Kronikk: Heikasvingen i Kiberg

Det er tidlig søndag morgen, det er helgefred og ro, både inne og ute. I min barndom var det søndag som var fridag. Lørdag var det både skole og arbeid.

Av Kirsti Kemsley Nielsen

Pappa sitter, som vanlig, ved kjøkkenbordet og leser i Fiskeribladet. Han reiser seg og ser ut av vinduet. Han ser utover fjorden og ned i værret. Blikket treffer Heikasvingen eller bare Svingen som man sier i dag, og der er det allerede kommet folk. Han tar kikkerten for å få et bedre overblikk. Joda, der står dem, han Thorleif, han Tormod og han Toralf hører jeg han mumle mens han hiver på seg jakka, og ned i Heikasvingen bærer det.

Heikasvingen ligger sånn midt i bygda, hvis man er litt romslig med landmåling. Kommer du fra Oladalen kan du velge mellom å kjøre utover, innover eller rett i fjæra når du kommer i svingen.

Heikasvingen har mest sannsynlig fått sitt navn etter Heika Forsberg som bodde på høyresida av svingen, når du kommer fra retning Oladalen eller Vardø. I nabohuset, som lå rett over veien, bodde Helga Jensen. Og det er Helga sitt hus som ble symbolet på selve Heikasvingen.

Heikasvingen var et naturlig samlingspunkt i bygda. Ytterveggen på huset til Helga ble brukt til oppslagstavle. Der kom det opp plakater med informasjon og invitasjon til det meste som skjedde i bygda. Her stoppet også bussen om du skulle ta deg en bytur til Vardø eller Vadsø. 1. og 17. maitogene hadde, og har fortsatt, sin faste rute forbi svingen. Og det er ikke få bilder som dokumenterer den ruten.

Så var det mannfolka, da. De samlet seg i svingen, særlig lørdag ettermiddag og søndag formiddag. Der kunne de stå i flere timer og snakke og diskutere. Noen ganger så høylydt at man kunne høre dem helt ut til Mathisenbutikken. Hva snakket de om? Alt mulig går jeg ut i fra. Mange av samtalene dreide seg nok om fiskeriene. De fleste hadde sitt levebrød fra næringen. Vi unger sprang rundt omkring og lekte.  De større ungene som hadde sykler, hang på syklene rundt mannfolka for å få med seg nytt eller bare for føle seg litt voksen. Tåka fra Petterøes knepte hender lå til tider tykk over svingen.

En gruppe var fraværende, og det var kvinnfolka. De stod ikke i Heikasvingen. De ville ikke bli beskyldt for å stå der og slarve, sånn åpenlyst, midt på dagen. Nei, da var egnebua en bedre arena til slikt. Når mannfolka stod i Heikasvingen med nevene i bukselomma, var kvinnfolka hjemme og lagde mat. Det sies at når lukta av småsteik og ertersuppa kom sigende ned i svingen var det på tide å gå hjemover, for da var middagen ferdig.

Ut på sein ettermiddag og kvelden var det ungdommen som inntok Heikasvingen. De kom til fots eller på sykkel. Det var få som hadde biler på den tida. Det var latter, rop og støy, slik det ofte er når ungdommer møtes. De største gutta kom med brylkjemmet hår og jentene med nylontørkle på hodet, som var knyttet elegant med en knute som hvilte på haka. Noen tok nok sitt første drag av sigaretten i Heikasvingen. Det var moderne å røyke. Du stupte liksom inn i voksenlivet når du hadde tatt ditt første drag. Flørting og Heikasvingen hørte også sammen. Vi, nysgjerrige småttinger, virret rundt for å spionere på kæm som gikk i lag, som vi sa i Kiberg. I årstida når sola ikke gikk ned, var det liv i Heikasvingen døgnet rundt.

I dag er både Heika og Helga sine hus borte. Et busskur i betong er satt opp der Helga sitt hus stod. Jeg er blitt fortalt at da huset ble revet og siste rest av Helgas hus ble kjørt bort, hang en gardin og flagret fra et vindu, som en siste hilsen.