Ragnar «Baja» Rasmussen var liten gutt da krigen brøt ut. Selv om det er lenge siden nå, er minnene friske. Da han gikk fra ungdommen og inn i de voksne dager traff han sin Inger Lise. Nå har de vært gift i 58 år. I 1976 kjøpte de huset de bor i, og det er egentlig her historien de forteller kommer fram i dagens lys.
Før krigen bodde Baja sammen med familien i Persfjord, hvor de hadde drevet gård i 11 år. Kun tre dager før krigen brøt ut gikk faren bort.
– Mamma tok oss tre barna og ei ku med seg til Vardø. Søsteren min som var fire år eldre enn meg, gikk bort samme året som pappa. Hun døde av tuberkulose, forteller Baja.
Storbombing, tvangsevakuering og frigjøring
Selv om de flyttet til Vardø, gikk turen tidvis tilbake til Persfjord. Der var de også store deler av krigen. Baja forteller at han og familien var i Vardø under storbombinga i august 1944. De rømte til Persfjord og unngikk tvangsevakueringen i oktober, ettersom båtene ikke gikk inn der. 28. oktober 1944 frigjorde sovjetiske styrker Øst-Finnmark fram til Tana-elva.
– Det var merkelig å komme tilbake til Vardø etterpå. Alt var bombet sønder og sammen. Jeg var 7-8 år da, men husker hvordan folk fant sammen og fant ulike løsninger på eksempelvis husvære. I enkelte hus, som dette, bodde tre familier mens byen ble bygd opp igjen, sier Baja og tenker tilbake.
Han forteller at det var veldig få mennesker igjen på øya, men at de fort strømmet tilbake.
Dagen da frigjøringen av resten av Norge kom den 8. mai 1945, husker Baja godt.
– Jeg hadde betennelse i mandlene og måtte på sykehuset, som var i området foran der hvor Norges Bank er i dag. Jeg ser meg selv stå i vinduet hjemme og se ut. Vi bodde i Festningsgata. Det store gule huset, som Bertheussen eier i dag. Vardø var i full gang med å bygge seg opp igjen, ettersom vi hadde hatt friheten i et halvt år. Det var ganske livat, men jeg husker noen ned i gata skjøt til vers med geværet, i glede, da frihetsbeskjeden kom, sier han.
The Bajas
Årene gikk og i sine unge dager dro Baja til sjøs i 1955. Blant annet i Marinen.
I 1959 kom han tilbake. Da fant gamle venner sammen. Praten og vennskapene vokste fram etter noen år borte. De spilte også sammen og bandet The Bajas ble etablert.
-Hvorfor Baja forresten?
-Nei, ikke vet jeg. Det ble vel bare sånn. Jeg er jo ikke en Bajas, sier han og trekker litt på skuldrene. Er du ikke?, skyter kona muntert inn. Samtalen går videre.
– Det var på denne tiden jeg og Inger Lise begynte å pjuske sammen, sier Baja og kona Inger Lise nikker smilende. Det er over 60 år siden, og nå har vi vært gift i 58 år, sier de to.
Sammen forteller de om hvordan de i 1976 kjøpte huset sammen. Etter hvert kom de så langt at de skulle begynne å tenke på å sette låven i stand.
– Taket var av bølgeblikk og full av splinthull fra krigen, sier Baja. Og her kommer den egentlige grunnen til at Østhavet er invitert inn i hjemmet deres.
Fant et skjult rom i låven fra krigens dager
– Vil du ha kaffe?, spør Inger Lise. Jeg takker ja til det. Fram kommer både kaffeservise og et fat med et utvalg fristende småkaker.
– Da taket skulle skiftes tok søskenbarnet mitt Yngve Thorsen og Bengt Pedersen jobben. Når de gikk løs på nordveggen, oppdaget de helt tilfeldig et lite skjult rom i låven. I det lå det et gevær, en Mauser, og et norsk flagg. Pent rulla sammen, og med hyssing knyttet godt rundt, sier Baja.
Han mener det mest sannsynlig ble gjemt vekk da krigen brøt ut, da det var forbudt med både våpen og flagg. I huset på den tiden bodde Petter Gustavsen. Han var aktiv i skytterlaget. Baja har en tanke om at flagget som dukket opp kan ha vært skytterlaget sitt.
– Da vi fant flagget så vi at det var veldig slitt i ytterkantene. Det var mye mer slitt enn hva privat bruk. Kanskje det var skytterlaget sitt, men det er noe bare en tanke jeg har hatt.
De forteller at geværet ga de fra seg til Partisanmuseet i Kiberg, men flagget ble lagt på hylla på låven. Der lå det lenge.
Når Bajas plass skulle få flagg
– I fjor høst fant vi ut at vi ønsket å gjøre noe med plassen vi har i tilknytning til huset vår. Til jul ble det jo utrolig folksomt her. Det er kjempekoselig at plassen kan brukes. Nå har den fått navnet Bajas plass. Da ble det også støpt fundament til juletre, som vil brukes som fundament til flaggstang i tiden utenom jul, forteller Baja og Inger Lise.
– Det er egentlig her historien om flagget kommer fram på nytt, sier Baja og forklarer:
– Vi tenkte ikke så mye på det, før vi nå skulle finne ut hvilke flagg vi hadde. Da dukket flagget opp etter å ha vært liggende på hylla på låven siden åtti-tallet, sier han.
Trodde det var tapt
Inger Lise forteller hvordan hun forsiktig har fått flagget i en litt bedre stand.
– Det var helt utrolig hvor skittent flagget var! Vi trodde det ikke skulle gå og berge det. Vi hentet fram hyttevaskemaskinen og du skulle ha sett vannet etterpå. Man skulle tro flagget var tapt. Så skittent var vannet. Deretter ble flagget skylt i kaldtvann, og resultatet var ikke til å tro. Så rene og klare farge, forteller de to.
Selv om det nå var blitt rent, var det preget av tidens tann og værharde dager til værs.
– Flagget var så frynsete og lurvete i kantene, så litt måtte jeg klippe av kanten og forsiktig reparere. Det gjør at flagget heller ikke har helt de rette målene, sier Inger Lise.
Dambrettet og A. Rümer
Det er flere gamle ting i huset. Det er som en skattekiste, hvor møbler fra fortiden er blandet med nåtiden og historier kommer fram. De forteller ivrig. Inger Lise viser meg hvordan en gammel sengebenk som sto i huset har mange små hull på kanten.
– Ser du her, her har de sittet og «knoppet» angler, festet dem til lina, forteller hun.
Kornspaden og auskaret, som har tilhørt huset og fortsatt gjør det, er pyntet med noe nytt. I stua står en gammel Singer symaskin. Det er spennende møblement og pynt overalt. Og alt med en historie. Inger Lise rekker fram et maleri i lyse, klare og kalde farger.
– Se her, sier hun. Det ble funnet etter krigen i huset i Festningsgata. Det er malt på baksiden av et dambrett. Vi har rammet det inn. Men se her, det er et navn.
A. Rümer står det malt med tynne bokstaver nede i hjørnet.
– Det er nok fra en tysk soldat. De bodde i huset der under krigen. Vi har mange gang tenkt på hvem han var, forteller Inger Lise.
Når man sitter der med maleriet i hendene, kan man ikke unngå å tenke på hva eller hvor A. Rümer har drømt seg til, da maleriet ble til og hva som ble hans historie.
Ønsker at folk tar i bruk plassen
Det er lørdag 8. mai og Ragnar «Baja» Rasmussen viser meg rundt på plassen. Han forteller om ulike ting han har snekret inne i låven.
– Den er forbudt område for uvedkommende, sier han med et glimt i øyet og nikker mot låven.
Baja viser hvordan de har tatt gamle ødelagte og henslengte ting, og laget bålpanner og fundament til juletre og flaggstanga. Videre står det små barnestoler, en liten sandkasse, bord og stoler. Pyntet med både stein og skjell. Det er innbydende og veldig koselig satt opp.
– Vi håper folk vil ta området i bruk. Det er det vi ønsker oss. Omså skoleklasser, barnehager eller om det er en familie eller venner som vil kose seg litt. Her er vedkasse og det er bare å tenne bål, og søppelkassen står der nedi hjørnet, sier Baja mens han peker rundt og forteller om tingene han har laget.
Gleden over å få ordne til, pusle og tilrettelegge for en sosial møteplass er ikke til å ta feil av. Blikket glitrer mens han forteller engasjert, muntert og stolt.
Over oss blafrer flagget i vinden, 80 år etter at det ble gjømt bort.
– Dersom tanken om at det kan ha vært skytterlagets flagg stemmer, er det mulig at alderen er adskillig mer enn 80 år, tenker han høyt.
Ta turen forbi Bajas plass på nasjonaldagen
Nå har flagget vaiet ved Baja og Inger Lises hus to ganger i mai. Neste gang det skal til værs er 17. mai. Skulle du på nasjonaldagen ta turen forbi Bajas plass, da kan du jo sette deg ned og se på flagget. Tenke på dets historie. På krigen, storbombinga og tvangsevakueringa. Tenke på de som har bygd opp Vardø og Norge. Tenke på de som vi kan takke vår frihet for. De vi kan takke for at vi også i år kan feire dagen og flagget vi alle er så glade i.
Baja tok rocken til Vardø
I en artikkel skrevet av Thor Robertsen i tidligere årbok for Vardø, kan man lese om da Ragnar kom hjem med sine inntrykk fra den store verden og startet et spennende musikksamarbeid med andre ungdommer.
«De introduserte den nye musikken i Vardø. Dette skjedde på Vardø damekors revy som gikk av stabelen i et fullsatt lokale på den gamle Samfunnsbrakka i Vestervågen i april 1959…»
For Ragnar eller Baja som han kalles til daglig, var dette opptakten til et liv fylt med musikk til glede for Vardøværingene.
Ifølge Finnmarkens reportasje var revyen en suksess, både publikumsmessig og økonomisk. Kveldens høydepunkt kom midtveis i programmet og ble introdusert som «The Bajas». Denne delen ble innledet med en solosang av Frank Rønning assistert av Liv Unni Hågensen, Inger Lise Mathisen og Astrid Marie Johansen.
Neste mann ut var «Rockebaja» eller Baja som han ble kalt blant venner. Baja tok rocken til Vardø. Og det var Alsten Antonsen og Baja som introduserte Mikis Theodorakis sin frihetsmusikk til Vardøværingene. I 1985 kunne et samlet musikkmiljø i Vardø høste stor applaus på Vardø Velferdshus for sitt musikkspill «En sang om frihet». Anført av Alsten og Baja utbredte de Theodorakis sine sanger og musikk om fred og frihet, om solidaritet og kjærlighet, til Vardøværingene og mange, mange flere gjennom sine opptredener i Norge og Finland.»