Isak og John var to menn som hver på sin måte fikk stor betydning for samenes kamp mot fornorskningen, for kampen for sitt språk og egen kultur. Skjebnen ville at deres spor krysset hverandres for om lag hundre år siden – i Vardø.
Av Svein Hågensen
Isak Mikal Saba ble født på Reppen i Nesseby i 1875 av ren samisk ætt, og allerede på folkeskolen utmerket han seg gjennom gode evner. Som 31-åring ble han i 1906 valgt inn til Stortinget som første same, og i de neste årene ble han regnet som den fremste talsmann for samenes kamp i Finnmark. I sitt voksne liv gjorde han en stor innsats for å fremme og bevare samisk kultur.
John Andreas Savio var den første norske same som ble billedkunstner på heltid. Han fant sitt uttrykk i det grafiske, nærmere bestemt i tresnitt. Det er som grafiker han har satt tydeligst spor etter seg, men han strebet også etter å bli en dyktig maler.
Isak ville helst bli prest
Isak var sønn av gårdbruker og handelsfaktor Per Sabasen og Bigi (Britha) Henriksdatter Aikio. Han ble gift i 1905 med jordmor Marie Gunneva Hansdatter Holm, datter av gårdbruker og sagmester Hans Holm Olsen og Marit Gulbrandsdatter.
I årene etter konfirmasjonen arbeidet han først som handelsbetjent i Vadsø og Kiberg, før han våren 1896 fikk friplass på Tromsø Seminar, der han i 1898 tok en god lærereksamen. Samme året ble han ansatt som lærer i kretsene Landesfjord, Ifjord og Storfjord i Lebesby. Under tiden i Lebesby fikk han to friår for videre utdannelse. Han tok middelskoleeksamen i Kristiania i 1900, og fortsatte med å lese til artium i Tromsø et par år senere. Hans mål var å bli prest, men pengemangel satte en stopper for det.
I 1905 var han tilbake i Nesseby som lærer, kirkesanger og kirketolk. Han ble valgt inn i herredsstyret og var varaordfører 1907–10.
Men ble politiker istedet
I 1906 ble han valgt inn på Stortinget som representant for Øst-Finnmark krets. Det var en allianse av sameaktivister og sosialister som brakte ham frem. Valget av Isak Saba var en reaksjon mot den harde fornorskingspolitikken, og ble sett på som en viktig politisk seier. For samene ble på den tiden utsatt for et sterkt press fra myndighetenes side, og man forsøkte med mange midler å få samene til å gi opp sin kultur, språk og levesett.
Isak Saba var en flittig bidragsyter i sameaktivistenes avis Sagai Muittalægje, og det var krefter bak denne avisen som kjempet frem hans stortingskandidatur. Før valget hadde Saba utgitt sitt eget «Samenes særprogram», der han tok opp saker som berørte alle de store samegruppene. I tiden på Stortinget la han frem en rekke saker som angikk samer og lokale forhold i Finnmark. Men beskjeden og tilbakeholden som han var, var det lite han fikk igjennom.
John ble Isaks elev
Isak Saba ble gjenvalgt i 1909, men tapte plassen på tinget i 1912. At den samiske avisen som støttet ham, gikk inn året før kan ha bidratt til det, men motstandernes agitasjon mot Saba og samene var blitt atskillig mer rasistisk og bidro også. Den viktigste årsaken var imidlertid den lave valgdeltakelsen som gjorde at sosialistene tapte.
Fra 1916 og frem til sin død 1921 i var Isak Saba lærer i Vardø. Han ble bare vel 45 år. En av hans elever i Vardø var den senere kjente samiske billedkunstneren John Savio. Det var Isak Saba som gav John Savio den første innføringen i frihåndstegning og oppmuntret ham til å bli kunstner. Savio ble nok også påvirket av Isak Sabas sterke samiske, samfunnsengasjement.
Ble sendt på skole i Vardø
John Andreas Savio ble født i Bugøyfjord i 1902. Bare tre år gammel ble han foreldreløs. Foreldrene var sydpolfarer og handelsmann Per Jon Persen Savio (1877–1905) og Else Strimp (1875–1905). Moren døde av tuberkulose og faren forliste da han skulle hente hennes kiste i Vadsø.
John vokste derfor opp hos besteforeldrene i Klokkerelven i Bugøyfjord. Bestemoren døde imidlertid da han var 10 år. Samme året bestemte bestefaren å sende unge John til Vardø for at han kunne fortsette på en bedre skole enn hva man kunne tilby i Bugøyfjord.
John Savio fant tidlig ut at han bli kunstner. Allerede som ung utmerket han seg som en god tegner og solgte arbeider til interesserte for en rimelig penge. Det har vært spekulert i hvorfor Savio begynte med tresnitt. Det var ingen undervisning i denne teknikken på den tida. Tresnitt samsvarer imidlertid med samisk tradisjon, der treskurd og treskulpturer var en viktig del av samisk religiøst kunsthåndverk. John Savio var for øvrig en sterk beundrer av Edvard Munch, Munch hadde flere utstillinger i Kristiania, basert på tresnitt, rundt 1920-årene. Kanskje ligger det et svar der
En selvlært kunstner
John Savios bestefaren var handelsmann, gårdbruker og reineier, og var etter forholdene ganske velstående. Han kunne derfor bekoste dattersønnens utdannelse til han dro til Kristiania for å ta eksamen artium. Men da bestefaren døde i 1920, ble det økonomisk vanskeligere for den unge kunstnerspiren. Og snart ble det slutt på skolegangen for ham.
Noe senere, på vinteren, ble John Savio selv alvorlig syk av tuberkulose. Han måtte gjennom en alvorlig operasjon og langvarig rekonvalesens. Den lille arven etter bestefaren brukte han til selvstudier og opphold i Kristiania de neste par årene. Noen formell kunstutdannelse er det imidlertid ingen konkrete spor av, så det er nok nærliggende å kalle ham autodidakt.
Utover i 1920-årene tilbrakte Savio forskjellige steder i Finnmark, under til dels kummerlige forhold, og hovedtyngden av hans motiver stammer i stor grad fra reindriftsamenes liv. Imidlertid finner man ingen referanser til samisk ornamentikk eller runebommefigurer, som i sin spinkelhet ofte sammenlignes med helleristninger.
John Savio var gjennom sin kunst opptatt av samenes sak. Man kan kanskje si at han var en tradisjonell norsk kunstner samtidig som han fremsto som en opposisjonell samisk talsmann. Han blir beskrevet som stillfarende og stolt, omgjengelig og ikke uten sjarm. Men vennekretsen var ikke stor og familie stiftet han aldri.
Hans betydning for den samiske kultur og etniske stolthet er imidlertid stor.
Helsen til John Savio var aldri god, og tuberkulosen kom tilbake. 13. april 1938 døde han, 36 år gammel, ensom på Ullevål Sykehus og ble gravlagt på Vestre Gravlund.
———–
«Sami soga lávlla» – Samenes nasjonalsang
«Ethvert folkeslag som ikke skal bli oppslukt av andre folkeslag, må ivareta sine folkemelodier, eventyr og sagn sammen med morsmålet og fedrenes skikker og seder», skrev Isak Saba i 1905. Selv gav han viktige bidrag til bevaringen av samisk kultur gjennom sitt virke som folkeminnesamler.
Saba kjempet hele sitt liv for samenes sak. Han forsøkte å vekke den norske befolkningen til å ta ansvar for den kulturelle undertrykkingen av samene. Samtidig engasjerte han seg like sterkt for at samene selv skulle ta kampen opp mot uretten og undertrykkingen.
I ettertid er Saba kanskje mest kjent for å ha skrevet diktet Sami soga lávlla, eller Samefolkets sang, som ble vedtatt som samenes felles nasjonalsang, på Samekonferansen 1986.
Diktet er i seg selv en programerklæring. Et av versene lyder slik: “Våre fedre før har seiret – over dem som urett øvet. La oss også motstå brødre – dem som vil oss underkue! Solens sønners seige avkom! Aldri skal du overvinnes, om det gylne språk du vokter, husker dine fedres tale: Sameland for samene!”