Førrfærdelig tannværk

Det er 2.mai.  1.maifeiringen i Vardø dagen før hadde vært vellykket og mange nye tanker var sådd i mitt sinn. Dagen er solfylt og man føler streif av kommende sommer. Men innimellom danser snøflakene tett gjennom lufta. Vinteren vil ikke helt slippe taket, men må nok snart gi seg.

Av Thor Robertsen. Tidligere publisert i Årbok for Vardø 2007

Hos skoletannlegen

Jeg ligger i tannlegestolen hos min faste tannlege, Randi, og har en fantastisk utsikt ut over Varangerfjorden gjennom de store vinduene i 3.etasje i en av forretningsgårdende i Vadsø. En av jekslene skal rotfylles og jeg har fått skikkelig bedøvelse og beskjed om å gape skikkelig opp, slik at det blir lettere å komme til bak i munnen. Behandlingen forløper helt smertefritt, så det er bare å slappe av og nyte utsikten ut over fjorden. Jeg blir passelig døsig og må glippe med øynene for ikke å sovne.

Tankene glir alle veier. Mens Randi arbeider rolig og systematisk, tenker jeg på mitt første skrekkfylte møte med skoletannlegen i Vardø en gang på midten av 1950 tallet. Vedkommende, en søring, som alltid, holdt til i kjelleretasjen i en bygård i Vestervågen.  Der satt vi, en dunge med unger, og ventet på tur, den ene mer skrekkslagen enn den andre.  Lukta var særegen. Vi kalte det bare for tannlegelukt.  Den gjennomtrengende lukta var nok en blanding av eter, karbol og andre legemidler, og med bidrag fra boringen i tenner og tildels i tannkjøtt. Ingen bedøvelse ble det visket. Jeg ser ennå for meg de reimdrevne tannlegeborene, noen monstre av apparater. Dette første møtet skulle prege mitt forhold til tannleger helt til voksen alder.

Selv filmen om Karius og Baktus som vi var noen av de første til å bli vist på skolen, klarte ikke å bøte på skrekken for et besøk hos tannlegen.

Sukker, sirup og hjemmelaget knekk

Jeg tenkte på at sukker og sirup var vanlig pålegg på brødskivene i barneårene. Jeg mintes hvordan vi laget knekk, god hjemmelaget karamell av smør, fløte og sukker, i steikepanna på den vedfyrte kjøkkenovnen.  En skikkelig godbit for oss barn, men ikke til det beste for tennene, søt og hard som knekken var. Jeg tenkte på hva vi gjorde når tannpina begynte å rive og slite i kjevene.  Alt fra kamferdråper til besvergelser ble forsøkt. Ingenting hjalp. Et knep var å holde kinnet så nært ned mot den brennhete ovnsplata på den samme ovnen hvor vi pleide å lage knekk. Heten døyvet smertene en stakket stund, men akk, det var ingen annen utvei enn den lange og tunge veien til skoletannlegen dagen etter.

En hard kamp

Minnet om min verste busstur innover fjorden blafret forbi.  Jeg var i tenårene og var råket av en intens tannpine. Vardø var uten tannlege. Det var ingen annen løsning enn å sende meg til Vadsø hvor en eldre herre vikarierte som skoletannlege. Han var åpenbart pensjonist og benyttet muligheten for en sommertur til Finnmark. 

– Ja, her må vi nok trekke, sa han raskt, da den vonde tannen var lokalisert. Så tilføyde han: ”Men først skal jeg spise lunch. Du får komme tilbake om halvannen time.”

Ventetiden var pinefull, men det som fulgte etter ble en marerittaktig opplevelse.  Den gamle mannen rev og slet i jekselen som ikke ville slippe taket. Det føltes som hodet skulle rives av. Flasken med rødvin han hadde inntatt under lunchen gjorde ikke saken enklere. Til slutt gav tannen etter, og både pasient og lege kunne tørke vekk svette etter basketaket.  Tannlegen var så overlykkelig at han forærte jekselen i gave til meg. 

Av og til tar jeg fram tannen som jeg oppbevarer i en gammel tobakkeske, ser på den og tenker på hva vi finnmarkinger har vært utsatt for. Med min beste vilje kan jeg ikke forstå at den måtte trekkes, så fin og hel som den ser ut.

Rundtur med hurtigruta 

Langt ute på Varangerfjorden øyner jeg hurtigruta som er på vei fra Kirkenes til Vardø. Minnene strømmer på.  Ungdommen, og voksne med, pleide å spasere til hurtigrutekaia når båten anløp Vardø, om natten på nordgående og ettermiddagen på sørgående. Det pleide å være folksomt, spesielt på lørdagskveldene, selv om midnatt var passert. Ofte pleide ungdom å ta rundtur med hurtigruta til Vadsø og Kirkenes, og komme hjem igjen tolv timer senere.  Det gikk sport i å gå rett fra festen på Samfunnshuset og ombord i hurtigruta for og forsette moroa ombord. Når man anløp Vadsø, lå som regel de fleste og sov rundt omkring i stoler og sofaer.  Ved ankomst til Kirkenes var festlighetene igang igjen og fortsatte helt til man kom hjem til Vardø søndag ettermiddag.

En fin sommernatt midt på 1960-tallet stimer en ungdomsgjeng ombord.  De er i topp slag, skråler og ler.  De skal ta en rundtur. Litt etter disse bråkende ungguttene går en godt voksen mann over landgangen. Mannen er høy, og fører seg på en elegant måte, selv om han åpenbart er på en snei.  Han er pen i tøyet, har hvit skjorte og slips, bærer en lys sommerlig støvfrakk utenpå og har en snerten liten hatt på hodet.

Ombord holder han lag med ungdommen, de er jo fra samme by.  Ungdommen drikker øl, mens den voksne mannen inntar portvin av merket Silver White, billigste sort ombord. Vel fremme i Vadsø er det rolig, de fleste sov.  I Kirkenes forsvinner guttegjengen i land. De kommer ikke tilbake og skal vel returnere hjem først dagen etter.

Intens tannpine

Vår mann har også duppet litt i en av de dype stolene i salongen, og har vært på toalettet for en rask ansiktsvask. På vei til restauranten sjekker han lommeboka.  Den er tom og nå er gode råd dyre. Suget etter alkohol blir sterkere samtidig som hodepinen øker.  Hva kan han gjøre?  Han kikker forsiktig rundt for å se hvem som sitter ved bordene, ser ingen kjente, men en ny passasjer har åpenbart kommet ombord i Kirkenes.  Han sitter alene, med et molefonkent og forpint uttrykk i ansiktet. Med hatten i hånden og støvfrakken over ermet går vår mann rett mot bordet og spør høflig om han kan slå seg ned.

De to mennene, en fra Vardø og den andre sørfra på vei til Båtsfjord, innleder en samtale og raskt avdekkes det at mannen med det forpinte uttrykket har voldsom tannverk.

– Ka du sier, har du en førrfærdelig tannpine. Nu hadde du flaks, førr æ e næmmelig tannlæge med egen praksis i Vardø. Æ har vært på besøk hos ei venninne i Kirkenes en ukes tid og må hjæm for å åpne kontoret i morra, sier vår mann saklig.

– Har du spurt om å få smærtestillende tabletter? spør han og får til svar at de er fri ombord. Ikke hadde de virket heller, de to han hadde fått.

Det gode råd

– Du får holde ut til vi kommer til Vardø om tre timer. Dær vil båten ligge i halvannen time. Vi stikker bare innom kontoret mitt som ligger rætt ved kaia, så ordner vi saken, sier vår mann.  ­– I mens vil jeg foreslå at du døyver smærtene med noe alkoholholdig drikke.  Litt Silver White vil gjøre underværker, fortsetter han og slår jovialt ut med hendene. 

Den forpinte mannen rekvirerer raskt en hel flaske.  Etterhvert utvikler det seg en intens samtale ved bordet. Vår mann forteller om livet i Vardø, om sin praksis og alle de rare episodene man blir utsatt for som tannlege på den lille øya ved munningen av Varangerfjorden.  Det rekvireres ytterligere en flaske Silver White. Det forpinte uttrykket viskes ut og latteren kommer fram. Da de runder Kibergneset blir den tredje flasken brakt til bordet. De prater og prater, selv etter at hurtigruta har lagt til kai.

Blafrende frakkeskjøter

– Bare stikk ned på lugaren, du. Æ venter på kaia. Vi har god tid og kontoret mitt ligger bare 100 meter fra kaia. Det hær skal gå så bra, sier vår mann, i det de bryter opp sitt hjertelige møte.

Etter en rask tur nede i lugaren for å hente frakken kommer mannen opp til landgangen. Han speider ut over folkehavet på kaia, men kan ikke se noen tannlege.  Han flytter blikket lenger oppover mot byen og ser med ett noen blafrende frakkeskjøter og et par lange bein som hastig runder et hushjørne mot hovedgata.  Med ett er tannverken tilbake og han skjønner seg bedratt. Sinnet bobler og knyttneven smeller i båtrekka. Det er ikke stort å gjøre. Men akk, det var morsomme timer fra Kirkenes til Vardø.

En gudbenådet forteller

Vår mann var en gudbenådet historieforteller som raskt fikk tillit hos sine tilhørere.

Han klarte det utrolige: å sende unge, kjøtthungrige fremmedfiskere på jakt etter ”hans” rein med blåe klauver under Domen.  Han utga seg for å være væreier og solgte Hamningberg til noen rike amerikanske turister som han kom i prat med på kaia i Vardø.

Historiene er utallige – og betagende. I etterkant påkaller de smilet. Alle vil vi bedras.  Vi tviler, men som regel vil vi tro godt. 

Om å love

Plutselig er den tilmålte, smertefrie timen hos min tannlege Randi over. Jeg får tildelt ny time og blir nok en gang formanet om å pusse tennene omhyggelig, bruke tannstikker og skylle med fluor. Tidligere sa jeg alltid ja, men glemte stadig vekk. Nå er det blitt en vane å gjøre som tannlegen sier. Man lærer bare så alt for sent. Tenk om det hadde vært like smertefritt første gang jeg var hos skoletannlegen.