Sjuåring i Vardø i 1939

Voksne snakket om verdenskrig

1939 var på mange måter et spesielt år både for byen og for meg selv. Dessuten snakket de voksne om krig, verdenskrig, noe vi sjuåringer ikke fattet så meget av. Verden, ja det var jo langt unna Vardø. At vi bare noen måneder senere skulle være midt opp i det, ja det skjønte vi heldigvis ikke da.

En svær skole

Byen skulle markere og feire sitt 150-årsjubileum og jeg skulle begynne på folkeskolen, bli kjent med bokstavenes og tallenes ukjente verden.  Jeg skulle gå på skolen hver dag fra Festningsgata og helt ut til Østervågen.  Jeg hadde jo vært borte ved skolen, dette svære bygget, hvor det krydde av unger både store og små.  Ja, skolen står jo fremdeles, rart å tenke på at den er over 100 år.

De tenkte nok stort den gang da det ble bygget, et bygg som den dag i dag er imponerende.  De fleste av oss kom jo fra små leiligheter eller hus slik at skolebygget ble overveldende stort. Men ennå i 1939 var det utedass på skolen.

Kjelleren var under bygging ved at hele skolen ble løftet opp og det ble laget kjeller som etter hver rommet et bibliotek, WC og andre fasiliteter.

Strenge lærere

Hva angår selve skolegangen så husker jeg at vi hadde «gamle» frøken Huse i regning.  Hun kunne sitt fag, var streng, men rettferdig.  Vi hadde jo våre problemer med enere og tiere, men hvordan en tier ble ”en i mente » volte oss en del bekymring.

Forøvrig hadde vi stor respekt for alle lærere, hilste og bukket både på skolen og ellers. I timene skulle det være ro og disiplin, ellers havnet vi skammekroken.  I friminuttene var det liv og røre, selvfølgelig også en del bråk. En liten slåsskamp kunne også forekomme, men ble ikke langvarig. Det dukket alltid opp en lærer og så var det slutt. Et godt tak i ørene og så var «slåsskjempene» temmet. Om en smekk med pekestokken ble brukt, kan jeg ikke huske, men de store guttene skrøt av det og skremte oss små med bare vent til du får smake pekestokken.

Inn på fremmed område

På skolen møtte vi jo både vestervåginger og østervåginger. Og blant dem var det jo noen vi hadde vært i klammeri med.  De så ikke på oss med vennlighet. Vi hadde muligens vært litt stor i kjeften i kinokøen. Man måtte være klar over at det var med en viss risiko man beveget seg alene i Østervågen eller Vestervågen. Stort sett gikk det jo bra, men det hendte jo at man ble spurt, hva gjør du her. Vi måtte være klar over at vi var inne på fremmed territorium.

I kinokøen på søndag kl. 5 gikk man ikke alene som 6-7 åring, nei da burde en ha en større bror eller kjenning med seg.

”Vår barnehage var hele byen”

Selvfølgelig er det stor forskjell på Vardø i dag og for 70 år siden. Folketallet var vel dobbelt så stort og under vårfisket kunne det vel være mellom 5 og 10 000 flere i byen. Se bare på gamle bilder hvor havna er full av båter, man kan nærmest føle at det er liv og røre over hele byen. Og vi unger var selvsagt ikke i barnehage eller på skolefritidsordning, noe som ikke eksisterte på den tid. Vår barnehage var hele byen.

Ja, vi hadde hele byen til rådighet, alle kaiene, både oppe og like mye under, alle fiskehjellene, skjåene og uthusene var våre lekeplasser. Ja til og med oppe i radiomastene. De hadde tre avsatser og de aller dristigste klatret helt til topps, 50-60 meter over bakken. Vi kunne selvsagt ikke måle oss med Smårasmus og hans sønn Viggo som beveget seg like godt utenpå som inne i mastene.

Lek i bakgårdene

Noe annet en må merke seg er at mange av husene som ble borte under krigen på mange måter var annerledes enn dagens. En eiendom bestod ofte av et eller flere hus med et portrom som ledet inn til en bakgård. Og disse bakgårdene var jo alle tiders lekeplasser, her kunne en gjemme seg, leke cowboygjemsel osv. I bakgårdene var det som regel inngang til to, tre eller flere leiligheter. Folk bodde trangt. Familiene var store med mange barn og få eller ingen hadde eget rom. Ja det var vel ikke uvanlig at ungene heller ikke hadde egen seng. Var sengen stor nok, så gikk det både to og tre unger i en slik.

På den tomta hvor det før var flere småhus med bakgård, er det nå ofte bare et hus.

Krig mellom bydelene

Som sagt hørte vi de voksne snakke om krig ute i verden, men selv i vår lille verden forekom det også krig. Vi smågutter hørte de store guttene snakke om, at nå hadde Solobanden i Vestervågen mobilisert og visst fått noen overløpere fra Østervågen også. Vi skjønte ikke riktig hva ordet mobilisert betydde, men fikk forklart at det ville si krig. Vi som var yngst fikk til nød være ordonnanser, et fint ord, hva var det. Jo, vi skulle gå med beskjeder og gjerne spionere. Forøvrig måtte vi holde oss i baktroppen.

Slaget skulle stå onsdag ettermiddag og vi fikk beskjed av storguttene om at vi helst burde holde oss hjemme. Dette kunne bli farlig, og ikke noe for en 7 åring. Dette gjorde jo bare at vi i alle fall skulle se på dette. Våpnene var hjemmelagede tresverd, tregeværer og andre slagvåpen, ikke helt ufarlige.

Ja, hva slåss vi om. Det ble snakk om at det var om Valen og hvem den tilhørte. Festningsgata mente at det var naturlig at den tilhørte oss som bodde nærmest, men dette mente ungdommen i Vestervågen og Østervågen bare var noe tull, siden det meste av folket i byen jo bodde i Vestervågen og Østervågen. Nå kunne det vel være andre årsaker også. Noen hadde vel vært litt stor i kjeften og fått juling, og dette måtte jo rettes opp eller hevnes. Påstandene var sterke nok fra alle sider. Ble man ikke enige, så tok man en kamp på det. Da ble det krig, kort og godt.

Handfaste politimenn 

Nå var det ikke mange som bodde på Valen, en som bodde der sa at de ikke var sikker på hvem de tilhørte. Men det som var viktig, var at her lå Telegrafen, Posthuset, Norges Bank, Tollboden, Brannstasjonen og Elektrisitetsverket. Med andre ord noen av de viktigste eiendommene i byen.          

Så var det klart til kamp, oppstilling ved Telegrafen, der Samfunnshuset nå ligger. Slik hadde vi hele Valen bak oss. Ikke et skritt tilbake var ordren fra sjefene våre. Så kommer gjengen fra Vestervågen, og de var mange. ”De er tusen,” sier Arne som ikke er sterkere i tallenes verden enn jeg. Men våre kampledere roper «stå på» og vil ikke gi opp, Vi minste er allerede begynt å trekke oss, men så skjer et «under». Vestervågen går formelig i oppløsning, de trekker seg.

’Hva er hendt. – Jo, politiet med Gangås og Gabrielsen er på tur og de er ikke å spøke med. De vil ikke ha noe bråk utenfor Brannstasjonen og Telegrafen. Ingen ville havne i Gangås sine kraftige klyper, så det var nok best å trekke seg. Krigen ble kortvarig. Vi minste lurte på om vi hadde tapt Valen. Nei, det er «ingen manns land» ble det sagt. Ingen manns land, hva var det?  lurte vi smågutter på. ”Vi slår dem neste gang”, sa de største.

På landet

Men selvfølgelig var det mere lystige ting sjuåringen fikk være med på. De fleste av oss hadde jo ikke vært utenfor øya. Jo, så vidt på landet, på Svartnes og Smelror, på bærtur med mamma og pappa, ikke akkurat det mest fristende. Der fikk vi jo se noen busker, ja små trær, noe jeg ikke så på ordenlig før jeg 11-12 år inne på Kirkenes. De så jeg ordentlige trær.

Sirupskunstneren Rolf Stenhaug

Dessuten måtte vi jo gå ærender. Butikkene, ja, det var det mange av. I Strandgata var det butikk i så og si hvert hus. Ikke mindre enn 5 bakerier, mange butikker av alle slag. Under vårfisket kom det kremmere som slo opp telt hvorfra de solgte klær, tøyvarer m.m.

For meg som måtte ha lapp med meg når jeg ble sendt for å handle, ble det bare småærender ned til Stenhaug. Men jeg glemmer ikke hvordan Rolf Stenhaug målte opp et halvt kilo sirup.  Sirupen var i en stor tønne som stod i den ene hjørnet. Rolf stakk en stor øse ned i tønna, fylte den og silte så sirupen fra øsa ned i spannet som jeg hadde med meg. Med noen kunstferdige vrier med øsa, så var det kommet et halvt kilo ned i spannet. Ikke noe søl, ikke for lite ikke for meget, bare et halvt kilo. I mine øyne var dette et kunststykke.

Parafin på kolonialen

Ellers så var det jo ikke noe selvbetjening, alt av varer var plassert i hyller og skuffer innafor disken. Muligheten for å naske noe til seg var ikke mulig, om vi skulle prøve på det. 

Og på kolonialen fikk en det en trengte, ja til og med parafin. Hos Stenhaug fikk jeg selv gå ut på lagret å pumpe, måle opp en flaske parafin. Det var ikke uvanlig at en kjøpte en flaske parafin, da noen hadde parafinlamper eller de brukte det til å tenne opp i ovnen. På Rema og Rimi har de mye, men parafin på flasker får du vel ikke kjøpt der i dag.

De første susende bilene

På gamle bilder ser du ikke mange biler i Vardø. Antallet var vel under 10 i 1939.
Best husker jeg vel Spela, eller Ragnvald Bangsund som han hette, når han kom susende med Rønnings oransje Pick Up.  

Bare det å få sitte på en bil var jo en opplevelse. Jeg husker vi var noen unger som skulle få sitte på Einar Bertheussen bil helt ut til jordstykket nedafor 1000 meters skiva utafor Skytterhuset, og dit var langt for en sjuåring. Da vi kom i Lushaugbakken, så ble det stopp og det røk av motoren. ”Motoren må ha vann”, sa Einar. ”Den bruker like mye vann som bensin fortalte han. For oss var jo dette ren vitenskap, men start fikk vi, da han hadde fylt på med vann. Siden har jeg tenkt på at i dag forskes det over hele verden, for å få til en hydrogenmotor som nærmest skal gå på vannstoff. Den motoren hadde vi i Vardø allerede i 1939, nesten, i alle fall halvveis. Einars bil måtte jo ha jo ha 50 % vann. Dessverre brant jo bilen opp under krigen og noen bilindustri ble det jo ikke i Vardø.

Costa del Sol på Stegelnes og lange fjertreimer

I dag har det nok de fleste sjuåringer vært lengre enn til Smelror, sikkert helt ned til Spania. De har badet i Middelhavet. Vi hadde også vår Costa del Sol. Stegelnesdammen som jeg til min forskrekkelse ser nå at er fylt med stein. På riktige varme dager, og det var det mange av i 1939, tror vi.

Vi gikk til dammen, kledde av de lange underbuksene og spredde klærne slik at vi hadde noe å ligge på. Noen av de store guttene holdt ofte ap med oss. De la kanskje merke til noen brune flekker i underbuksa. ”Du har frimerker i underbuksa”, sa de. Fleipen og kommentarene var mange. Det hendte at en av oss slapp en fjert. ”Det var ikke rare greiene”, sa storguttene.  ”Nei, vent til Ole kommer, så skal dere få høre en som kan. Han har den lengste fjertreima i hele byen”. Vi hørte med store ører og spurte hva det var for noe. ”Det er noe alle har i magen, det er der fjertene sitter,” var deres forklaring. Vi skjønte at dette var noe tøv, men var nysgjerrige og ville jo vite, dumme nok til å spørre.

Det var liv og leven under badingen. Vi vasset uti til vannet nådde halsen, og så gjorde vi noen «svømmetak» inn mot land, men som oftes gikk vi til bunns.
Vi lærte oss ikke å svømme, men noen av de store guttene fikk jo det til. Vi gikk jo ikke så langt ut. Dammen var utrolig dyp ble det sagt. ”To råvedstenger dyp”, sa de store, og det trodde vi på. Noen hadde jo også druknet i dammen fikk vi høre.

”Like fattig, like rik”

Våre opplevelser var mange, både på godt og ondt. Dette var jo slutten på de harde 1920-30 årene, noe vi senere i livet fikk høre mye om. Slutten av 1930-årene førte jo til en del forandringer, har vi erfart. 

Det var ikke rikdom etter dagens standard, men vi hadde stort sett det vi trengte av mat og klær. Selvsagt var det fattigdom, det var forskjell på søndags- og hverdagsklær, på søndagsmiddag og hverdagsmiddag. Vet sjuåringer i dag hva det innebærer? Neppe og bra er det. Men i vår fattigdom eller skal vi si rikdom da, så var vi så mange som var like.  Like fattig, like rik.

Verdifull historie

Den gang var Vardø en stor by som det var godt å vokse opp i. Å komme seg utafor øya var ikke enkelt. Men øya var stor nok for oss sjuåringer for vi viste ikke så meget om den store verden. Noen hadde radio, men Tv fantes ikke, ikke hadde vi Pc eller playstation, heller ikke mobiltelefon. Senere i livet skulle vi jo få tilgang til alt dette, Men for oss som opplevde byen for 7o år siden, så er det noe som vi ønsker å ha med oss, nemlig minnene om den rikdom vi opplevde gjennom vårt samvær, i vår lek i bakgårdene, på havna stappfull av båter, nærheten mellom naboene, inn å få seg ei brødskive med sirup på, selvsagt var kameratene også med inn for å få seg ei skive.

Verden går videre, utviklingen går videre og den kan ikke stanses. Mye er blitt bedre, men en god del er også tapt. Vardø har jo spesielt fått erfare det. Vardøværingene vet hva det vil si ”Å stå han av». De trives fortsatt på øya.

Vi gamle kan sitte og mimre, og kanskje noen av de unge vil låne øret, å høre litt fra oss gamle. Det er ikke bare tøv alt vi prater om. Noe er faktisk verdt å ta med seg, som historien om byen, som var stor for oss som var små, hvor det var liv og røre og arbeid hele døgnet. Fattigdom, ja vel, men også mye rikdom, ikke i penger, men i så mye annet. Denne historien er verd å ta vare på.

Av Kjell Gaska (tidligere publisert i Årbok for Vardø 2010)

Kjell Gaska

Kjell Gaska er født i 1930 og oppvokst i Vardø. Han bodde fast i byen til i 1965. Han har arbeidet i skattevesenet i 40 år hvorav lang tid på fylkesskattekontoret i Vadsø, men også på ligningskontoret og folkeregistret i Vardø. Han var aktiv fotballspiller i mange år. I dag bor han i Oslo.