Vestervågen og Strandgata er ennå i våre hjerter…
Mine første år i Strandgata
Jeg sitter her og lar tankene gå tilbake til svunne tider, til de gode dagene jeg hadde under oppveksten i Vestervågen.
Av Ivar A. Markussen. Tidligere publisert i Årbok for Vardø 2010.
På den lyseste dagen i juni 1947 kom en liten rødhåret kar til verden. Det er kanskje derfor jeg senere har sett ”lyst” på livet. Hvem vet? Det skulle bli Vestervågen og Strandgata som kom til å prege mitt liv fremover. Huset til min mor, var et av de som stod igjen etter krigen. Strandgata nummer 78 bar merker etter granatsplinter i veggene. Døra mellom kjøkkenet og stua hadde en stor sprekk etter at en torpedo hadde gått inn i fjæra like nedenfor huset og skapt en stor trykkbølge. Ja, bygninger og mennesker bar enda preg av krigens redsler. I fjæra nedenfor huset vårt lå vraket av ”Uløy”, et halvt utbrent minne fra krigens dager. Den ble en del av vår lekeplass. Ja, nærmest et klatrestativ for oss ungan. Folk hadde tro på fremtiden, det viste seg på alle barnefødslene på det gamle sykehuset. Ute på Nesset var det barn i så å si i alle hus, et yrende liv.
Lek og løyer
Etter som jeg vokste opp ble lekeplassen stadig utvidet og utforsket. Å gå etter fjæra var spennende, vi fant så mye i strandkanten etter at det hadde vært uvær. På vårparten var det et yrende liv, måsen hadde det travelt i sin ferd mellom Hornøya og Reinøya og havna, der fiskebåtene kom inn med sine fangster og det alltid var en godbit å finne for dem. De hadde sikkert mange munner å mette ute på øyene.
Den tid ble det brukt Viking Melk til kaffen i hvert et hus. Viking Melk var kondensert og hadde lang holdbarhet, når man hadde en klatt Melange margarin over hullet på toppen av boksen før man satte den i skapet. Den ble så tatt fram til neste kaffekos. De tomme melkeboksene ble tatt vare på av oss unger og brukt til mye rart. En lek vi hadde var «8 bokser» eller ”spenn til boksen”. Vi delte oss unger inn i to lag, satte en strek i grusen mellom lagene og plasserte boksene våre på hver side av streken. Så var det for hvert av lagene å sikre seg det andre lags bokser. Ble du fri for bokser hadde laget tapt.
Laget du to hull på siden av boksene og tredde et tau gjennom hullene, kunne du lage en form for «korte stylter». Man holdt tauene i hendene og gikk på ”boksstyltene”. Ja, vi klarte også å springe bort etter grusen med dem.
Attvel var en annen morsom gjemmelek i mørke høstkvelder. Vi delte ossi to lag. Det ene laget gikk litt unna bak på et hushjørne i gaten ovenfor. Det ble så ropt ”Attvel” og det ene laget sprang og gjemte seg. Så var det for de andre å finne oss.
”Vippe pinne” var etter det jeg husker, at vi la to røde teglsteiner oppreist på siden og en pinne over de to. Så var det å kaste en annen pinne for å dermed vippe pinnen av mursteinene.
”Kaste på stikka” var også populært blant oss guttan. I en tid meg kobberpenger, var to-øringer og fem-øringer flotte å kaste på stikka med. Noen ble rene eksperter og kunne gå hjem med «klingene» mynt i lomma. Var Kristian Lunds lille kiosk, med det prangende skiltet ”Verdens nordøstligste kiosk” åpen, gikk som regel pengene dit. Skumbiler til to og et halvt øre stykket fristet innenfor glassdisken hans.
Oppfinnsomheten var stor blant oss gutter når de gjaldt lek, vi fant stadig på noe. Jeg husker vi fant gamle bilbatterier på ”Tippen” som vi knuste og tok vare på. Deretter tente vi bål i fjæra og smeltet blyet, som vi igjen helte i gipsformer og laget Sheriffstjerner med innstøpt sikkerhets nål. De ble jo som ventet tunge, så Sheriffen ble litt skeiv der han stod ved disken og sa: ”Gjev meg en dram!”.
Spennende skoleår
Tiden kom for skolegang og møte med den flotte Gammelskolen. Den gang hadde vi A, B og C, det vil si rene gutte- og jenteklasser, samt en blandet klasse. Jeg kom i A klassen og fikk nye venner fra hele byen. Noen gikk jeg på skolen sammen med i ti år. Vi fikk del i masse kunnskap som ble verdifull å ta med seg videre i livet.
I førsteklassen på folkeskolen fikk vi fru Sjøstedt som klasseforstander. Hun var streng på en lun og mild måte, en flink og samvittighetsfull lærer. Når vi skulle inn etter friminuttene måtte hver klasse stille opp på geledd, slik at vi kunne gå inn klassevis. De yngste klassene først og de eldste til slutt. Ute i skolegården var det de store guttene som rådde og styrte, selv om lærerne vekslet om å være ordensvakter. Tross vakthold var det stadig knuffing mellom de fra Østervågen og Vestervågen.
I førsteklassen hadde vi fast klasserom i det ytterste rommet mot nordvest i første etasje. Jeg husker det var meget høyt under taket og mye lys som kom inn gjennom de store og høye vinduene. Ytterklærne måtte vi henge på knagger rett utfor klasserommet. Hver elev hadde sin faste knagg.
Vi gjorde sikkert mange sprell på skolen så lærer Øyen, Salamonsen, Jakobsen, og Slettjord med flere må sikkert vært fortvilet over oss mang en gang. I en time vi hadde på tegnesalen, som vi sa, skrudde en av elevene vannkrana ut av veggen så vannspruten stod ut i rommet og skapte kaos. Jeg ser ennå for meg gamle Slettjord i fin grå dress forsøke å skru på plass krana igjen i veggen. Det endte med at vi fikk nytt klasserom den timen og ”synderen”? Om du vil vite det? Nei, – han ble aldri tatt, han går løs den dag i dag.
Helsesøster på besøk i klassen
Helsesøstera e’ her! Du kunne kjenne det med en gang du kom inn i klasserommet, naftalukta møtte dæ i døra. På katetret hadde ho stilt opp alle remedian sine. Bomull, jod, nafta og pennesplitta som ho skulle rive oss opp med. To riss på armen og jod på. Unnerleppa seig nok ned på nån av oss, det e bare å innrømme det. Noen daga seinere kom ho glad te bakes som ingenting va skjedd, for å se om vi va positiv eller negativ. Ho va visst trønder? ”Få sjå på pikkéen[1] din!” sa ho. Og vi, vi bretta opp armen! Trudde du kanskje det va nokka ant?
Vel, årene gikk, noen valgte realskole som det den gang het og noen framhaldsskole, klassene ble splittet og vi mistet mye av kontakten med hverandre senere i livet. Vi dro med andre ord hver til vårt.
Livsfarlig lek med tysk sprengstoff
Midt i det hele skjedde det en hendelse som har preget meg senere i livet. Etter at tyskerne hadde trukket seg tilbake fra Finnmark, lå det en masse krigsetterlatenskaper igjen, så også i Vardø. Mange var de som mistet fingre og skadet seg alvorlig. Opp i dagen lå det granater av forskjellig størrelse, kruttstenger og lignende som vi synes var spennende å holde på med. At vi er i livet er et under i dag. Vi skiftet om å bære på de store granatene. Ja, to stykker sagde til og med noen av disse i to. ”Først kom vi til noe som lignet kaviar, så kom en stang som vi sagde av”, sa en av guttene. De hadde tatt med en granat og satt den fast i skrustikka inne i sjåen.
Det som videre hendte var at nabogutten hadde tatt med seg noe sprengstoff hjem fra en hule under Vårberget. Sent på kvelden kom en voldsom eksplosjon fra gutterommet i 2. etasje. Et ungt liv var dermed over og en god kamerat vi hadde lært å kjenne var borte for alltid. Svein ble bare 15 år, – en far og ei mor og ei søster hadde mistet en kjær sønn og bror.
Ute på Nesset i Vardø fortsatte livet. En del forandringer og nye generasjoner kom til.
Mange minner
I dag sitter jeg her og tenker på at mange av dem jeg vokste opp med på Nesset er gått bort, men vi som er igjen vil fortsatt minnes. Vi glemmer dere ikke Svein, John-Arne, Roy, Sylvia, Kjell, Tor-Erling, Knut-Norvald, Britt, ja, dere alle!
Tankene og minnene vil være hos dere…
* 1 Pirquet – prøve for å sjekke tuberkulosesmitte
Ivar A. Markussen
Født i 1947 i Vardø og oppvokst i Vestervågen. Gift med Birgit i 1968. Bodd i Kirkenes siden 1970. To barn. 27 år i S/L Nord-Norges Salgslag som sjåfør, formann og selger. 12 år i Siemens/Solar som salgskonsulent. I dag AFP-pensjonist.