«Fiskerispion» hos britene

Etter å ha vært salgsstyresekretær i Norges Råfisklag, adm.dir i Norges Levendefisklag og Norges Fiskeriforskningsråd, generalsekretær i Norges Fiskarlag og ass. Fiskeridirektør, hadde jeg stor lyst på en jobb i utlandet.

Av Viggo Jan Olsen. Tidligere publisert i Årbok for Vardø 2008.

Fiskeri- og landbruksråd i London

Da Utenriksdepartementet (UD) i 1985 utlyste stillingen som fiskeriråd ved Ambassaden i London, meldte jeg meg som søker. Jeg ble innkalt til jobbintervju og utspurt om mitt kjennskap til norsk fiskerinæring. Jeg overbeviste antakelig UD om at jeg var kvalifisert, og var glad da jeg ble utnevnt. Men jeg syntes det ble litt i overkant da UD i tillegg anmeldte meg som fiskeriråd også i Irland – og dessuten til landbruksråd! – i Storbritannia og Irland. Er det noen som har fantasi nok til å tenke seg en landbruksråd fra Vardø?

Det britiske byråkratiet er betydelig mer komplisert enn det norske, og for en diplomatisk novise som meg var det ikke så lett å finne frem på egen hånd. Hver gang jeg fikk problemer med å orientere meg om hvor – og til hvem – jeg måtte henvende meg i en sak, kontaktet jeg en god venn fra tidligere, nemlig sjefredaktør Peter Hjul i ”Fishing News International”. Han satte pris på norsk akevitt, og ble gjerne med i den norske klubben – der fikk jeg da den informasjon jeg var ute etter.

Jeg er anglofil og Arsenal-tilhenger, så tre år i London med stadige besøk på Highbury var fantastisk. Men jeg oppdaget raskt at de briter som jeg – i egenskap av diplomat – måtte pleie kontakt med, ikke var særlig interessert i fotball. Der var det cricket, golf og tennis som var saken. Den eneste virkelig fotballinteresserte av mine kontakter, og som jeg derfor ble en god personlig venn med, var Robert ”Bob” Allen – generalsekretæren i Scottish Fishermens Federation. Han elsket sin klubb som var Aberdeen.

Hver gang Norge forhandlet med EU om fiskekvoter etc. var han en nyttig kontakt for å få innsikt i hva EU-byråkratiet mente – og hva britiske fiskere egentlig mente. Dermed fikk jeg et godt innblikk i de interne motsetninger mellom EUs fiskere og byråkratiet i EU. Bob Allen ga mange ganger uttrykk for at han misunte oss som sto utenfor fellesskapet. Og fiskere fra Shetland uttalte, gjerne i festlig lag, at de ønsket seg tilbake til Norge.

Hver tirsdag var det møter i Ambassaden hvor de forskjellige attacheer og råder måtte orientere om hva de hadde gjort siste uke og hva som sto på programmet for neste uke. Hver gang rundens utspørring kom til fiskeriråden sa ambassadøren: ”Nå Olsen, hvordan går det med silda?” ”Jo takk, bare bra”, sa jeg – og dermed gikk turen videre til nestemann.

“… lots of crazy people in London”

Til Ambassaden kom det stadig protester mot norsk hvalfangst og selfangst fra skoleklasser, organisasjoner og privatpersoner. I et brev til ambassaden som var poststemplet i Øst-London sto det bl.a.: ”Hvis ikke dere nordmenn slutter å skyte hval skal jeg begynne å skyte nordmenn”.

Ved en sammenkomst hjemme hos the Chief Superintendent of Billingsgate Fishmarket, Mr. Butcher, kom jeg i prat med en av hans venner, som viste seg å jobbe i Scotland Yard. (Han var faktisk en av de som jobbet med nord-irske terrorsaker.) I en morsom sammenheng fortalte jeg om brevet til ambassaden, men han forble meget alvorlig og sa:”Don`t smile Mr.Olsen, there are lots of crazy people in London”.

En dag fikk vi beskjed fra politiet om at en av de såkalte ”miljøvern-organisasjoner” aktet å demonstrere mot norsk selfangst utenfor Ambassaden. ”Dette er fiskerirådens bord”, sa ambassadøren. Jeg hadde tidligere hatt diverse diskusjoner med organisasjoner av denne

type – bl.a hadde jeg forsøkt å forklare at vi fanget hval og sel innenfor økologisk og biologisk forsvarlige rammer.

”Det er ikke det som er saken – dere må lære å kommunisere med hval”, sa de. Da ga jeg opp forsøket på å forklare norsk forvaltning av sjøpattedyr for disse ”miljøvennlige” asfalt-traverne. Men jeg måtte altså møte opp utenfor Ambassaden og høre på selfangst-motstanderne – og formelt motta deres protest-skriv til den norske Regjering. Dette var ellevte året på rad at vi hadde selinvasjon i Øst-Finnmark. Jeg hadde mest lyst til å tørke meg i ræva med protestskrivet, men selv ikke en ubehøvlet diplomat fra Vardø kan gjøre det.

Fotballekstase

Vi hadde en kvinnelig handelsråd som het Eva Bugge (hun ble senere ambassadør i Roma) og hun forundret seg over at de fleste som besøkte ambassaden begynte med å spørre om muligheter for å få billetter til en fotballkamp. Hun hadde i løpet av sin tid i London fått med seg det meste av det metropolen kan by på av kultur. Men hun hadde aldri vært på fotballkamp.

Den gallante fiskeriråd fra Vardø tilbød seg å ta henne med på Highbury den påfølgende lørdag. Hun takket ja, men det gikk da slik at Arsenal tapte 3-2 for Aston Villa. Fiskeriråden hadde viftet med armene og bl.a. brølt ”give that bloody referee a white stick!” samt en del andre karakteristikker av dommeren på Vardø-dialekt. Ved lunsjen den påfølgende mandag ble handelsråden spurt om hvordan det hadde vært å være på Highbury med fiskeriråden. Med lav stemme, og uten særlig entusiasme, svarte hun: ”Det var en opplevelse”.

Vardøværing på fest med de kongelige i Buckingham Palace

Ellers var det slik at en gang i året inviterte dronning Elizabeth de utenlandske ambassader til fest på Buckingham Palace. De som fikk møte der var ambassadørene medbringende et par råder. Hvem av rådene som skulle få være med gikk på omgang.

Det ene året jeg var i London var det fiskeriråden sin tur. Jeg kjørte inn på parkeringsplassen bak Buckingham Palace, etter nøye kontroll av sikkerhetsvakter, i en gammel Ford Sierra med  bakre støtfanger avrevet. Foran og bak var det store limousiner og privatbiler i den høyere prisklasse. Prosedyren var slik at hvert lands representanter inne i festsalen på slottet måtte stille seg på rekke med ambassadøren foran og rådene bak. Så kom dronning Elizabeth og prins Phillip og håndhilste på ambassadørene. Etter Dronning og gemal kom prins Charles og lady Diana. Men de to sistnevnte hadde åpenbart ikke studert den såkalte ”protokoll”. De kom nemlig og håndhilste også på de som var oppstilt bak ambassadørene – dvs. på oss av lavere rang.

Resultatet av dette ble altså at jeg med meget kraftige håndtrykk fikk hilse på både prins Charles og lady Diana. De så rimelig lykkelige ut den gang (i 1986).

Innenfor det såkalte United Kingdom, altså Storbritannia, er det tildels sterke motsetninger mellom landsdeler. Før jeg reiste var jeg blitt advart: ”For Guds skyld, ikke si England hvis du mener Skottland!” Det var greit – men ingen sa noe om Wales.  På en reise til denne vakre del av United Kingdom, kom jeg i prat med en hyggelig pubvert. Men så begikk jeg tabben. Jeg sa: ”I think this must be one of the most beutiful parts of England.” Pubvertens smil formelig frøs på hans lepper. At jeg frenetisk forsøkte å snakke om den brilliante walisiske fotballspiller Ian Rush hjalp ikke. Så jeg måtte bare tusle ut – med rasende blikk i ryggen.

”… you bloody bastard”

Mine plikter som landbruksråd var nokså beskjedne, men jeg fikk i hvert fall være med på de studieturer som britisk UD arrangerte for de anmeldte landbruksråder. Og jeg lærte nok litt om britisk landbruk.

Da den arrangements-ansvarlige oppdaget at det på listen over anmeldte landbruksråder også var en fiskeriråd, ble en studietur lagt innom Hull med besøk hos det gamle og ærverdige trålerrederi Marr. Rederiet hadde nettopp fått en splitter ny tråler. Da jeg oppdaget at den het ”Swanella” begynte klokker å ringe i hodet på en gammel Vardø-væring. Like etter krigen var det nemlig en rekke britiske trålere som var innom Vardø, og det hendte at vi gutt-jævler snek oss ombord og gjorde litt faenskap.

Det var naturlig at den eneste fiskeriråd, på vegne av de utenlandske diplomatene, takket rederiets direktør for orientering, servering og omvisning på ”Swanella”. Da jeg kunne fortelle at jeg i 1949 faktisk hadde vært ombord i en av Marr-rederiets gamle trålere, som også het ”Swanella”, ble både direktøren og de andre landbruksrådene tydelig interessert.

”Og ombord i gamle ”Swanella” var det første gang at en engelskmann snakket til meg på engelsk”, fortalte jeg og tok en lengere kunstpause. Den ble brutt av at en av de yngre representanter for familien Marr utbrøt: ”What did he say?” Med et smil svarte jeg: ”He said: Fuck off this ship you bloody bastard!”

Det ble faktisk tilløp til jubel ombord i den nye “Swanella”.

Fest på Vardø rådhus og Vardø i Japan

Når det gjelder temaet for denne årboken – ”Vardø i Verden” – så må jeg nevne en person som egentlig ikke har noe med min ”spionasjevirksomhet” hos britene å gjøre. Men han bragte i hvert fall Vardø til Japan.

Kanskje er det fortsatt noen eldre Vardø-væringer som husker Kasio Voi – den japanske oppkjøperen av konsum-lodde. Han var en glimrende markedsfører, og for å skape interesse for norsk lodde i Japan, laget han arrangementer i bl.a. Rådhuset i Vardø foran lodde-sesongene. Og alt dette brukte han kynisk i Japan for å skape interesse for norsk lodde hos japanske forbrukere. I seremoniene på Rådhuset inngikk bl.a. fremvisning av hår fra et visst sted på en jomfru. Det skulle bidra til et godt loddefiske. Disse hårene hadde Kasio Voi tatt med seg fra Japan – han hevdet nemlig overfor sine japanske kunder at det i Vardø ikke fantes jomfruer over 16 år.

Jeg har selv hatt den sterke opplevelse å reise rundt i Japan i en uke med Kasio Voi som reiseleder.  Vardø og norsk lodde ble markert både i Tokyo, på Hokaido og diverse andre steder. Kasio Voi kom stadig tilbake til en hendelse i Vardø der han var blitt servert ”hjæmprent”, som han sa. Han husket ikke hvem han hadde vært sammen med – eller hvor han hadde vært. Men det er jo nærliggende å tro at det var blant noen som på den tid ønsket å selge konsumlodde til Japan. Så vi har vel hatt dyktige markedsførere i Vardø også.