Det er våren 1967, i egnerbua snakker alle om det som skal komme til høsten. Fjernsynet skal gjøre sitt inntog i de fleste hjem i Kiberg.
Det er noe nytt og spennende, noe nesten uvirkelig. For hvordan kan man sitte der nede i Oslo og sende programmer om vær og vind og nyheter, som dukker opp på en fjernsynsskjerm helt oppe i Kiberg?
Noen har allerede kjøpt fjernsyn, og får inn russiske og finske kanaler. Russisk fjernsyn sender lydløse krigsfilmer og sirkus og fra Finland sender de for det meste snø på grunn av dårlige sendeforhold. Men man ser, og en ny verden har åpnet seg.
I bua snakkes det i det vide og brede om det som skal komme. De færreste har sett på fjernsyn. Gutta fra Lofoten, som er på besøk i bua, er erfarne seere, og de skryter fælt av fjernsynets fortreffeligheter. Men de advarer sterkt, så verdensvante som de er: «Dokker kjæm fort tel å bli lei av å glan på den boksen,» «Går vel det an?» kommer det sindig fra ei av damene ved egnerstampen.
Det er da ho Julie trer fram. Julie i mørkgrønn silkelook frakkeforkle med egnerforkle knyttet godt rundt magen. Julie har vært ute i verden, hun har tjent i Stavanger i årevis og skarrer så fint på r`ene, og hun har sett på fjernsyn. Hun kan programmene og vet hva som vil fenge oss i Kiberg, når man ser bort fra store engelske dramaserier, VÆRMELDINGA! Hun finner et tynt bord fra en sildkasse og gjør den om til en pekestokk, bukker lett og går perfekt inn i rollen som datidens værprofet, Kristian Trægde.
Hun forklarer norgeskartet, vindpiler, nedbørsymboler og alt som hører med, og plutselig er kyst og fjordstrøkan i Øst-Finnmark blitt så synlig for alle. Snart skal hele Norge få se hvor kyst og fjordstrøkan i Øst-Finnmark ligger, og det er det nok mange som ikke vet, om de ikke tilfeldigvis har vært her.
Vi som ser på, er stumme av beundring og gir Julie applaus for sin oppvisning. Nå vet vi at vi har noe stort i vente.
Her sitter jeg 52 år senere og mimrer over en svunnen og fin tid. På tv`n, som det nå heter, er det hundrevis av kanaler, og få av dem fenger interessen. Det er fredagkveld, lys i husan og tv`n står på. Jeg skrur av min og sier som den salige Ivan,»jau, det vart no kveld i dag òg.»
Kirsti Kemsley Nielsen