Vårfornemmelser

«Førr et liv de e på måsan, dæm har jo styrt i hele natt. Ikke ørens fred å få», sukket mamma der hun stod ved kjøkkenbordet med kaffekoppen i handa. I Kiberg er det måseskrik og fuglekvitter nesten døgnet rundt nå.

Av Kirsti Kemsley Nielsen

På kalenderen leser vi april 1960. Det er vår, en tidlig vår til i Kiberg å være. Det er nesten snøfritt på Korshaugen og i Elvedalen, og opp på isen renner Kibergelva i full fart på vei mot fjæra og Varangerfjorden.

Plutselig er veiene i bygda bare og ligger der og inviterer oss til å gå på «såmmarn». Å gå på «såmmarn» var å finne seg en snøfri flekk å gå på. Nå hadde vi hele veien og vel så det til rådighet. Det var tid for å hoppe paradis, hoppe tau og hoppe strikk og ikke minst, sykle. For noen var det tid for å passe hunder.

Vi var sikkert på vei til en eller annen aktivitet i værret, Svanhild og jeg, da vi passerte huset til ho Snefrid og han Johan. Der stod en av tvillingan på hushjørnet. Da han så oss stemte han i og sang: «Sola skinner det er vår, Gaggi og Poddis ut på trappa står.» Gaggi og Poddis, det var Svanhild og jeg.

Dagen blir nesten ikke natt lenger og det er ikke bare måsan og tittingan som lager liv og støy i bygda. Det er dunking fra båtmotorer døgnet rundt. Vårtorskefiske er godt i gang og det kommer båter fra hele Nord Norge for å delta. Vi unger bryr oss ikke så mye om det, for vi kan gå på «såmmarn» mer og mer for hver dag som går, og en dag er det tørt nok til at vi får ha småskoan på igjen. For noen er småskoan fra i fjor blitt for små. Har du ikke noen du kan arve fra, må nye kjøpes. Kanskje har ho Hilma størrelsen du bruker, ellers får du deg en Vardøtur for å kjøpe nye sko.

Det er ikke bare Korshaugen og bar vei som frister til lek, det gjør også stranda. Når det er fjærasjø kan vi springe nesten helt til Sletta om vi vil. Å tegne opp ruter til paradis på sand går som en lek, stein til å hoppe med er det hundrevis av i sandkanten. Å terge bølgan på stranda er spennende. Vil bølgan nå oss og slå over skoan eller støvlan? Ofte gjør de det og vi blir søkkvåte og må gå hjem og skifte. Å holde seg tørr på føttene er viktig. Å være våt på føttene kan føre til all slags skumle sykdommer blir vi fortalt. Det samme gjelder også om vi sitter på barmark før Sankthans. Å sitte på barmark før Sankthans kunne gi oss tissefeil, det som i dagens medisinske-terminologi heter urinveisinfeksjon.

April 1960 har gjort inntrykk på folk i Kiberg. De som husker vårdagene kan fortelle om en fotballbane uten snø, snøfrie veier, temperaturer langt opp på den røde skalaen, en kaffekopp på trappa i morgensola før arbeidet startet og om en vakker lærerinne på vei til en fest i hvite pumps, uten å bli skitten på skoan. April 1960 var innledningen til tidenes sommer her nord. Det går ennå gjetord om den. Varmt uke etter uke. Til slutt var det så varmt at man lengta etter en østavindsramling med styrtregn og skodde. Og jeg vet ikke om det var da munnhellet, «blir det varmere nu, fløtt æ sørover» oppstod. Og til orientering, neste «tropesommer» her i Varanger kom i 1972.