombingen i mars 1942 hvor 18 mennesker omkom. Mer kjent i dag er nok ”Æ længte hjæm” som han skrev mens han gikk på skole i Oslo. Mang en Vardøungdom som har reist sørover, kjenne seg nok igjen i teksten. Savnet av hjembyen kan være sterk, enten man tenker på ”fjæralukt og krykkje ungans sang” eller ”svermeturan opp på Vårberget en stille nattsol kveld”.
Det er Leif som har skrevet og tonesatte ”Vardøvær”, sangen som synges av Vardøværingene ved de fleste anledninger.
”Vardøvær”
Når øyan ligg som perle oppå et teppe blått.
Og lodda går i stima og torsken bite godt.
Og hele byen dufte av slog og fesk og tang,
og sultne måsa kløyve lufta med sin hæse sang.
: / : Da e det Vardøvær : / :
For ingensteds på jorda bite torsken sånn som her.
Når nordvæststormen rase og have går som kokt,
og lina står i vase og Vega lage lukt.
Og takan flyg av husa og molloan søkk i kne,
og Hurtigruta ræk om kring og rive havna ned.
: / : Da e det Vardøvær : / :
For ingensteds på jorda kan det blåse sånn som her.
Når nordvæststormen spakne å sommersola kjæm,
og skinn en stakkars time før den forsvinn igjænn.
Når russeskodda klamme et stakkars Vardøliv,
og ligg så tjokk i gata du kan skjære med kniv.
: / : Da e det Vardøvær : / :
For ingensteds på jorda ligge skodda sånn som her.
Når nættene blir lyse og midnattsola rød,
varme våre hjærta og tenne oss med glød.
Vi forlate egnestampen å fryde oss som bæst,
i snekov ut på Skagen kor vi feire St.Hans fæst.
: / : Da e det Vardøvær : / :
For ingensteds på jorda feires St. Hans sånn som her.
”Vardøvær” er en sang man blir blid av. Man blir glad i den barske naturen og den historiske byen. Man synes det er flott å leve her sammen med andre mennesker. ”Æ skjit i været, for hær e det godt å være”, var den sylkvasse replikken fra Aksel, en vardøungdom som ikke vil flytte sørover.