Fantomets hule

Jeg har et inntrykk av at de som vokste opp like etter krigen hadde en livlig fantasi. Det var smått med leker. Innendørs lek i trange brakker og hus var nesten utelukket. Nei, skulle vi finne på noe morsomt eller spennende, så måtte det skje utendørs.

Av John Arild Josefsen. Tidligere publisert i Årbok for Vardø

Oppvekstvilkår på 50 tallet

Ofte ble leken inspirert av filmer og tegneserier. Hadde vi sett Hopalong Cassidy på kino – en cowboyhelt som hadde vært et idol for gutter siden han ble lansert i 1904 – var det å springe hjem etter endt kinoforestilling å ta på seg cowboyklærne, finne frem pistolene, om de var hjemmelagde av tre eller du hadde fått ordentlige knallpistoler i gave.

Andre helter vi gutter hadde var jungelmannen Tarzan, som også ble formidlet i film, tegneserier og egne Tarzan bøker. Hardyguttene var nok et forbilde. To brødre – Frank og Joe – som sammen med kameraten Chet – løste krimsaker i eget nærområde. Andre helter som nå er forsvunnet fra mediebildet er Jukan, kaptein Miki, Wendy og Lyn Gordon for å nevne noen. Selv om tegneseriefiguren Fantomet er historie har de fleste hørt om han, i likhet med Zorro, den maskerte rytter som var en eminent fekter og forsvarte de svake mot de ressurssterke. I tillegg kjempet begge mot urett, hadde de også en annen ting felles. En hemmelig hule hvor de gjemte seg, skiftet klær for å bli et alias, eller de hadde historiske ting gjemt i hulen sin.

Hemmeligheter, hemmelige rom og huler har alltid vært spennende, både for fattig og rik, ja lordene i England hadde bestandig hemmelige rom i slottene sine.

Kjøttkakene til sjømannshjemmet

Det var lite organisert fritid for barn og unge, så det var fantasien som skulle til for å adsprede seg om kvelden og helgene.

Søndagene var en lidelse for oss unger. Da var nesten alt forbudt, men vi stjal en robåt i ny og ne og rodde rundt på havna, eller om våren ut på øyene for å plukke måseegg. Og litt ”jævelskap” fant vi også på om søndagene.

Et begrep fra 40- og 50-tallet var at vi spiste fisk 6 dager i uke og kveita om søndag, og det var nesten sant. Derfor var vi bestandig sugen på noe godt, pølsa eller kjøttkake, brus, is eller kaker. Det var i hovedsak to måter å skaffe seg det på. Lommepenger, som du fikk hjemme, en femtiøring eller kronestykke per uke. Eller penger du kjente selv ved tungeskjæring eller lignende. Den andre måten var å ta seg til rette, for å si det litt pent.

Der politiet er i dag har sine lokaler, var sjømannshjemmet, Havly, som dreiv både hotell og kafé.

Lukta av nystekte kjøttkaker var som manna fra himmelen. Min beste venn Arild Mathisen, som gikk under navnet Arild Kock og jeg hadde fått med at kokken lagde middag dagen i forveien, og han satte gryta ut i bakgården til avkjøling om høsten og om vinteren.

En høstkveld vi hadde vært inn på kafeen og delt en liten Solo, kjente vi lukta av nystekte kjøttkaker, og vi hadde planen klar.

Med mørke klær var det ikke bare å oppdage et par unger som smøg seg mellom et gammelt plankegjerde og bakdøra til Havly kafé. Der ventet vi tålmodig til kokken endelig kom ut med en stor kasserolle full av kjøttkaker i brun saus. Godlukta reiv i nesen, så vi var som hunder som stod på to for å få godbiten. Endelig gikk kokken inn etter han hadde lagt en murstein på lokket slik at ikke katter, hunder eller andre dyr skulle ta seg opp i gryta. Men kokken hadde ikke kalkulert med de sultne ”villdyrene” som stod bak plankegjerdet og sikla. Som tyver i natten så vi oss godt rundt, slik at ingen skulle se oss fra vinduer i hotellfløyen eller i nabohusene. Vi følte oss trygge, og jeg som var yngst stod vakt bak plankegjerdet med utsikt til Strandgata eller ”Nergata” som var det lokale navnet. Som en svart panter for Arild frem mot kjøttkakegryta, av med lokket og ausa ca 20 kjøttkaker opp i sin topplue. Etter noen sekunder var han tilbake bak plankegjerdet. Festmåltidet startet vi bak stallen til Henry Daugaard, der han hadde ”parkert” hesten sin, en fjording som het Solveig.

Femtifem år senere kjenner jeg fortsatt smaken og ikke minst lukten av kjøttekakene, og jeg håper at Den Indre Sjømannsmisjon tilgir oss for ”ranet”. Etter å ha tømt topphua for kjøttkakene var det å vaske topphua under et vannspring eller vannpost som det var nok av i Vardø etter krigen. Vannpostene var beregnet til de som ikke hadde innlagt vann i husene og det var det mange av, spesielt i brakkene som var satt opp like etter krigen. Men her dukket problemet opp. Å vaske topphua i iskaldt vann en sen høstkveld var mislykket. Topphua ble stiv av den feite sausen og forandra farge fra å være sort til å bli hvit. Arild fikk seg en rundt ørene når moren oppdaga topphua og det vanka et par dager med husarrest. Men kjøttkakene var nok verdt straffen.

”Kuppet” på tørrfiskskjåen

En sommer Arild hadde vært på tørrfisk arbeid, hadde han oppdaget at det var en løs gulvplanke i Brodtkorbskjåene der Vardø Fiskesamvirke tørket sin fisk. Når han løftet opp planken så han ned i et gros lagret til en handelsmann. Der var det rikt utvalg av varer, men ikke søtsaker, så det var ikke interessant å se nærmere på det.

En lørdagskveld, noen uker før jul, kom Arild til å tenke på den løse gulvplanken i Brodtkorbskjåene.

Nå, før jul var det kanskje kommet noen søtsaker i vareutvalget. Vi lurte oss i ly av mørket fra ”Nyveien” på Valen og ned til Brodtkorbskjåen og inn et vindu. Ikke en låseanordning i verden klarte å stenge oss ute når vi ville inn noen steder. Der var vi eksperter.

Vi fant den løse planken og kom oss ned i varelagret. Ettersom det ikke var vindu på lagret kunne vi slå på lys og studere hva som var der. Ingen sjokolade eller søtsaker. Skuffelsen var stor. Men så oppdaget vi noen kartonger med dadler. Det var jo en brukbar erstatning for manglende sjokolade, drops og lignende søtsaker.

Arild kom på en god ide. Vi kunne jo ta noen pakker med tobakk. Jeg viste at pappa røkte Petterøes karvet blad nr 3 i gule pakker. Foreldrene til Arild røkte Petterøes blanding nr 3 i blå pakker. Så planen var at når vi handlet for våre foreldre kunne vi ta en pakke tobakk fra vårt ”lager” og putte pengene i egen lomme. Da ble det masse godter for pengene. Jeg kan ikke huske eksakt, men jeg tipper vi tok 10 pakker hver. Ettersom en pakke tobakk på 50 gram kostet ca 3 kroner, ville det bli ca 30 kroner på hver i godterier. Vi hadde selvsagt ikke tid å vente til jul med å smake på dadlene, så smaksprøver ble det i massevis.

Avslørt av plastikksverd

I eskene med dadler lå de fine små plastsverd i ulike farger som var ment til å stikke i dadlene, slik at ikke du skulle bli klissete på fingrene.

Det vi ikke tenkte på var at dadlene ikke var levert til noen butikker, så sverdene var eksklusiv. Handelsmannen hadde antakelig oppdaget at det manglet noen esker med dadler fra kartongene, og hadde anmeldt ”innbruddet”. Da trengte jo ikke politiet store fantasien for å skjønne hvem som hadde vært der når de fikk vite hvem som briljerte med plastikksverd i skolegården.

Vi ble tauet inn på politikammeret av de lokale detektivene, Harald Betten og Ragnar Eriksen. Der ble vi forhørt i hver vårt rom i politibrakke i Vestervågen, etter at de hadde tatt fingeravtrykk, for det var vanlig å gjøre med ”kriminelle” barn på denne tiden. Vi fikk ikke tilbud om advokat. Foreldrene måtte heller ikke være tilstede under avhørene. Jeg var livredd i en alder av 11 år. Arild var 13 år og mye tøffere enn meg, så jeg tilstod umiddelbart den forbryteriske handlingen, ettersom de lurte meg med å si at Arild allerede hadde tilstått.

Når vi kom ut fra politibrakka fikk jeg kjeft av Arild, for han hadde ikke sagt noe. Men da han leste min underskrevne tilståelse måtte han krype til korset.

Brev fra barnevernsnemnda

Noen dager etter forhøret fikk foreldrene våre brev fra barnevernsnemnda. Ettersom vi hadde knust ei lyspæra i en lysstolpe og stjålet 2 liter parafin fra naboen og i begge tilfellene tatt på fersken, ble vi regnet som småkriminelle og en utfordring for barnevernsnemnda.

Mamma og pappa var fortvilt. Pappa sa at nå havnet vi på Jæderen.

I ettertid har jeg blitt fortalt at det var en straffeanstalt for farlige, voksne kriminelle som måtte isoleres fra samfunnet, så gamlingen tok hardt i. Mamma var mer moderat. Hun trua oss med Bastøya for ungdomskriminelle. Arild og jeg måtte rådslå om hva vi skulle gjøre, for vi ville ikke bli sendt fra Vardø og til Bastøya eller Jæderen.

Fantomets hule

Det var da vi kom på ideen med Fantomets hule. Gud velsigne Fantomet og Zorro.

I en tørrfisksjå ute på Nesset eller i Vestervågen, viste vi at det var en innredet kjeller.

Vi hadde hørt at det ble flekket fisk i skjåen under krigen. Etter å ha tatt rommet i nærmere åsyn, fant vi ut at dette var det perfekte skjulested, vår form for Fantomets hule, dersom vi måtte flykte fra barnevernsnemnda.

Vi kaste ut alt som lå der etter krigens bravader og vasket rundt, slik at det skulle være trivelig å være der. Men problemet var at det ikke var et eneste møbel der. Hvordan skulle vi klare å få tak i møbler? I skjåen til en av våre naboer hadde vi sett at det stod et gammelt kjøkkenbord og par krakker. Med en halv boks oljemaling, gjorde møblene nytte for seg, og naboen var kvitt noe gammelt rask.

Men vi måtte jo ha senger, for vi kunne jo ikke sitte og sove. Arild viste råd. Han hadde sett at noen fiskere som bodde i en rorbu når det var landligge. Når det var godt vær, var alle mann på havet. Vi passa på en stille ettermiddag, hvor det var mørkt i rorbua og båtene ikke lå ved kai. Da avla vi rorbua en lynvisitt. To køyesenger med madrasser skiftet eier i løpet av minutter.

Vi måtte jo også ha en eller annen form for varme. Begge hadde vi sett at Aladin parafinovnene ikke lenger var i bruk hjemme, så det ble vår varmekilde.

Så måtte vi jo ha noe å koke maten på. Herr Kock sin primus skiftet eier uten herr Kock sitt samtykke. Det samme gjorde et par kasseroller, og mamma merka ikke at litt dekketøy var borte fra skuffer og skap hjemme hos oss. Nå hadde vi skaffet til veie det vi trengte for å flykte fra barnevernsnemnda.

Hemmelig inngang

Det var to rom i kjelleren på tørrfisksjåen, med hver sin inngang. Vi hadde bare tatt i bruk det ene rommet. Vi fant ut at vi måtte gjøre noe med inngangene slik at vi ikke ble tatt på fersk gjerning i tilfelle noen fant på å lete etter oss i tørrfiskskjåen. Vi sagde et lite hull i veggen i det rommet som vi ikke hadde tatt i bruk, akkurat stort nok til at vi kunne krype inn.

Så lagde vi ei ”usynlig” luke, slik at ingen kunne se at det var et hull i veggen. Deretter gjorde vi det samme mellom de to rommene. Til slutt spikret vi igjen begge inngangsdørene til de to rommene. Fantomets hemmelige hule var blitt et perfekt gjømmested for oss.

Dekorasjonene

Men i vår iver etter å gjøre Fantomets hule hjemmekoselig, fant vi ut at vi måtte ha en duk på bordet og et maleri på veggen. Jeg hentet det jeg trodde var en gammel duk – men som i ettertid viste seg å være splitte ny – som mamma hadde brodert i et gammeldags mønster.

Hun kunne ikke skjønne hvor duken var blitt av og konkludert med at hun måtte ha glemt hvor hun hadde lagt duken og trøstet seg med et gammelt ordtak: Det som ikke er brent eller stjålet kommer nok til rette. Duken kom til rette noen måneder senere, i skittentøysekken, full av stearin. Så jeg måtte til slutt innrømme at jeg hadde lånt den til ei hytte. Straffen jeg fikk husker jeg ikke, men forseelsen kvalifiserte vel til en dag husarrest eller et par ørefiker.

Arild hentet et maleri hjemme i stua deres. Motivet var noen flotte hester i skjønn natur. Så det var ikke bare hestene til herr Kock som forsvant, men både landskapet og hele ramma. Etter noen dager ble bildet etterlyst, men ingen viste noe. Men vi koste oss i Fantomets hule med nybrodert duk og hester og landskap på veggen.

Vi måtte jo sørge for å ha rikelig med parafin og mat dersom barnevernsnemnda kom og hentet oss. Så hver dag tilbydde vi oss å handle for å få noen ører for jobben og i tillegg ”selge” tobakk til 3 kroner pakken til våre foreldre, som vi hadde tatt fra engroslageret.

Sikkerhetstesten

Dagene gikk. Hver kveld var vi i Fantomets hule og ingen hadde oppdaget vår hemmelighet. Vi tenkte at vi måtte prøve ut om noen kunne avsløre hvor hula vår lå.

Jeg hadde et søskenbarn som var to år yngre enn meg, snill og godtroende. Han måtte være det perfekte prøveobjektet. Vi fortalte han at vi hadde oppdaget ei hemmelig hule bak i Vårberget, og at vi gikk ned i hula i fjæra. Så gikk vi noen meter under havet før vi kom opp i hula. Vi spurte om han hadde lyst å være med å se på hula? Svaret var ja. Men han måtte ha et bind foran øynene slik at han ikke viste hvor nedgangen til hula var, fordi det var en hemmelighet som bare Arild og jeg skulle vite om. Søskenbarnet mitt godtok betingelsene.

Vi bandt et skjerf foran øynene hans og kjørte han på en spark frem og tilbake i en av byens gater, slik at han ikke skulle vite hvor han befant seg. Når vi stoppet måtte han gå ca 20 ganger rundt sin egen akse før vi begynte ferden mot den hemmelige hula. På nordsiden av den østre moloen startet ferden. Etter noen minutter langs havkanten kom vi til noen fiskehjeller. Da sa vi at vi var kommet til hulens nedgang, og at det var lavt under taket, så han måtte bøye seg ned slik at han ikke skulle slå hodet i taket. I en fosterlignende stilling gikk søskenbarnet mitt under tverrtreet på hjellfoten, mens vi gikk på hver sin side av fiskehjellene i oppreist stilling. Vi kom inn i skjåen og der var det noen gamle robåter som leverroerne hadde brukt. Båtene lå foran Fantomets hule, sammen med en masse skrot. Dette måtte mitt søskenbarn forsere med et skjerf foran øynene.

I ettertid synes jeg synd på mitt søskenbarn, slik vi herjet med han den gangen. Men han tok tydeligvis ikke skade av det for han studerte på universitetet i Oslo. En av hans første jobber var som spesialpedagog på Emma Hjort institusjon i Oslo. Lurer på om det var Arild og jeg som inspirerte han til en slik jobb?

Når vi kom inn i selve hulen tok vi skjerfet fra hans øyner, og han fikk se alt. Og han ble imponert over hvor fint vi hadde det. Han lurte på hva hulen var blitt brukt til? Fantasifull som Arild og jeg var sa vi at tyskerne hadde brukt hulen som lyttestasjon for russiske ubåter og allierte konvoier under 2. verdenskrig. Godtruende som han var kjøpte han forklaringen.

Etter en stund var det samme prosedyre for å komme ut av hula. Vi satte han av sparken midt i byen, tok skjerfet av og han hadde ingen peiling hvor han hadde vært.

Og det tror jeg ikke han vet den dag i dag, ettersom som han og hele familien flyttet sørover den påfølgende sommeren.

Ny plan for å rømme fra Vardø

Det kom ikke noe brev fra barnevernsnemnda de første ukene, men vi hadde fortsatt rømmeplanene klar. Vi fant ut at vi kunne jo ikke bo i Fantomets hule resten av livet. Dessuten ble sannsynligvis hula avslørt når det ble lyst døgnet rundt og det ble aktivitet i tørrfisksjåene. Vi måtte revidere planene våre.

I lørdagsbarnetimen – som NRK sendte – hadde vi hørt når de leste høyt fra barnetimeboka ”Rømlingen på Neptun”, gutten som rømte på båten ”Neptun” og reiste rundt i den store verden og kom lykkelig hjem etter noen år. Da var han tilgitt alt det gale han hadde gjort.

Ettersom vi ”bodde” på kaiene og i havna, visste vi at det stadig kom båter til Vardø.

Enten for å levere kull, salt eller andre varer som gikk med til det daglige liv denne gangen.

Dessuten var det flere ganger i uka godsbåter som fraktet fisk til England og Tyskland. Tørrfiskbåter var og hentet fisk, og båtene gikk helt til Afrika med den ferdigtørkede fisken.

I Afrika måtte det jo være fint å bo. Der trengte vi ikke klær. Vi kunne jo lage ei dyrefelle og fange ei løve eller en leopard, så fikk vi Tarzan-bukse naturell. Maten vokste jo vilt både på bakken og i trærne. Det måtte jo være flott å spise gratis bananer hver dag og drikke kokosmelk til kvelds. Vi var jo vant til – i vår lek – å lage pil og bue. Bue av bambusstenger og piler av sildkassebord.

Nei, her skulle det bli et flott liv for en hvit mann. Vi hadde funnet den ideelle løsningen hvis barnevernsnemnda slo til.

Heldigvis slo de ikke til, men vi fikk en advarsel om neste gang vi gjorde noe ”kriminelt” så ble vi sendt på en eller annen oppdragelsesanstalt for vanskelige barn. Vi klarte begge å holde oss i skinnet, og begge reiste vi til sjøs like før vi fylte femten år.

Vi kom begge – i vår sjømannskarriere – både til Afrika, England, Tyskland, og mange andre land og verdensdeler. Hva vi opplevde der? Si det, men det er ei anna historie.

Jon Arild Josefsen (1944 – 2011)

Josefsen er vokst opp i Vestervågen. Høyskoleutdannet innen økonomi og arbeidet som økonomikonsulent flere steder i byen. Lokalhistorisk interessert. Programleder i Radio Domen i 25 år. Kåsør i NRK Finnmark og Troms. Fast skribent i Vardø årbok.