Svarte den 9 år gamle munnrappe vardøværingen Bodil Skaar, da lærerinnen hennes Dagny Elnan spurte om Bodil trivdes i Mosjøen etter at de flyttet dit fra Vardø i 1937. Bodil trivdes ikke. Lærerinnen prøvde å trøste henne og spurte om det ikke var fint i Mosjøen. Nei, svarte Bodil, det er mye finere i Vardø. Men hva med alle trærne; det er jo skog her i Mosjøen? Dagny Elnan, som hadde hatt sin første lærerjobb i Vardø, ble svar skyldig da Bodil sa: Ka ska vi me trær når vi har fesk på jellan?
Dette og mer fortalte Bodil Skaar Skorpen under et førjulsbesøk hos henne i Asker.
Bodil vokste opp i en søskenflokk på fire der Rigmor, Carl og Betty var hennes storesøsken. Pappaen var Johannes Skaar. Han var offiser og redaktør i Vardø Tidende. Moren het Gudrun Skaar og hadde mye med fire barn i løpet av 5 ½ år.
Selskapeligheter i Vardø
De bodde vis-a-vis det gamle sykehuset, og hun husker Martin Olsen-bygget godt.
Det var mye selskapeligheter i Vardø på den tiden, og hun og søsteren Betty,
som ikke fikk være med på alle «kalas», snek seg opp til 2. etg., gjemte seg i
hver sin portier, satt musestille og lyttet på hva gjestene sa og trakk inn
alle de deilige luktene før de snek seg ned på soverommene igjen.
Hun husker godt venninnene sine Tove Nymoen, Grete Ås, bestevenninnen på skolen Inger Valle (gift Grundnes), Bitten Pedersen, Inger Johanne Jacobsen (faren jobbet i banken) og Inger Arnet. Det var så artig å komme i selskap hos Inger Arnet. Man kunne ikke se kakene for bordet var fullt av godterier; rosiner og drops. Ingers mamma var lærer.
Rigmor, den eldste av søsknene, ble født på festningen, og kom tilbake til Vardø i 1946 for å gifte seg på Frelsesarmeen. Tanten Alfhild Bugge Olsen og onkel Leif Bugge Olsen holdt bryllupet for hele storfamilien som alle kom tilbake til Vardø i denne anledning. Tanten og onkelen hadde et sommersted i Jarfjord. Bodil vektlegger for et eiegodt og snilt menneske hennes tante Alfhild var.
«Nå tar vi oss en Jørgen»
Bodils faddere var Ruth og Erling Brodkorb og onkel Jørgen, som vi kalte han. Når vi var store nok skjønte vi at han ikke het Jørgen, forteller Bodil. Vi misforstod og trodde «Nå tar vi oss en Jørgen» betød «Nå tar vi oss en, Jørgen». Etter hvert forstod vi at «Nå tar vi oss en Jørgen» nok heller betød en Jørgen Lysholm akevitt!
Onkel «Jørgen», som var apoteker i Vardø og het Ragngaard, var en svært gavmild mann som betalte hele gymnaset for Bjørn Meyer. Bjørn Meyer var sønnen til Bodils tante og onkel Elsa og Karl Meyer. Bjørn Meyer kom etter hvert til Little Norway i Amerika.
Tante Alfhild og onkel Leifs datter, Vesla, og Bodils søster, Betty, var en søndag på barnemøte på Frelsesarmeen i Vardø. De voksne bad barna om å knele på botsbenken for å ta imot Jesus. Betty ville ikke bøye seg på benken, og de voksne spurte: «Betty, vil du ikke til Himmelen?» «Jooo, svarte Betty, men ikke enda!»
Andre verdenskrig
Under 2. verdenskrig var Bodils far i Nøytralitetstroppen og måtte fra Mosjøen til Bjørnevatn. Det spesielle med Bodils familie var at de derfor ble evakuert nordover i en tidlig fase av krigen. De gikk om bord i båten «Røssvik» som var full av finske fanger etter Finlandskrigen, tok den et stykke og gikk så ombord i en lokalbåt som skulle ta dem fra Honningsvåg til Kirkenes. Bodils pappa stod på kaia for å ta imot dem. Da gikk flyalarmen, og båten måtte gå ut igjen. Bodil forteller hvor livredd hun var utpå båtdekket sammen med mor, broren Carl og søstra Betty. Mor bad Fader Vår, og jeg lå bak mammas rygg og bad til Gud om at jeg måtte få se pappa igjen. Lokalbåten ankret senere opp i Jarfjord, og familien ble gjenforent. På neste tur ble lokalbåten truffet og gikk dessverre ned.
Senere under krigen arresterte tyskerne faren sammen med mange norske offiserer. Bodils far satt 2 år i tysk fangenskap, noe som var en stor påkjenning for familien og medførte at Bodil måtte endre planene for videre skolegang og yrke. Bodil tok etter krigen engelsklinjen på Tromsø Gymnas, og ble da god venninne med Tromsø-jenta Gerd-May Bersvendsen som senere giftet seg med broren Carls bestevenn Bjarne Martinsen fra Vardø. Bjørn Tønder, som også hadde bodd i Vardø, gikk på samme linje som Bodil på Tromsø gymnas.
«Rompa til Isaksen»
I familien var det selvfølgelig «livat» med fire barn i løpet av 5,5 år. En episode Bodil aldri glemmer er da hele familien sitter og spiser søndagsmiddag, men søsteren Betty har ikke kommet inn fra leken til middag. Plutselig kommer Betty springende inn og roper: «Dåkker må kåm ut å se rompa tel han Isaksen!» Hva er det du sier?!, utbrøt begge foreldrene. «Dåkker må kåm ut å se rompa tel han Isaksen!» roper Betty på ny. Nærmeste nabo Isaksen hadde revefarm. En av revene hadde rømt og befant seg i gata der Betty lekte.
Du får ikke lov å snakke slik, spesielt ikke når vi sitter og spiser middag, sa foreldrene til Betty. «Ungan sir ræven, men vi får ikke låv å si ræv, så da må æ jo si rompa!» svarte Betty.
Stort med undersjøisk tunnel
I 1996 kom Bodil sammen med søsteren Rigmor og svigerbroren tilbake til Vardø
og det var stort å kjøre gjennom undersjøisk tunnel for å komme helt frem.
De var på besøk på festningen og hos kommandanten, på museet, hilste på Aksel og Hilda Martinsen på Bokhandelen; Bjarne Martinsens bror og svigersøster, drakk kaffe og tok en matbit på Naustet.
Bodils bror Carl og Bjarne Martinsen var bestevenner i Vardø og holdt kontakten hele livet. Hver gebursdag og jul ringte de hverandre. Carl døde for 1 år siden. Carl sa mang en gang at de hadde flyttet for tidlig fra Vardø, mens andre i familien mente de flyttet til riktig tid da det var svært mye selskapeligheter i byen.
Mange gode minner
Skjebnen ville det slik at Bodil, min mann og jeg møttes under et «cruise» med S/S Bohuslän langs Sveriges vestkyst sommeren i fjor. Stor var min forbauselse og glede da jeg forstod at hennes bror levde og hadde vært bestevenn med min onkel Bjarne Martinsen, at Bodil selv ble venninne med min tante Gerd-May Martinsen da de tok gymnaset samtidig i Tromsø og at både hun og jeg hadde vokst opp i Vardø.
Vi har holdt kontakten til felles glede.
Bodil var Blåspeider i Vardø; heller ikke det hadde de i Mosjøen Hun og familien har mange gode minner fra Vardø og har aldri glemt Vardø.
Med dette ønsker Bodil Skaar Skorpen, som nå er 92 år gammel, riktig god jul og godt nyttår til de som kjenner til og husker henne og hennes familie, spesielt familie og slekt av hennes nevnte barndomsvenner og til alle i Vardø.
Rita Lill Martinsen
Oppvokst i Vardø