Losvirksomheten i isødet

«Veien blir til mens du går», er et kjent uttrykk. Men det er kanskje ikke et slagord som Losvesenet ville velge. Losvesenet markerer at det i år er 300 år siden losvirksomheten ble etablert her i Norge. Det markeres med en rekke arrangementer langs hele kysten og det hele starter i Vardø nå i helgen.

Av Svein Hågensen

På 1800-tallet var store deler av Barentshavet lite kjent, og de som driftet i dette området hadde lite hjelpemidler til bruk. De fleste ishavsfarerne lærte forholdene å kjenne av hverandre og gjennom erfaring og forlis. Forlis var det mange av i den tiden vi kan kalle ishavsperioden. Det var for en stor del ishavsskipperne som først kartla landområdene i nord, Svalbard, Kvitøya, Franz Josef Land, Novaja Semlja og Karahavet.

Navigasjonsskole i Vardø

Etterhvert kom det enkle kart, hjelpemidler og navigasjonsutdannelse. Her i Vardø var det etablert en navigasjonsskole, antakelig rundt århundreskiftet 1899-1900. Vi kan bl.a. lese om navigasjonslærer Karl Norby som drev med undervisning til han sluttet i 1905. Han ville tilbake til ishavsfarten igjen.

Ishavsskipperne klarte seg med den erfaringen de skaffet seg i praksis, men trafikken utviklet seg. Utover på 1800-tallet ble det populært blant europeiske noblesser og vitenskapsmenn å dra på ekspedisjoner til Ishavet. Disse ekspedisjonene nede fra Europa hadde behov for lokal kunnskap i de øde og ugjestmilde områdene. De trengte folk med kunnskap om de arktiske områdene og særlig om isforholdene. Kjentmenn, såkalte isloser.

En av flere ekspedisjoner

En ekspedisjon vi kjenner til var den østerrikske-ungarske «Nordpolekspedisjon» i 1872-74. Ekspedisjonen hyret den legendariske ishavsskipperen Elling Karlsen fra Tromsø som kjentmann. Dette var forøvrig ekspedisjonen som oppdaget øygruppen Franz Josef Land. Men skipet deres «Admiral Tegetthof», ble sittende fast i isen ved øygruppen og havarerte. Ekspedisjonen måtte bli værende der i to år før de ble reddet av den russiske ishavsskuta «Saint Nikolai» som brakte folkene inn til Vardø. Her i Vardø henger det nå, på infobygget ved dampskipskaia, en minnetavle over ekspedisjonen. Minnetavlen er gitt av ekspedisjonsmedlemmenes etterkommere.

Det var forøvrig Elling Karlsen som oppdaget overvintringsstedet til Willem Barentsz på nordøstkysten av Novaja Semlja. Etter den oppdagelsen loset han senere tre nye, nederlandske, arkeologiske ekspedisjoner fram til stedet.

Ishavslosene ble viktige

Det var også mer praktiske formål som skapte økt trafikk til isødet. Da russerne begynte å bygge den transsibirske jernbanen i 1892, kjøpte de jernbaneskinner og annet utstyr i England, og fikk fraktet alt sammen opp gjennom den nordlige sjøruten, gjennom Karahavet og Obgulfen til munningen av elva Ob. Til hjelp trengte de britiske og russiske skipene lokal kunnskap. Skipene anløp Tromsø og Vardø for å ta om bord forsyninger og «isloser». Blant islosene i Vardø kjenner vi foruten Elling Karlsen også til Sivert Brækmo. Han var opprinnelig fra Steinkjærområdet. Han ble gift med en kvinne fra Kiberg og slo seg ned her i Vardø. Brækmo ble kjent gjennom flere redningsaksjoner i nordområdet. Han berget tilsammen 39 personer fra forskjellige skuter, 19 norske og 20 russiske fangstmenn. Blant andre åtte russere som var i en sterkt forkommen tilstand etter mange døgn i en liten lettbåt. Etter denne hendelsen fikk Brækmo en påskjønnelse av den russiske tsaren. Han fikk også en spesiell tillatelse til å drive fangst på russisk territorium.

Nye krav til ishavsskipperne

Den 7. april 1906 vedtok Stortinget en lov som trådte i kraft fra 1. januar 1907, og som fikk betydning for fangst og fiske helt opp til vår tid. Det ble da bestemt at fører av selfangere, hvalfangere og fiskefartøyet mellom 25 og 200 tonn skulle ha gjennomgått et navigasjonskurs. Dette tilsvarer kystskipper sertifikat, klasse 2 i dag. Minimumskravet for å få denne utdannelsen var at en var fylt 21 år og hadde minimum samlet fartstid på minst 30 måneder etter fylte 15 år. De som besto kurset hadde tillatelse til å føre fartøyer til innenlandske og utenlandske havner under forutsetning av at de drev med fiske, selfangst eller hvalfangst.

Tromsø skipperforening tok opp saken med myndighetene i Kristiania. De hevdet at fiske- og fangstfartøyer ikke behøvde å ha med los under norskekysten. Dette ble akseptert av myndighetene, og førte til at losplikten falt bort for norske fiske- og fangstfartøyer som skulle til og fra Ishavet.