Kolanordmannen Vladimir Gorniprovski fikk sitt norske statsborgerskap først på 1990-tallet. Han flyttet til Vardø med sin kone Alexandra og datteren Ludmila som er legeutdannet og nå arbeider ved Kirkenes sykehus. Vladimirs lille familie var de første kolanordmennene som kom til Vardø. De bodde i kommunal leilighet i Skagveien med flott utsikt mot øst og innseilingen til Vardø havn. Vladimir skrøt meget av Halvor Tjønn for all den hjelpen de fikk av ham i prosessen med å bosette seg i det nye hjemlandet. Tjønn var Aftenpostens reporter i Russland på den tiden.
Av Thor Robertsen
Jeg ble kjent med Vladimir via min venn Jakob Mikkelsen som ofte spilte på kolanordmennenes sammenkomster i Vardø. De var nære venner, noe jeg også ble etter hvert. Han var en munter kar og hadde alltid en god historie å fortelle. Hver dag gikk han en spasertur på byen. Den omgjengelige karen med sitt blide åsyn og gode norskferdigheter, var på nikk med de fleste og fikk raskt mange venner. Når du ble kjent med ham, kunne du ane alvoret bak hans blide ansikt.
Jakob og jeg er invitert til å feire nyttår hjemme hos Vladimir. Det ble noe sent før vi kom til Skagveien, for vi måtte først feire sammen med egne familier. Vel inne i deres stue, møter vi et overstrømmende velkommen og ønske om godt nyttår. Bordet bugner av russisk mat, champagne og vodka. TVen er innstilt på Moskva og viser et heidundrende nyttårsshow. Russlands beste artister, sier Vladimir stolt, og byr oss til bords. Vi kan ikke si nei, selv om vi kommer fra veldekkede bord hjemme. Etter en tid skrus lyden på TVen av og Jakob tar fram trekkspillet. Han kan mange russiske melodier og Vladimir tekstene. Han rår over en flott sangstemme.
Det ble en minneverdig nyttårsfeiring, for en sang- og musikkglede de to frambragte. Det var bare å gi seg helt over og lytte. Jeg merket at Vladimir ble noe fjern etter hvert og fikk et sørgmodig drag over ansiktet. Så, med tårer i øynene forteller han at han var født i Tsyp Navolok. Familien ble tvangsflyttet fra fiskeværet. Som 17 åring fikk han reise til Leningrad (nåværende St. Petersburg) for å studere musikk. Hans ambisjon var å bli fiolinist og få spille på landets fremste scener. Men, så kom krigen og knuste mine drømmer. Jeg fikk en kalasjnikov i handa istedenfor en fiolin. Jeg ble lært opp i å krige, i måter å drepe mennesker, betror han oss, og fortsetter: Dette forandret livet mitt. I fem år levde jeg i et krigshelvete og var en krigsdrapsmann. Det satte varige spor. Men etter krigen møtte jeg mitt livs kjærlighet i Alexandra og vi fikk en datter. Vi levde er et høyst alminnelig i Sovjetunionen. Nå, her i Norge lever vi et godt liv, selv om vi tenker mye på vår tid i gamlelandet.
Det var vanskelig å finne tilbake til selskapets første stemninger, forståelig nok, når et slikt alvor brettes ut. Etter noen skåler bryter vi opp og får noen durabelige avskjedsklemmer. Vi er tankefulle og utveksler få ord der vi vandrer hjem i snødrevet, jeg til Brennerigata og Jakob for å bli kjørt til Kramvik.
Vladimir gikk uventet bort i 2004, det året han fylte 82 år. Hans historie forteller oss hvor brutalt menneskers liv og drømmer forandres av begivenheter en selv ikke kan påvirke. Man blir på en måte et produkt av sin samtid. Men drømmene holdes levende – i minnene.
Fredshåp og internasjonal solidaritet finner du overalt – det må bare framelskes og aldri oppgis. Frihet krever åpne grenser, fysisk og mentalt. Riv ned gjerdene sang Viktor Jara som en hyllest til frihetskjemperne i Chile før han ble skutt på et stadion i Santiago. Noen ofrer alt. Hva behøver vi? Ikke annet enn å endre holdninger, være en god nabo og konsekvente i våre handlinger