Linefiskerliv i Vardø

Vardø har en rik fiskerihistorie. Byen gjennomgikk en en rivende utvikling fra 1850 og seksdoblet folketallet i løpet av 60 år. Fiskere fra hele landet bosatte seg i byen, mens andre drev sesongfiskeri fra byen, år etter år.  Slik har det vært helt fram til våre dager.  I Vardø kan man drive med line nesten hele året. De faste fremmedbåtene driftet ofte fra mai til desember med utror fra Vardø. Byen hadde et av de mest livskraftige linemiljøer i landet.

Av Thor Robertsen (tidligere publisert i Årbok for Vardø i 2007)

“Prodens” egnebuer

Egnebuene til Vardø Produksjonslag som ble bygd i de første etterkrigsårene, var av meget god standard. De ligger innerst i havna nedfor Rimi. Senere ble det montert mindre fryerom for oppbevaring av ferdigegnet line. I andre etasje var det innredet moderne leiligheter for de tilreisende båtlagene og deres egnere. På loftet var det redskapslager for hver av båtene som var tilknyttet anlegget.

Min far var fisker og mannskap på en av båtene som hadde fast tilhold i en av disse egnebuene.  Senere, da min bror fikk egen båt, hadde de sin base på denne kaia i mange år.  Derfor har jeg i hele min barndom og oppvekst trødd på denne kaia og gått ut og inn i disse buene. Rundt 1960 bodde det godt over 4000 mennesker i Vardø og i tillegg hundrevis av tilreisende fiskere, arbeidere, skoleelever og soldater. Det boblet av liv rundt om i byen. Men det var på kaiene og i egnebuene det skjedde. Her fortalte man saftige historier fra det spennende sjølivet såvel som hverdagslivet, og her diskuterte man politikk. Høyrøstet ble steinharde krav meislet ut, ofte understreket med dundrende knyttneveslag i egnebenkene.

Hente kokfisk

Jeg erindrer, da jeg som femtennåring og nyss hjemkommen fra skolen, sporenstreks ble sendt ned i bua av mor for å hente kokfisk. Far rodde med den 40 fots store ”Klakkegga”, med Arnold Andreassen som skipper. De hadde lagt om fra bankline til garn etter loddetorsk. Det var i mars og jeg hufset av sted i den bitende kulda. ”Klakkegga” hadde rett etter leveringa gått ut for å flytte garnbruket, så jeg skulle bare gå rett i bua, for der var det folk.

I gangen til bua sto massevis av tomme linestamper stablet opp i hverandre langs veggene. Oppunder taket hang det tett i tett med klavet og ferdig oversett line. Men ingen kokfisk var å se. Inne fra bua hørtes ivrig prat. Innimellom braket latterbrøl, så man skulle tro et helt kompani var i sving. Det var ingen vei utenom, om jeg skulle komme hjem med middagsmaten jeg var sendt for å hente. Det var bare å trø inn i bua. Tre par øyne blir rettet mot døra idet jeg trår inn.

”Han Borge”

Langs veggene sto egnebenkene stuet unna slik at det var plass til å arbeide, enten med bøting av garn eller overseing av lina. To eldre fiskere satt og så over lina. Ved kaffebordet satt ”han Borge”, en av byens mest erfarne fiskere og skipper på ”Vårberget”, en 48 fots kutter. De hadde ikke hadde tatt løs for garnfiske. ”Han Borge”, opprinnelig fra Borge i Vesterålen, var en stor og kraftig kar, nokså rund om livet. Han gikk alltid med tykke ullsokker og gummikalosjer på føttene, også når de var på havet, for styrehuset var hans faste plass. Når kraftig vind hindret utror, pleide han å stå på hjørnet av egnebua og se i været utover mot mologapet. Der kunne han stå time etter time og sende sine skråklyser ut i lufta. De for som geværkuler utover havna. Muren på innsida av kaia var nokså brunflekket av de mange klyserne som vinden førte dit. Kommentarene om det helsikes været haglet over de forbipassende.

Livets realiteter

– Jammen, er det ikke glunten hans Halvard som er innom og ser til oss, sier Borge jovialt, og fortsetter: – E det ikke du som skal begynne på realskolen til næste år og lære fræmmede glosa og innvikla rægning?  Dæm kommer vel til å proppe haue ditt fullt av alt mulig rart, så du ikke vet ka som e fræm eller bak.

Karene smiler og lar linesnøret gli gjennom sine vante, rue fingre for å se etter feil. De løsner anglene fra klaven som er stukket inn i en fastspikret planke på veggen, og filer dem nennsomt, før de tres inn på en annen klave. Kanskje må de skifte ødelagte forsyn, om de er blitt for korte eller ødelagte, eller de må spleise linesnøret dersom en eller to kordeler er revet av, i verste fall må de skifte hele lengder om snøret er oppfliset. Når de har gjennomgått alle de femhundre hundre meter med line og de femhundrede anglene, så blir lina hengt oppunder taket ute i gangen. – Ikke stå dær å kop, sier han Borge og lar ei skråklyse seile gjennom lufta i retning ei søppelbøtte som står tre meter unna, selvfølgelig ble det blink. – Sætt dæ ned, så du kan lære litt om livets realiteter fra oss som har gått livets skole, sier han videre og peker mot en tom stol. Hva skal man svare? Det blir mest mumling fra min side, om kokfisk og middag.

Tjukkskodda ute på havet

– Har du vært på havet, gutt, spør han Oskar, og ser alvorlig på meg over brilleglassene.  Jeg bekrefter at det stort sett har blitt noen småturer bak Vårberget – Ja, men da skal du få høre ka som kan skje ute på storhavet. Vi lå ute på Østbanken og drog lina.  Plutselig kom tjukkskodda siganes østana havet. Ho blei så tjukk at æ slo en spiker i ho for å hænge opp sjøvottan våres på.  – Oi, oi, bryter ”han Borge” inn, det må ha vært samtidig som vi lå med linesættet længer ut enn dokker, for også vi blei inntulla i skodda. Ja, sånn orntli grautskodda, dokker vet. Ho var så tjukk at æ ikke kunne få inn spikeren engang, så sjøvottan våres var pessblaute hele tida.

– Ka faskern, sier han Mikal i det han skifter et forsyn, dokker kjenner han Jens som er fra Karlsøya, og har rodd hær i alle år.  Dæm lå inne på Varangeren og fiska med juksa. Han hadde fått kjærringa oppover på besøk og nu lå ho og sov fræmme i lugaren. Havskodda lå tjukk innover fjorden, men letna innimellom når austavinden sveipa over havflata og sola stakk fræm. Da skodda letna et hakk gikk han ned i lugaren for å få sæ kaffe, med klar beskjed til den andre karen ombord om å varsku i fra med en gang, dærsom skodda tætna tel igjæn. Det gikk en halvtime, så skriker han som står på dækk: – Nu blir ho tjukk igjæn!  Et vræl stiger opp fra lugaren: – Det skal du bare gi dæ f…. i!

Nå var karene var godt i gang, opphissa av å ha en unggutt til å lytte til historiene sine. Tobakksrøyken hang tett oppunder taket og blanda seg med alle de andre odørene i bua.  Skråklysene til han Borge vinte gjennom lufta i takt med framdriften i fortellingene.

Torden og lyn utfor Skagen

Han Oskar som nå var opptatt med å spleise, flirer og sier: – Ka farsken, det dær en nu bare småtterier i ka vi opplevde en dag for, ja, minst 10 år siden. Det var tidlig på høsten, vi rodde enda med fløytlina og var på vei til land. Det var godt feske, minst 150 kilo på stampen, så vi hadde god fangst.  Plutselig braut han ut me et førrfærdelig uvær, ikke så mye vind, men torden og rægn. Lynan sikksakka på himmelen, så det lyste så vi kunne speile oss i havflata. Tordenskrallan var værre enn drønnan fra storkanonan på Kibergsneset under krigen. Hele himmelen revna og rægnet fossa ned. Sjøen ble helt oppiska. Det var godt utpå morraparten, så hele byen sov. Vi var to mann i styrehuset, mens ræsten lå og sov fræmme i lugaren.

Da vi var i sundet mellom Hasselneset og Reinøya, slo et kraftig kulelyn ned i aktermasta og raste inn i styrhuset kor æ og kompisen ble sletra væggimellom, så vi ramla i hopes på dørken. Vi var som gele i kroppen, men æ klarte nu å holde båten på rett kurs. Det lukta som om noen hadde avfyrt 100 kruttkjærringer i styrhuset. Åsså for lynet videre ned i maskinrommet kor det snurra omkring, så motoren begynte å harke og slamre og vi mesta farta. Det var et hælsikes spetakkel, så karan fræmme i lugaren våkna og stakk hauan ut gjænnom kappdøra for å se ka som skjedde. Så mærka vi at hele båten resta og skalv, da lynet for bortetter kjølsvinet og ut igjænnom bauen på båten. Vi så lynkula, nokka større enn en fotball og med en lysanes hale på minst ti meter ætter sæ, fære bortætter havflata, rætt mot de fæm svære fortøyningsbøyan av jærn som ligg lagra på land et støkke bortafor Toftskitan på Skagen. Vi så gnistfokket stå som en søyle rætt opp i lufta, da lynet smalt inn i bøyan. Ka dokker trur førr et alabama det blei, da bøyan klinka i hopes. Det rumla og drønna, værre enn det forbaska tordenværet. Det var som å høre Gud sjøl spælle trommer, akkurat så han Gene Krupa, værdens bæste trommeslager, men hundre ganger kraftigere. Æ ska si dokker at dæm våkna, dæm som bodde på den sia av øya.

Heldigvis gikk det godt me oss, men æ var snar å få ombord en elektriker for å fikse lynavlederen som hadde vært i stand. Men ennu i dag, skjælve æ når æ opplever tordenvær. Æ er akkurat som hundan, æ vil helst gjømme mæ når det tordner og lyner.

Jeg så nok hvordan han blunka til nabokaren der de hespet på lina og filte på anglene.  Borge lot nok en skråklyse seile mot bøtta på andre sida av rommet, før han tar en sup kaffe, og sier: – Kokfesken ligg i kassen attom linestampan til høyre ut i gangen. Æ trur nok mor di vente. Det er nok bæst at du fær i ei hælsikes fart, så du ikke får kjæft og kanskje nån daska over øran når du kommer hjæm. Osså lover du oss, at når du er færdig på skolen i morra, så går du ut på Skagen og ser på fortøyningsbøyan. Når du ser kor rustat og bunklat dæm er, så skjønne du at værden er mer mangfoldig enn det dokker lærer på skolen. Ikke alt står i bøkene, nokka må oppleves.

På linefiske med ”Grøtua”

Fjorten år senere, sommeren 1974, var jeg mannskap ombord i ”Grøtua”, en 64 fots krysser som tilhørte min bror Asbjørn. Vi hadde drevet et intenst stubblinefiske etter blåkveite i Blåkveitholla og langs Søyla utfor Vardø, en steinhard drift som medførte lite søvn. Deretter la vi om til fløyline etter hyse. Det ble mye leting etter denne ustadige fisken, fra Tanafjorden i vest til langt inn på Varangerfjorden i øst. Også under dette fisket ble det mye våking, om enn ikke så slitsomt. Gudleif og Roar var landmenn og hadde ansvar for organiseringa på land. Gudleif var en gudbenådet forteller, men også en skikkelig skrønemaker. De fleste lånte øre til den høye og tillitvekkende karen, når han begynte med ”Hør nu hær litt”. Det skapte liv og røre blant lineegnerne i bua, når han dro til med sine historier. For oss som kava på havet og hadde konstant søvnunderskudd, var det godt å kunne flire skikkelig innimellom. Alt ble så mye lettere.

Vi hadde egnebu på Vardø Produksjonslags kai nedfor daværende Affa, innerst i havna.  Det var seks båter som holdt til ved denne kaia, også noen fremmedbåter.  Disse rodde også med fløytline. En av båtene var fra Helgeland. Skipperen, en eldre kar, var kjent for å være nokså gjerrig med kostholdet ombord. Mannskapet hans var unge gutter som var på sin første langtur.

Fire stamper line i vase

Det er fredag og landligge på grunn av dårlig vær. Hele mannskapet til ”Grøtua” er i fullt arbeid ute på kaia. En storvase, fire stamper line i en ball var satt til sides i påvente av en slik landliggedag, og måtte greies opp. Plutselig ser vi Gudleif i ivrig samtale med de to unge helgelendingene. Når man greier en linevase, så må anglene knoppes først, før man begynner å smøye og hespe for å løse opp vasen. Det er behov for god plass. Vi brukte hele kaia og snart var jeg rett bak de tre og kunne ikke unngå å overhøre samtalen.

Kjøttsultne ungdommer på reinjakt

-”E han så knipen at dokker bare må ete fesk tel meddag hvær dag. Snakk om gjærrigknark, hører vi Gudleif utbasunere. Guttene nikker og kikker seg forsiktig om. De vil ikke bli tatt på fersken i å baktale skipperen. – Har dokker gevær ombord?, spør Gudleif med myk og uskyldig  stemme.  Guttene bekrefter at det finnes en Krag Jørgensen ombord. – Nu ska dokker høre litt, sier Gudleif med enda mykere stemme og ser alvorlig på guttene. – Æ synes synd på dokker som ikke får kjøttmeddag, selv ikke på søndagan. Det e en skam og fortæll alt om han dær gjærrigknarken dokker ror med. Vi ska ta innersvingen på han. Nu har det sæ sånn at æ eie en god del rein, for æ var gift med ei samejenta fra Nesseby.  Dokker skal få lov å skyte en av reinan mine. Dæm går nedfor Domen på landet og har blåe klauva. Ta færga over i morra og gå oppover mot Domen, så finn dokker dæm.  Men pakk geværet godt inn når dokker går gjænnom byen og reise med ferga. Og husk at klauvan må være blå på den reinen dokker skyt, ellers så blir dokker tatt for tjyvslakting. Gudleif understreker sin lovnad med å slå ut armene som var han en prest. Guttene hopper ombord, og er i fyr og flamme, for nå skal jakta forberedes.

 Lørdagen går og det blir søndag ettermiddag. Det hadde vært et velsignet avbrekk i det det intense fløylinefisket. Vi er på kaia og tar ombord ferdigegnet line. En ny hard uke ligger foran oss. Da ser vi to molefonkne unggutter hoppe på land fra nabobåten og rusle bort til Gudleif. – Ka e det med dokker. Fant dokker ikke rein, utbryter Gudleif forbauset. – Nei, vi gikk i flere timer. Det var masse rein, men ingen hadde blåe klauver, sier den største av guttene. – Og, så har vi fått en helsikes kjeft fra skipperen for å ha tyvlånt geværet hans, sier den andre sørgmodig. – Ka dokker fortæll. Så dokker ikke nån av reinan mine, dæm var jo dær forrige hælg da æ var og inspiserte. Vet dokker ka?  Det e de forbaskade Kibærgsværingan som har vært å jakta på reinan mine , tjyvslakta og skræmt ræsten til fjells. Æ ska ta dæm fatt, sier Gudleif og ser på guttene med en fortvilt mine.

Han ser lenge og alvorlig på dem og sier: – Takk ska dokker ha førr å ha oppdaga det førr mæ. Vet dokker ka, næste søndag ska dokker få ete hjæmmelaga ærtersuppa hos mæ, så kan han gjærrigknarken som e dokkers skipper, ete fesk tel han blir blå i trynet og sporen vifte dær bak, avslutter Gudleif trøstefullt og klapper guttene på skuldra. De ble straks rankere i ryggen og smilet bredte seg i ansiktene deres.