Det er kanskje ikke så mange som kjenner navnet i dag, men hun var en av døtrene til Emmeline Pankhurst, stifteren av suffragettene. Kvinnebevegelsen som kjempet for kvinners stemmerett i England.
Av Svein Hågensen
Sylvia ble smuglet inn fra Sovjetunionen til Vardø, og videre, under dramatiske omstendigheter engang tidlig i 1920-årene. Dette skrev avisa Finnmarkens lokalredaktør, Steinar Brox en artikkel om i 1975. Hva som egentlig skjedde, har det vært vanskelig å få rede på. De impliserte holdt saken hemmelig, ellers kunne de risikere å bli straffeforfulgt. Det norske statspolitiet var i helene på Sylvia og de som hjalp henne.
Sylvia Pankhurst var malerinne og pasifist. Det forhindret henne imidlertid ikke å støtte revolusjonen i Russland og hun besøkte landet i likhet med moren flere ganger. Suffragettene var ganske beryktet i England for sine aksjoner. Deres sterkeste våpen var å lage såpass mye støy at de ble arrestert og fengslet. Den vanlige straffen for disse kvinnene var tretti dagers fengsel. Dette brukte de igjen til å påvirke politikere og opinionen.
I revolusjonstiden var Vardø og ikke minst Vardø Arbeiderparti og avisa Finnmarken viktige forbindelseslinjer for de revolusjonære i den nye sovjetstaten. Det kan jo være nok å nevne Leo Trotskys besøk i Vardø, og at avisa Finnmarken trykte løpesedler på russisk som ble smuglet over grensen.
Det som etter alt å dømme har skjedd, etter hva Steinar Brox klarte å finne ut av, var at russerne kontaktet Vardø Arbeiderparti om at hun nå var på vei ut av landet med en av de mange båtene som trafikkerte mellom Murmansk og Vardø. De hadde så bedt om at man i Vardø var behjelpelig med å komme seg videre til England. I Norge var hun persona non grata, antakelig fordi suffragettene var ytterliggående og etter hvert tok ekstreme virkemidler i bruk for å oppnå stemmeretten.
Det eldre vardøværinger har kunnet fortelle var at det sannsynligvis var Konstanse Jensen og Johanne Lystad, to av primusmotorene i partiets kvinnegruppe, som fikk i oppdrag å ta imot Sylvia Pankhurst. Men siden de to allerede var i politiets søkelys, så brukte de Anna Malnes, som var mer partipolitisk nøytral, som stråkvinne og den som gikk om bord for å hente den kjente suffragetten. Statspolitiet sto nemlig på kaia og ventet ble det sagt.
Utkledd som en gammel kone kom hun seg forbi politiet og ble holdt i skjul hos toller Nygård som for øvrig var medeier i avisa Finnmarken. At hun kom seg videre sørover med hurtigruten skal også være på det rene.
Sylvia Pankhurst flyttet senere til Addis Abeba i Etiopia, der hun døde i 1960, 78 år gammel.
Suffragettene
Suffragetter er en betegnelse på de mest radikale forkjemperne forkvinnenes stemmerett i Storbritannia. Deres viktigste organisasjon var Women’s Social and Political Union (WSPU), stiftet av Emmeline Pankhurst og hennes døtre i 1903. WSPU tok i bruk svært uortodokse midler og metoder for å oppnå oppmerksomhet, de forstod å benytte seg av massemedia og skapte stor blest om kampen langt også utenfor Storbritannia.
Medlemmene fikk av pressen betegnelsen suffragetter (uttales suffrasjetter), i motsetning til kvinner fra den tradisjonelle kvinnestemmerettsbevegelsen, som ble kalt suffragister.
WSPU arrangerte en rekke dramatiske demonstrasjoner i gatene og på valgmøter og gjorde utallige forsøk på å komme inn i Parlamentet for å få politikerne i tale. De knuste ruter og satte fyr på tomme hus og fabrikkbygninger, men den mest dramatiske hendelsen fant sted under Derby-løpene i 1913, da en suffragette kastet seg foran kongens hest og ble drept.
Metodene deres ble møtt med harde mottiltak fra politi og myndigheter. Mange hundre kvinner ble arrestert, de mest aktive, som Pankhurst-familien, opptil 20 ganger. Som protest satte de i gang organisert sultestreik. Etter gjentatte mislykkede forsøk på tvangsfôring, ble det i 1913 innført en lov som gav adgang til å slippe fangene ut når de var blitt utmattet av sult og tørst, og arrestere dem på nytt når de var kommet til krefter igjen («katt-og-mus-loven»).
I de siste par årene før den første verdenskrig tok suffragettene i økende grad i bruk alvorlig vold i kampen. Først og fremst Christabel Pankhurst og hennes tilhengere gikk inn for en slik linje, og dette førte til splittelser. I 1912 brøt en av de gamle lederne, Pethick Lawrence, med den radikale fløyen, og samme år kom det til åpent brudd med Sylvia Pankhurst og hennes føderasjon av arbeiderkvinner på Londons østkant.