Tørrfisk og hestestell i Vardø: Mange hester og titusener lass

Hvor mange hestelass torsk ble kjørt til hjellene under vårfisket i tidligere år? Far til Arne Hallonen var hestekjører med egen stall. Faren Hans startet driften i 1926 og eide 10 – 12 hester opp gjennom årene. Han kjørte fisk for Kr. Voie, og Arne hjalp til. Arne forteller at det gikk 500 kilo ferdigsperret torsk i hver slede. Akkurat samme kvantum var det i lasset når de brukte tippvogn. Hestene klarte 25 lass om dagen, eller 3 lass i timen.

Av Thor Robertsen

Med bakgrunn i hengt kvantum torsk i månedene mars – april – og mai har jeg beregnet at det ble kjørt 23 600 hestelass med sperret torsk i 1926, 19 400 lass i 1955, 1 600 lass i 1980.

Når fisken var ferdig tørket ble det også uhorvelig mange lass fra hjellene og til tørrfisksjåen, og fra sjåene til frakteskutene i neste omgang. Hestene var uunnværlige i tiden før traktor og bil ble vanlig. Ikke bare i fiskekjøringen, men all transport skjedde med hest og slede eller vogn. Alt gods som kom til byen, varer til forretningene ble transportert med hest fra Dampskipskaia, agn fra agnforsyningen til fiskerne, kull og koks fra kullagrene til husene i byen. Det var kjøring nok. Arne Hallonen forteller at det i Vardø var ca. 40 hester før krigen.

Han lister opp noen av hesteeierne i byen før krigen: Ingvald Brødreskift, Jørgen Johannesen, Arne Abrahamsen, Johan Kofoed, Adolf Olsen, Viktor Olsen, Gustav Stavseth, Hagbart Johansen, Rolf Pedersen, Trygve Nilsen, Peder Øien, Kåre Paulsen og Alf Hagen, Alfred Olufsen, Hans Hallonen, Olaf Bakken og Kristian Bakken, Martin Olsen, Andreas Trondsen.  Andre som hadde hest etter krigen var: Andreas Trondsen, Irgen Olsen, Henry Daugård, Harald Andersen, Alf Haugen, Rolf Pedersen, Paul Paulsen og Ingolf Sivertsen, Vardø kommune, Vardøhus Festning og Kanstad Bye hadde egne hester. I vårsesongen ble i tillegg hester og kjørere innleid fra bygdene innover fjorden, så da var godt over 50 hester i arbeid på øya.

Stallene lå rundt om i byen. Flere av hesteeierne dyrket høy på de få engene som fantes på øya, men mesteparten av foret ble innkjøpt i bunter fra Trøndelag. Noe høy ble kjøpt fra bønder inne fra fjorden. Arnes far pleide å kjøpe høy fra Skallelv. Arne minnes når skallelvbåtene kom til Fiskersamvirkets kai i Østervågen med høyet innpakket i gamle torskegarn. De store høyballene ruvet på båtdekket.

Arne skriver i et notat om hestedriften:

 «Vognmennene hadde masse utstyr til hestene sine: 2 sett vanlig seletøy og 1 sett med turseletøy med dombjeller. 1 stk. bikkvogn, 1 stk. langvogn, 1 stk. trille og 1 stk. sluffe for å kjøre folk til Hurtigruta eller til bryllup. I stk. langslede til å kjøre fiskekasser og materialer. I stk. kortslede med karm for å kjøre fisk under hjellene. Ingen av vognmennene i Vardø brukte finsk seletøy eller finske sleder.

 Alle vognmennene måtte lære seg å sko hestene selv.

Vognmennene måtte som regel ha minst to hester for alle hadde kontrakt med faste fiskebruk om kjøring av fisk til og fra hjellene. Om vinteren ble det kjørt is fra Steglnesdammen ned til fiskebrukene som hadde egne ishus, som hadde tykke vegger fylt med sagflis.»

Finnmarken har et intervju med 78 årige Viktor Olsen den 10. januar 1979 som hadde vært vognmann i 56 år. Viktor understreker at den viktigste kjøringen var å bringe fisk til hjellene om våren og nedkjøring fra hjellene av den samme fisken om sommeren. Men hestene ble brukt til alle typer transport innen byen. Det ble mange tunge løft gjennom året for sukker, kaffe og mel kom i 100 kilos sekker. På spørsmål om betalingen sier Viktor: «Var det kort veg til hjellene fikk vi 75 øre lasset, var det lengre veg fikk vi ei krone.» For høyet som de kjøpte fra Trøndelag, også kalt Norges høyløe, betalte de mellom 8,5 og 10 øre kiloet. 

Viktor forteller at de første små lastebilene ble kjøpt til Vardø i 1924, men hestene ble ikke overflødige av den grunn. Utover 1950-tallet overtok biler mer og mer av transporten innen byen. Selv om noen av fiskebrukene brukte bil til å frakte ferdigsperret fisk til hjellene, måtte hest og slede nyttes for å kjøre fisken under hjellene.

Vardø Vognmannsforening

Fra Trygg Øien har jeg fått låne to velbrukte protokoller som forteller om vognmennenes virke fra 1937 til 1962. Tryggs far var vognmann med egen hest.

Vardø Vognmannsforening ble stiftet 22. februar 1937 med Adolf Olsen som formann. 14 vognmenn har undertegnet stiftelsesprotokollen.  Einar Johansen, lederen i Vardø Losse- og lasteforening, orienterte om fordelene ved å være organisert, samt bistod med råd ved selve stiftelsen.

Dagen etter stiftelsen drøftet styret et forslag til pristariffer, som ble vedtatt på et medlemsmøte den påfølgende dagen. Pristariffen viser at vognmennene hadde et mangfold av kjøreoppdrag, bryllups- og barnedåpskjøring, kjøring av piano, grus- og høykjøring, ved-, kull- og askekjøring, men det er ikke tvil om at kjøreoppdrag innen fiskeriene var viktigste inntektskilde. Nå var prisen for kjøring av fisk til hjell kr 1,- pr hestelass når det var kort vei, kr 1,25 ved middels lang vei og kr 1,50 ved lengere vei. For kjøring av tørrfisk fra hjell var det også graderte satser.

Samme året ble Vardø bryggearbeiderforening stiftet, men nådde ikke frem med sine krav om regulert arbeidstid og bedre timebetaling. Året etter gikk de til streik. Vardø Vognmannsforening hadde møte med Alfred Larsen, som var bryggearbeiderforeningens formann, og besluttet å støtte bryggearbeiderne. Vognmennene påtok seg ikke kjøreoppdrag fra fiskekjøperne så lenge streiken varte.

Protokollene viser at foreningen hadde hyppige møter og behandlet en rekke saker, både om kjøretariffer, opptak av nye medlemmer og ulike problemsaker som medlemmene ble involvert i. De ber kommunen utbedre byens veinett, og at det ikke blir tildelt slåttemarker til flere dyreholdere. Et stridstema som aktualiseres etter krigen, er at hestene slippes løs i helgene. De trekker inn i selve byen hvor de er fare for trafikken og særlig barn. 

Etter krigen heter foreningen Vardø Bil- og Vognmannsforening. Det forteller at bilen blir en stadig viktigere del av transportnæringen. I 1949 avviklet foreningen årsmøte, 5 medlemsmøter og 3 styremøter.  Foreningens 17 medlemmer hadde 30 hester, 3 lastebiler og 2 drosjebiler.

Protokollene viser at det stadig blir færre vognmenn og hester. Etter hvert ble bilen det dominerende transportmiddel. Viktor OIsen var byens siste vognmann. Han sluttet i 1984 i en alder av 82 år. Han var fast kjører av agn fra agnforsyningen til byens fiskere.

Før og nå

Jeg har levd med og for fiskeriene i alle mine dager. På 1950-tallet var Vardø i sterk vekst. Driftige fiskere satset på moderne fartøyer og drev banklinefiske til havs. Fiskebedriftene la om til filetproduksjon og søkte etter stadig flere arbeidere. Folket hadde fremtidstro og byen vokste. Stadig ble nye hus reist: boliger, forretninger, næringsbygg og offentlige bygg

Jeg minnes vel disse årene oppvokst som jeg er i en av byens mange fiskerfamilier i et nybyggerstrøk i Østervågen, knappe 80 meter fra fiskehjellene. Om vinteren sprang vi sisten på hjellene, og når vi falt, landet vi i myk snø. Om sommeren knabbet vi fosafisk som vi banket og mesket oss med, godt gjemt oppe i knausene på Vårberget.

Som fjortenåring fikk jeg sommerjobb på Lærebruket. Det var forefallende arbeid på kaia og tørrfiskarbeid. Som yngstemann var det jeg som måtte klarte på hjellene og rive fisken ned i Ingvald Brødreskifts grindvogn. Om det var skodde eller regnvær, så arbeidet vi på tørrfiskloftet, børstet mugg av befengt fisk og stablet fisken i høye stabler. Grande, en av de faste arbeiderne, var kyndig i alt om fisk og behandling av den. Han hadde en inspirerende fortellerstil og bidro sterkt til at jeg senere nettopp søkte videre utdanning innen fiskeri. To år hadde jeg sommerjobb på Lærebruket hvor alt ble utført i henhold til læreboka og forskrifter. Det var lærerike somre.

Senere år ble det sommerjobb på Vardøfisk og Kr. Voie. Jeg minnes at vi satt på kne på Voiekaia og sperret hyse fra en fiskedunge som aldri minket, heller tvert imot. Der satt vi side og side, unge gutter og eldre kvinner, og sperret. Stadig lød det: «Mer sperrebånd». Det var 100 sperrebånd i hver bunt. Senere på sommeren var det inntak av fisk fra hjellene, og senere, skipning med grindbåt slik et av bildene viser. Min befatning med filetarbeid fikk jeg gjennom sommerjobber på Vardø Produksjonslag og Bjørseth-bruket.

Etter handelsskole og 2 års utdanning ved Lærebruket fikk jeg stilling som bestyrer ved Jakobselv Fiskersamvirkelag. Bedriftens hovedbeskjeftigelse var produksjon av tørrfisk. Kontoret som lå i hjemmet til den forrige bestyreren, ble flyttet til fiskebruket hvor det ble innredet et kontorrom på tørrfiskloftet. Der satt jeg, nærmest midt mellom tørrfiskstablene, og åndet herlig lukt av tørrfisk året rundt. Selv i dag sitrer nesen når jeg kommer nær tørrfisk. Senere ble det fem år i Tromsø som student på det nye fiskerifagstudiet. Der lærte jeg alt om tørrfisk som basis for den nordnorske økonomien og hvordan landsdelen ble utnyttet og tappet for disse verdiene opp gjennom århundrene. Denne lærdommen formet meg, og var ledetråd i mitt virke som fiskeribyråkrat og senere fiskeripolitiker.

Hvis du står på Dampskipskaia og skuer ut over Vardø havn, ser du ikke mange fiskebåter. Du ser en lang rekke med fiskebruk på andre siden av vågen som med ett unntak, er kondemnerte etter konkurser. Kun det store blå bygget, Vardøbruket, er i virksomhet. To av de største anleggene, Vardø Produksjonslag og Br. Aarsæther, er sanert. Også på andre siden har brukene innstilt driften. Ute på Hasselnes kan man se 2 av byens 5 gjenværende, store tørrfisksjåer. Den ene er delvis restaurert, mens den andre et i sterkt forfall. Sjåene vitner om Vardøs flere hundreårige storhetstider som tørrfiskby. De kondemnerte fiskebrukene forteller om filetindustrien som i 50 – 60 år skapte tilnærmet helårig arbeid for hundrer og atter hundrer av mennesker fra inn- og utland. Min generasjon som har levd i tier av år i to århundrer og to tusenår, har opplevd både å ta del i tørrfiskæraen og filetindustriens storhetstid.