Det er tidlig desember, det er kaldt og godt sparkeføre. I mange vindu lyser adventstjerner og forteller oss at det snart er jul.
Jeg blir bedt om å sparke på posthuset til han Beier for å hente dagens post, så klokka må være rundt fem på ettermiddagen.
På en litt humpete vei sparker jeg i god fart fra Oladalen og ned i Værret. På veien møter jeg han Tormod, som spør hvorfor jeg har det så travelt. Heikasvingen tar jeg på ei meie.
Det er lys på kaian og i buene, og ved Mathisenkaia ligger båter og tar ombord stamper. De skal sikkert gå ut på sjøen i kveld.
Ved Mathisenbutikken blir det full stopp. Utstillingsvinduet er dekket med papir, og det betyr bare en ting. Ho Hilma lager juleutstilling. I en glippe i papiret kan jeg se tøflene til Hilma bevege seg fram og tilbake.
Hjertet banker i spenning.
Flere unger kommer til, og vi blir sittende på sparkene våre og vente. Får vi se juleutstillingen i kveld, mon tro?
Mens vi sitter der hutrende kommer en av de store gutta forbi. Han sier kjekt, «Det blir ikke julegava i år, unga, førr julenissen har mesta sækken.» «Gjør ikke nåkka, førr ho mamma kjøp gavan hos ho Hilma,» svarer jeg like kjekt tilbake. Han ler av oss og trasker videre mot smia til han Greger.
Kulda tvinger oss hjem etterhvert. Både fingre og tær kjennes ut som stive pinner, og det er ikke fritt for at det renner fra nesen òg.
Vi må nok vente til i morgentidlig for å se hva som åpenbarer seg i utstillingsvinduet.
Det blir ei urolig natt, den går ikke fort nok. Allerede klokka seks neste morgen er jeg på beina. Mamma har vært oppe siden klokka fem og er på vei i bua for å egne den første stampen før jeg skal på skolen.
Jeg hiver meg på sparken. Det er tidlig morgen og stille i bygda. I noen hus og på kaia er det lys, og lysere skal det bli, for i butikken er papiret fjernet fra utstillingsvinduet. Det funkler og glitrer, og hylle på hylle er fylt med de flotteste ting man kan ønske seg til jul.
Der er dukker, bamser, biler, koppesett, spill, mekaniske leker, brevpost, bøker, glansbilder og nederst i høyre hjørne, et par røde sko med pelskant og lisser med små bjeller på.
Aldri har jeg sett finere sko.
På ettermiddagen tar vi unger oppstilling utfor butikken. Vi stirrer, vi ønsker og vi drømmer. Hvem får hva til jul? Jeg tør ikke si at jeg ønsker meg skoene, for jeg er redd noen av de andre ungene skal oppdage dem.
Ettersom tida går og julaften nærmer seg ser vi at mange av lekene forsvinner fra hyllene. Ingen har kjøpt skoene ennå. Jeg har hvisket til mamma at jeg ønsker meg dem til jul.
I buene og på kaia forbereder de lina til stillstans i et par uker. Det klaves og det vaskes, det lukter klorin og grønnsåpe overalt. Det snakkes om julebakst og julegaver, om såre fingre som skal få gro og vonde nakker og rygger som skal få hvile i jula. Det skal være juletrefest på Bedehuset og på Samfunnshuset, så det er mye å se fram til.
Jeg holder et våkent øye med Hilmas julevindu. Og så en dag er skoene borte. Jeg kjenner skuffelsen slå ned i magen. Hvem har kjøpt de fine skoene? Mamma kan det ikke være, for hun har stått i bua hele tida, og jeg har ikke fortalt til noen andre at jeg ønsker meg skoene til jul.
Lillejulaften er det meste av lekene borte i utstillingsvinduet. I stedet er det ting for voksne der, som konfekt, parfyme, skjerf og nylonstrømper.
Det er liv og handel i butikken, og Hilma og Leif har nok å gjøre. Folk går inn og ut av butikken og ønsker hverandre god jul på veien.
På julaften ligger det mange pakker under treet. Jeg klemmer og rister og prøver å gjette hva som er inni pakkene. «La være!», sier mamma, «du må vente til klokka er seks.» Og klokka seks er det en evighet til. Etter noen runder til ho Svanhild for å korte ned tida, er klokka endelig der og pakkene kan åpnes. Det er så mange fine ting jeg pakker ut, men ingen sko. Jeg kjenner på skuffelsen, hvem har fått skoene? Kanskje får jeg se det på juletrefesten.
Papir og bånd ligger i en haug på gulvet og jeg er i ferd med å skyve det unna da hånda mi kommer bort i noe hardt. Jeg drar fra ei avlang eske fra papirhaugen, og på merkelappen står det; til Kirsti fra onkel Arne, og ut pakker jeg et par røde sko med pelskant og lisser med små bjeller på. Snille, gode onkel Arne reddet jula!
I voksen alder har jeg sett juleutstillinger i både inn og utland, men ingen har satt sine spor og gitt så gode opplevelser som Hilmas magiske julevindu på Mathisenbutikken i Kiberg.
Det hører også med til historien at ei syv år gammel jente vokser fort, og til påske var skoene allerede blitt for små.
Kirsti Kemsley Nielsen
Kibergværing