Vardø er en liten øy ved et stort hav. Det er nesten sånn at uansett hvor du står på øya så kan du dyppe stortåa i det digre havet. Mange sier at havet er dypt og tomt, at det bare er vann og atter vann. Men – havet bobler av liv, ikke bare der hvor sollyset trenger ned under havflaten, men også i dypet der mørket rår. Vi bor ved et av verdens rikeste hav.
Av Thor Robertsen
Verdens raskeste havstrøm, den varme Floridastrømmen, blandes med Antillerstrømmen på sin ferd langs østkysten av Amerika. Den dreier så mot nordøst og passerer østsiden av Island før den støter inn mot norskekysten. Den enorme havstrømmen, kjent under navnet Golfstrømmen, siger nordover langs norskekysten. Golfstrømmen gir Finnmark et mildt klima og en isfri kyst. Når den varme havstrømmen støter sammen med kalde havstrømmer fra nord blir det store omveltninger i vannmassene, og næringsstoffer fra dypet virvles opp og blandes. Når sollyset trenger ned gjennom vannmassene så våkner livet til, og en kjedereaksjon utløses. Først bitte små mikroorganismer som igjen blir føde for noe større, som igjen blir mat for både små og stor fisk. Dette kretsløpet skjer årvisst. Slik skapes de store fiskeriene utenfor vår kyst.
Når mørketiden avløses av solfylte dager skapes det liv. Ikke bare blir menneskene lettere til sinns, men det skjer noe i havet. Slik er den årlige syklus. Varmt vann fra sør møter kaldt vann fra nord, næringsstoffer fra havdypet treffes av solstråler og nytt liv oppstår. En evig runddans i havet som gir grunnlag for at vi kan leve og bo på vår lille øy i det store havet.
På øya blåser det alltid en vind, så man lever et lykksalig liv uten stikkende mygg. Men blir vinden for sterk, må man tåle litt sjødrefs over nakken. Vardøværingene elsker å slikke sol og er eksperter å finne ly for vinden. På solfylte dager kan man observere kritthvite kropper på de merkeligste steder rundt om på øya. Øyboerne fryder seg på slike vindstille sommerdager med stekende sol. De peser i varmen, og glemmer de hustrige dagene med gnagende austavind. De minnes knapt de bitende kalde vinterdagene og snøelingene som pleier å jage over øya, eller snøkovet som blir så tett at man famler fremover, som i blinde.
Vardøværingene rynker ikke på nesen av litt fiskelukt. De har et sug etter skikkelig mølja av blodfersk torsk, feit lever og rogn, som botemiddel mot vintermørket. De elsker multebær og hater mygg. De er opptatt av de nære ting, men har blikket vendt ut mot verden. De har en røff omgangsform, men er imøtekommende ovenfor fremmede. De er tøffe og fleipete i språkbruken, men hjertevarme og gode med hverandre. De er glade i det åpne landskapet og frykter skogen. De er forbannet på urett, og ikke redd for å slåss for det de tror på. De har en ukuelig vilje til å stå på. De er ekte øyboere. De er stolte av sin øy, vardøværingene.
Det var sann lykke å få vokse opp i et fiskevær på en liten øy ved et stort hav. Vardø var et mangfoldig og aktivt samfunn basert på det som kunne høstes av havet. Årvisst, og i hopetall, kom båter fra Troms og Nordland om våren for å drifte med line helt fram til jul. Ofte hadde mannskapet og lineegnerne sine familier med. Det krydde av folk over alt. Når vårtorskefisket slo til kom også hele juksaflåten østover. Da ble byen overfylt av fiskere. Havna kunne være så stappfull av båter i helgene og under uværsdagene at vi kunne spasere tørrskodd over Vestervågen. Hit kom ungdom for å gå på skole eller avtjene verneplikt. Andre søkte arbeid i fiskeindustrien. Det ble snakket mange språk. Overalt var det trengsel. Omsetningen i butikkene og kafeene gikk til himmels. Det sydet av liv og vi som vokste opp, suget til oss alt det nye og fremmede.
Det var i egnebua og på kaia vi tjente våre første kroner. Enten ved å knoppe angler, klave line eller skjære torsketunger. Vi lærte å lytte til værmeldingen og fiskeribølgen for å vite hvordan de hadde det ute på havet. Vi ble tidlig oppdratt til å inngå i voksent arbeidsfellesskap, og fikk se og høre de voksne i samtaler fylt av humor så vel som alvor. Det gav nærhet og trygghet. Vi vokste oss inn i et samfunn hvor man brydde seg, et samfunn som var under oppbygging etter en krig, en by i vekst. Vi lærte å forstå sammenhengen mellom arbeid og verdiskaping. Vi skjønte tidlig at det var havets ressurser som var grunnlaget for øysamfunnets eksistens.
Noen av oss fikk tidlig lov til å prøve oss som fiskere, først under juksafiske om våren, og så som sjølholder med en stamp line under fløytlinefisket om sommeren. Den fisken som ble tatt på den merkede sjøholderstampen, fikk vi beholde, men måtte selvfølgelig betale for egninga. Utbyttet varierte fra sjøvær til sjøvær. Det var surt om sjølholderen bare fikk 50 kilo på stampen, men var det 300 kilo på stampen, så satt smilet og latteren løst.
Juksafiske etter ungtorsk, som årvisst kommer sigende inn til kysten av Finnmark på næringsvandring etter lodde, kalles lokalt for loddetorsk. Juksafisket skjer hovedsakelig i mars – april – mai. Som regel er det kaldt og klart vær. Sola skinner, men varmer lite. Hese måseskriv bærer imidlertid bud om at det går mot enda lysere og mildere tider. Enkelte dager blåser det, og da er det hustrig å være ute på havet. Ekstra surt blir det om det er dårlig bett, et pinefiske. Men når loddetorsken biter villig, blir de skuffende dagene glemt, og da blir det hektisk på dekket. Ingen klager når det er 10 torsker av 10 mulige på hver eneste sloge. Man har ikke tid å bli sliten, og smittende latter lyder ut over havet etter hvert som torskene hankes inn. Klaskene når torskene havner i bløggebingen bærer bud om klingene mynt i lommene etter endt juksasesong.
Jeg glemmer aldri mitt første sjøvær, når jeg trøtt og sliten sto i rorhuset sammen med skipperen, etter å ha trukket line hele natten, og vi var på vei til land for å levere. Midnattsola skinte uavlatelig og Vardø vistes nærmest som en hildring i det fjerne. Etter hvert ble konturene til de tre øyene klarere og klarere. Når vi hadde passert Reinøysund og svingt inn mot mologapet så vi kirketårnet stikke rakt til værs og rådhuset og de andre bygningene bli stadig større. Vel innafor moloene kunne vi ta hele byen i øyesyn. Da vellet de gode følelsene frem. Vardø er en god by å bo i. Det er her jeg hører hjemme.
Det er så tidlig på morgenen at de fleste av byens innbyggere ikke har nådd å gnikke søvnen ut av øynene. Du passer nøye på at kassene med sjølholderfisken merkes særskilt, og overser flirene og slengbemerkningene fra kaiarbeidene om en blivende storfisker. Når lina er tatt på land stikker man innom egnebua og får seg nykokt kaffe og kanskje et varmt wienerbrød, Ja, da føler man seg karslig, som en ordentlig fisker. Skipperens godord til landmennene og egnerne om sjølholderens energiske innsats varmer i bringa. Man tenker at når han sier det slik, så mener han det til tross for at arbeidet stundom gikk litt tregt, tungt som det var. Den godmodige fleipen og lyse latteren fra egnerne skaper god stemning og bekrefter ovenfor sjølholderen at han er en del av båtlagets fellesskap, i egnebua som om bord båten. Når man er sjølholder er man på en måte egen næringsdrivende med ansvar for egne inntekter og utgifter. Viktigst er allikevel at man skjønner sammenhengen mellom arbeid og fortjeneste, at man inngår i et økonomisk kretsløp, at man er et av hjulene i samfunnet. Slik får man grunnleggende lærdom.
Når du vokser opp på en øy hvor samfunnet er tuftet på det havet gir, og sjøverts forbindelse er eneste vei til omverden, så kommer du tett inn på andre mennesker. Man deler glede, men også sorg når naboen blir borte på havet. Alt er så nært. Derfor dreier tankene seg ofte om det løfterike, men innimellom truende havet. Vi føler oss vel og oppstemt når midnattsola stråler utover et speilblankt hav uten den minste krusning. Men når vi en vintersdag stamper oss frem gjennom nordavindskuling og snøelinger, da går tankene til de som er ute på havet. Vi føler uro. Vi kjenner frykt. Vi lever i håpet.
Klasse 5 A ved Vardø barneskole skrev dikt om havet i 1981. Noen av dem ble publisert i Barnemagasinet Ung i nord i 1982. Innledningsvis skriver redaktøren, Hans Kr. Eriksen:
Havet – vi som bor i dette lange, smale Nord Norge har vel alle sammen sett havet,
lekt ved havet og lekt i havet. Sett havet i storm og stille.
Og lengst i nord og øst i Norge ligger en liten øy – og ei øy vet dokker har hav på alle kanter.
I Vardø er det mange fiskere og mange båter. Derfor er det vel ikke rart at ungene skriver om havet.
Jeg gjengir to av diktene som reflekterer barns tanker om det mangfoldige havet.
Elise Jacobsen:
Havet der ute
er stort og blått.
En båt går ut
i det blå.
Noen kommer,
noen går.
Havet tar,
og gir.
Det store blå,
er det havet?
Anja Karlsen:
Havet er grønt,
havet er blått,
havet er stort,
havet er mektig,
havet er gammelt,
med mange skapninger i.
Visdommen om havet er tidløs og overføres fra generasjon til generasjon. Fortsatt er fiskeri en viktig næring i Vardø. Fortsatt kretser øyboernes tanker om havet og livet i havet. I februar 2018 arrangerte Kystopprøret 2017 og Vardø Restored fortellerfestivalen Tenning. En del av arrangementet var at elever ved Vardø skole og barna ved byens to barnehager deltok i et prosjekt kalt Med kjærlighet til havet. Gjennom tegning og kunstnerisk aktivitet skulle de uttrykke sin forståelse av havet og fiskeriene. Deres kunstverker var utstilt på Flerbrukshuset før, under og etter fortellerfestivalen. Bildene taler klart: Vardø er fortsatt basert på livet i havet. Fiskefartøyene er moderne med ungt mannskap. De som er på land følger nøye med på hva som skjer om bord båtene og ute på havet. Livet er fortsatt orientert mot hav og sjøliv.
Før i tiden var barna mer til stede i de voksnes arbeidsfellesskap, i egnebua, om bord båten eller på kaia. Slik ble barna tidlig kjent med sjølivet, de forskjellige fiskeslagene og at familiene levde av inntektene fra disse fiskene som ble hentet opp fra havet. Det var en del av oppveksten, en del av det pulserende livet i øysamfunnet. Også barna merket når havna fyltes opp av tilreisende fiskebåter, og gatene ble fylt til trengsel av fiskere som vagget rundt i store sjøstøvler. I dag er barna i barnehagen når mor og far er på arbeid, enten det er i egnebua, på kaia eller på kontor. Innslaget av fremmedbåter er ikke nevneverdig merkbart i havna. Ikke får de litt eldre barna lov til å være på kaia og skjære fisketunger. Barn og til dels ungdom er slik ekskludert fra å komme inn på fiskebrukene, forståelig nok når gaffeltruckene farer omkring i full fart.
Under fortellerfestivalen «Tenning» arrangerte Kystopprøret 2017 Kystens time, et grunnkurs for barn om hav og fisk under vignetten Fesk for ungan. Barna fikk lære om hav, fisk og hvordan man lever av fiskeri. Det fant sted på produksjonsanlegget til Vardø videregående skole, og barn fra skolefritidsordningen og Vardø barnehage deltok. Vegard sløyde og forklarte om forskjellige fiskeslag, viste hvordan de så ut inni og fortalte hvorledes de ble fisket. Eva Lisa fileterte og forklarte dem om filetmaskiner og beskrev hvordan fisk ble produsert til middagsmat. Sjelden har så storøyde og lydhøre elever fulgt med på orienteringene. Det ble fortalt eventyr. Torbjørn sang om fisk, og de lekte Skata kommer å tar dæ. Ikke minst gjorde de varme fiskekakene som Ove hadde stekt, stor lykke. De gikk ned på høykant. Og – alle var stolte over diplomen hver fikk ved avslutningen.
Kystens time ble en suksess. Fortellingen om at livet i Vardø er nært knyttet til havet og fisken nådde frem. En overhørt replikk noen dager senere forteller at opplevelsen hadde festet seg. Elisabeth som deltok, møter Torbjørn og sier:Skata klarer ikke å ta oss.Slik podes kunnskap om hav og fisk, slik tennes kjærlighet til havet og slik påvirkes barns tanker om fremtid som kystboer.
Det som ligger bak synsranden ut i havet, det fremmede og ukjente, det pirrer og lokker. Våre naboer i Arkhangelsk sier: Det er havet som binder oss sammen. Vardø ble i sin tid deres vindu mot vest, og Arkhangelsk vår port inn til et stort fiskemarked i øst. Dette er vise ord som fortsatt er gyldige. Slik har mennesker og deres handelsvarer i all tid krysset grenser. Slik vil det fortsatt være. Mange forlot øysamfunnet Vardø, mens andre kom til øya for å søke et utkomme, eller lykke.
De to bildene av fire unge vardøværinger er tatt om våren henholdsvis i 1955 og 2017, altså med 62 års mellomrom. Det er ikke bare et stort sprang i tid, men også i utvikling. Det er samme havn i samme by, men virkeligheten på havna og i arbeidslivet er vidt forskjellig. Veksten i fiskerinæringen ble etterfulgt av nedbygging. Optimisme ble avløst av mismot. Havets ressurser er begrensede og reguleringene strenge. Fritt fiske er blitt til kappestrid om kvoter. Hvor skal fisken produseres, i fiskeværene eller noen få store steder, eller i utlandet? Hvem skal eie fiskeressursene, folket eller noen få kapitalsterke redere og bedrifter?
Hva tenker de to guttene på Finotro-kaia som skuer over mot Dampskipskaia hvor fiskere er i fullt arbeid med å klargjøre notbruket sitt våren 1955? Vardø er et ekspansivt fiskerisamfunn som er i ferd med å gjenreise seg etter krigens ødeleggelser. Det satses tungt på fiske og foredling. Byen har en betydelig banklineflåte og fiskeindustrien investerer stort på filetproduksjon og egnebuer for fiskerne. Fiskerinæringen er en fremtidsnæring. Byen er i vekst og syder av fremtidstro. Havets ressurser virker utømmelige. Jeg undres: Er disse to guttene blendet av den rådende optimismen? Ser de seg selv som fiskere når de blir eldre? Ble de boende i Vardø?
Det ville vært interessant å snakke med guttene nå som de er godt voksne, trolig noen få år yngre enn meg selv.
To unge, gutt og jente, står på Dampskipskaia og skuer ut over havna våren 2017. De ser noen sjarker komme sigende mot kaia de står på for å delta i demonstrasjonen som Kystopprøret 2017arrangerer. På andre siden av vågen ser de fiskebruk, serviceanlegg og gamle tørrfisksjåer som forteller om Vardøs storhetstid som fiskerisamfunn. For dem er det To unge, gutt og jente, står på Dampskipskaia og skuer ut over havna våren 2017. De ser noen sjarker komme sigende mot kaia de står på for å delta i demonstrasjonen som Kystopprøret 2017 arrangerer. På andre siden av vågen ser de fiskebruk, serviceanlegg og gamle tørrfisksjåer som forteller om Vardøs storhetstid som fiskerisamfunn. For dem er det spennende å få være til stede sammen med mange voksne når det demonstreres for at fiskeressursene eies av folket. De skjønner at båter og fiskeri er viktig for det samfunnet de lever i. De vil nok lære mye om Vardø og fiskerienes historie når de blir eldre. Vi kan spørre: Hva vil fremtiden bringe dem? Vi kan tenke: Hvordan vil livet for de to unge øyboerne bli? Hvilken vei vil de velge i fremtiden? Vil de leve i dette øysamfunnet eller flytte bort?
De har et fast grep, der de holder hverandre i hånden. De føler nok trygghet, og fornemmer at de er sterkere når de står sammen. Mon tro om de aner at også de vil måtte kjempe for saker de brenner for, slik deres foreldre nå kjemper for at fiskeressursene tilhører folket. Vil de bli som vardøværingene alltid har vært, harme over urettferdighet og bestemt kjempe mot uvett og for rettferdighet? Tiden vil vise, slik mange fortellinger viser hvordan øysamfunnet har utviklet seg opp gjennom historien.