Trygve Hoff sang om jentan på fileten. Jeg vil skrive om damene som stod i egnebua i Kiberg og egnet line, slik at båtan kom seg på havet og fikk fisken på land. Hva hadde fiskeriene i Kiberg vært uten dem? De holdt hjulan i gang, både på kaia, på havet og i hjemmene. Tøffe, flotte damer som jeg minnes med varme og glede. De fleste av dem er borte nå.
Det å egne line krevde sin kvinne. Det var et tungt og kaldt arbeid med ensidige bevegelser som førte til mye smerter i armer, nakke og rygg, og ikke minst såre fingre. Men det var sjelden man hørte dem klage. De visste at båtan var avhengig av deres innsats i egnerbua, og lina stod i bua og ventet på dem, uansett smerter, vær og vind.
Jeg ser dem for meg her jeg sitter og skriver, ho Ane, ho Edme, ho Marie, ho Inger, ho Ellinor, ho Hildur, ho Gerd, ho Julie, ho Ragnhild, ho Ester, ho Mildred, ho Åsta og mange, mange flere.
Egnerbua var mer enn en arbeidsplass, det var også en sosial arena hvor man møttes for å snakke og diskutere. Folk kom innom for å høre nytt, ta en kaffekopp og en rullings. Dette var tida da de aller fleste røyka. Var man riktig heldig når man stakk innom var det fersk te-kake på bordet, kjøpt hos ho Hilma på Mathisenbutikken.
Det var en livlig gjeng, disse damene. Latteren satt løst og noen var gode til å fortelle historier, både fra levd liv og fra hva ukebladene fortalte. 1960-årene var ukebladenes storhetstid, dette var før fjernsynets inntog i hjemmene. Jeg, som unge med store ører, var fast gjest i egnerbua. Det var ikke alt jeg forstod, og særlig ikke når medisinske diagnoser ble stilt på grunnlag av hva som stod i Hjemmet og Norsk Ukeblad. Vi må huske at det var langt til legen og sykehuset i Vardø. Jeg var ofte redd for at noen av damene i bua skulle bli syke, for da måtte enten Redningsskøyta eller en av båtene fra Kiberg frakte dem til Vardø og til lege. Var man dårlig ble man lagt i en kurv på dekket til båten. Hadde båten stort nok egnerhus ble kurven lagt der. Det var vår ambulanse på den tida. Stort sett gikk det bra.
De fleste ungene i Kiberg på 60-tallet hadde en eller begge foreldre knyttet til fiskeriene, enten som mannskap på båt, egner eller i arbeid på kaia. Det er derfor ikke rart egnerbua og kaia ble vår lekeplass, men det var sjelden noen av oss falt i sjøen eller var utsatt for andre hendelser av alvorlig art.
De fleste av egnerne var «fast» hos en båt, men det hente at de hjalp til i andre buer om det trengtes. Landmannen var den som holdt styr og orden i bua. Han innkalte til egning, skar sild, satte opp stamper og klaver etter behov, han sørget også for at bua var varm og god før egnerne kom på arbeid. Å være landmann krevde styrke i armer og rygg. Det var mange tunge løft gjennom arbeidsdagen.
Å egne line var stort sett kvinnearbeid og et arbeid som ikke var knyttet til de velferdsgoder vi har i dag. Var du syk ble det ikke utbetalt sykepenger og feriepenger var et ukjent begrep i yrket. Damene stod på så lenge helsa holdt. Stort sett tror jeg mange trivdes i egnerbua. Det var liv og røre og penger å tjene i sesongene det ble driftet med line.
Vårsesongen var spennende på kaia og i buene, det var et jevnt sig av fremmedbåter som kom til Kiberg for å delta i vårfiske. Alle ledige egnerbuer ble tatt i bruk og det var arbeid til alle. En av båtene som kom var «Svanen» fra Helgeland. Husker gutta ombord var populære blant jentene. Her kom de tøffende inn havna i Kiberg med langt hår og sang Beatles-sanger på rams. Jeg egnet litt jeg òg, men jeg var ikke særlig ettertraktet, da jeg ikke var nøyaktig nok og egnet vase, som onkelen min Arne sa så diplomatisk som han kunne. Heldigvis fantes det noe for en kløne som meg òg, nemlig telegrafen i Kiberg. Jeg gikk til ho Haldis Seipajærvi og klagde min nød og fikk til gjengjeld gå med budsendinger og telegram til bygdas befolkning og til fremmedfiskerne. Betalingen var kr. 1.50 pr. budsending. Det var ikke vanlig med egen telefon i hjemmene på den tida. Har ofte tenkt på hvilke beskjeder var det jeg kom med… var det gode eller dårlige nyheter?
Årene gikk og 60-tallet ble et minne, egning ble det mindre av og flere av egnerne gikk over til bygdas filètfabrikker. Et annet arbeid, men like slitsomt og tungt, men litt mer innbringende økonomisk. Nå var akkord det nye ordet.
Det egnes ennå i Kiberg, men nå er det utenlandske hender som utfører arbeidet og holder liv og lys i buene på Mathisenkaia. Vet ikke om de vil ha de samme gode minnene fra kaia og bua som jeg har.
Boknakaran sang i sin tid «Skål for Finnmark», jeg vil heve glasset for de flotte damene som stod i egnerbuan i Kiberg og holdt hjulan og samfunnet rundt dem igang. De har satt varige spor etter seg.
Takk for innsatsen!
Kirsti Kemsley Nielsen