«Vi når aldri længer enn tel Drøbak…»

Å bli bedt om å skrive om «Ung i Vardø» etter at man forlengst har passert 70 år, er en utfordring. Hva husker man, hva har man glemt – og hva er man blitt fortalt?

Av Viggo Jan Olsen

Mitt første minne

Det første jeg vet at jeg husker, ca 4 år gammel, er bombingen av sykehuset. Årsaken til at jeg husker det var at vi skulle i kjelleren da flyalarmen gikk, og at min far, Viktor Olsen, som bar meg på ryggen dunket hodet mitt i nedgangen til kjelleren så jeg fikk en diger kul i pannebrasken.

Da alarmen var over, og de voksne observerte kulen, fikk jeg mye ros for at jeg ikke hadde sutret. Jeg hadde, ifølge min mor, spurt om jeg var blitt «skadet i krigen». Til det hadde de visstnok svart «ja», og jeg hadde vært meget stolt av å være «krigsskadet».

Da vi etter tvangsevakueringen fra Berlevåg, hvor vår familie var tilflyttet pga. all bombingen i Vardø, kom tilbake til Vardø sommeren 1945 var det brakketilværelse – i midlertidig oppsatte brakker. Det ble sagt at disse brakkene ble oppført av såkalte «1940-snekkere» – dvs. subberter fra Østlandet som fikk en hammer og en sag og ble sendt nordover. Vi hadde det utmerket i vår noe trekkfulle brakke, som lå i brakkebyen «Belsen» rett nord for Kulturhuset.

Bandekriger mellom bydelene

I en kortere periode etter at vi kom tilbake til Vardø var det fortsatt «krigstilstander».  Gutter fra Østervågen, Vestervågen og Festningsgaten drev regulære bandekriger. Selv om jeg egentlig er Vestervåg-gutt så bodde jeg på dette tidspunkt i «Belsen», som tilhørte Festningsgaten. I vår bande var «Butte» og «Baja» Rasmussen, Ole Nilsen, Ingolf Larsen og undertegnede blant de aktive «krigere», og vi hadde faktisk i en periode Festningen som vår «borg».

Vi brukte tresverd, stein og andre høvelige redskaper i disse krigene. Men de tok heldigvis snart slutt. Vi hadde også tilgang til adskillige eksplosive etterlatenskaper etter tyskerne, og vi lærte fort hva som var så farlig at vi burde holde oss unna. Dessverre var det likevel noen stygge ulykker. Blant annet ble en av mine klassekamerater, Jan Ivar Sletten, blind etter å ha fått en ladning i ansiktet. Noen mistet også fingre.

At bydelskrigene etter hvert tok slutt, skyldtes ikke minst tilbud til oss ungdommer fra Vardø Idrettslag og Turnforeningen. Vardø Idrettslag hadde tilbud om bokse- og brytetrening, og der fikk vi ut mye aggresjon. Turnforeningen var også viktig, selv om det der gikk mer pyntelig for seg. Om sommeren var selvsagt fotball viktigst. Og jeg unnlater ikke å nevne at jeg i 1952, som guttelagsspiller, var med på å bli kretsmester i juniorklassen i Øst-Finnmark sammen med Erling Jørgensen, Harald Karlsen, Tor Heen Gabrielsen, Finn Bakken, Leif Kofoed, Torbjørn Johansen, Magne Jensen, Ivar Wie, Rolf Jacobsen (senere Norgesmester i boksing) og Walter Andersen.

Vårt revir i Vestervågen

Selv ble jeg tidlig opptatt av politikk og jeg var lenge en ganske rødglødende kommunist. I Grønnruss-Avisen fra 1954 står det at jeg var en av Lenin og Stalins disipler. Men det tok slutt da russerne gikk inn i Ungarn i 1956 og min helt, frihetskjemperen Pal Maleter ble henrettet.

Noe av det jeg med mest nostalgiske følelser tenker på fra min ungdom i Vardø var gjengen rundt den gamle garasjen til fargehandler Isaksen senior. Der står i dag Brannstasjonen.

Dette området var vårt revir. Og vi var: Rene-ungene Kristian, Molla og Aud Kristiansen, Marit Lindberg (datter til byingeniøren), Erling Kristiansen (senere Norgesmester i sjakk), Hans Erik Bersvendsen, Tor Døvle, Solveig Kramer og Paulsen-ungene Tore, Laila og Reidar, samt en del flere. Vi «eide» dette området.

Tore Paulsen, som var litt eldre, syntes egentlig at vi andre var noen «småunger», men han forelsket seg likevel i Solveig Kramer og giftet seg med henne.

Reidar Paulsen giftet seg senere med Aud Kristiansen, og han var sikkert allerede den gang forelsket i Aud, som var et par år eldre enn ham.

Hvem jeg selv var forelsket i – i denne ungdomstiden – er et annet kapittel. Jeg var vel egentlig i tur og orden forelsket i Molla, Marit, Aud, Elsa, Else, Liv, Laila osv. osv., men uten å ha særlig «drag» på jentene. Slike skuffelser i ungdommen kommer man vel etter hvert over.

… første gang vi ble full…

Med all kritikk mot dagens ungdom, kan det kanskje være på sin plass å innrømme at jeg og min gode venn Leif Øyvind Stene, etter å ha inntatt en del «vin» som vi selv hadde tilvirket, ble arrestert fordi vi en lys sommernatt i Vardø gikk rundt i gatene og sang, muligens brølte: «Vi nååår aldri læænger enn tel Drøøbakk». Vi nektet å holde kjeft etter flere pålegg fra konstabel Bjørn Gabrielsen, sønn av Gudmund Gabrielsen og Petry Heen og bror til Tor Heen Gabrielsen, og en småvokst konstabel som visstnok het Eide.

Vi fikk en bot på 50 kroner hver, men ettersom vi ikke hadde nådd myndighetsalderen, måtte våre fedre vedta boten. Min noe temperamentsfulle far var ikke direkte blid, men han mintes muligens hendelser fra sin egen ungdom, for han ble ikke så forbannet som jeg egentlig hadde trodd.

Av andre ting som jeg husker, men kanskje heller burde ha glemt, var da Vardø Idrettslags guttelag hadde vært i Kirkenes og tapt 1-0 for Sørild. På turen tilbake med hurtigruten kjøpte jeg og Trygg Nilsen (Kjeila) en flaske vin. Det var første gang vi ble full, og det er fortsatt et mysterium hvordan vi kom oss hjem uten å bli avslørt.

Tørrfiskslang

Men vi brukte aldri «stoff», vi stjal aldri biler og vi gikk ikke på epleslang! Av naturlige grunner vil kanskje noen si: Det fantes ikke «stoff» den gang, det var ingen biler å stjele – og epletrær i Vardø… vel..vel..

Derimot hendte det nok at vi gikk på tørrfiskslang. Særlig den fisken som var blitt hengt så tidlig på vinteren at den hadde kjent frost, dvs. var blitt «fos», var ettertraktet. Vi fikk nok i oss adskillig sunn føde på denne måten. Masse proteiner.

Fargerike lærere

Jeg husker også at jeg hadde en ungdom i Vardø med dyktige, og tildels fargerike lærere.  Skolebestyrer Angel Slettjord var ikke å spøke med – og det var heller ikke overlærer Karl Holt, selv om vi i hemmelighet kalte ham «Kalle med knickersen».  Peder Heen hadde noen luggeteknikker som gjorde at vi stort sett var rolig i hans timer.

Da vi gikk i 5. klasse hadde vi den senere formannen i Norges Kommunistiske Parti, Martin Gunnar Knutsen, i flere fag. Han ble senere gift med en av Halvari-jentene fra Kiberg. Jeg var en stor beundrer av ham, men det var ikke min klassekamerat Bernt Anton Fredriksen, sønn til den lokale Ap-politikeren Sonja Fredriksen. Ved en litt opprivende anledning ropte Bernt Anton: «Din hælvetes kommunist-jævel!»  «Maskingevær-Knutsen», som han senere ble kalt – tok dette pent og Bernt Anton ble ikke utsatt for represalier.

Det var i disse årene mange såkalte «erstatningslærere» som for en kortere tid var innom skolen. Vår klasse, som var en ren gutteklasse, hadde etterhvert pådratt oss et visst «dårlig» rykte. Da vi gikk det 6. året fikk vi en dag en vikar som på østlandsdialekt presenterte seg noenlunde slik: «Jeg har hørt at dere er noen rampegutter, men jeg er gift med politifullmektigen, så dere må bare oppføre dere pent».

Det var selvsagt en utfordring! Den 3. dagen løp hun hylende ut av klasserommet. Da hun skulle ta frem protokollen oppdaget hun nemlig at det lå en død rotte oppå den. De skyldige ble aldri avslørt, men blant de mistenkte var en senere fiskeridirektør, Tor Arne Andersen, Finn Nilsen, Steinar Olsen og en del andre.

Å lage nitroglyserin på kjøkkenet

Dette blir litt springende i tid, men jeg må kanskje fortelle om da tre Vardø-gutter ble omtalt i riksmedia fordi de hadde fremstilt det meget eksplosive stoffet nitroglyserin. «Attenåringer i Vardø laget nitroglyserin», sto det å lese.

Etter noen mislykkede eksperimenter hadde de plutselig nitroglyserin i et glass! Det var nok til å sprenge vekk flere hus i Østervågen. Og hva gjorde de da? Etter en lengere tenkepause, da de konstaterte at det seigtflytende gule stoffet de hadde i glasset faktisk var nitroglyserin, ble de egentlig litt redde. «Hva faen gjør vi nå?», tenkte de. Med lett skjelvende hender bar de den gule, seigtflytende væsken ned til sjøen og lot forsiktig innholdet flyte ut.  Hvem var så «sprengstoffsekspertene»?  Det var «sjefskjemiker» Rolf Kristensen, sønn av fiskekjøper Trygve Kristensen, og assistentene var Leif Øyvind Stene og undertegnede. Produksjonen fant sted på kjøkkenet til Rolfs mor.

Da og nå

Å være ung i Vardø på 1940-tallet og 1950-tallet, var nok enklere enn å være ungdom i dag, på tross av krig og tyskernes eksplosive etterlatenskaper. Vi hadde f.eks. ikke det samme presset når det gjaldt å være «moteriktig» kledd, for vi visste ikke hva «mote» var. Vi gikk i det vi hadde. Og vi hadde selvfølgelig heller ikke hørt om at noe skulle være «in».

Vi hadde nok med oss noen traumer fra ulike opplevelser under 2. verdenskrig, men vi ble ikke sykeliggjort – og det var heldigvis ingen psykologer som skulle fortelle hvor «fælt» vi hadde hatt det. Derfor klarte vi oss rimelig bra. Tror vi.

Viggo Jan Olsen

Viggo Jan er født i Vardø i 1936. Oppvokst i Vestervågen. Sosialøkonom. Lang fartstid innen fiskerinæringen blant annet som generalsekretær i Norges Fiskarlag, Fiskeridirektør og fiskeriråd i Storbritannia. Nå pensjonist og fast skribent av lokalhistorie i Vardø årbok.

Etter avtale med årboka for Vardø har vi trykket denne artikkelen som var på trykk i årboken for 2010