Av Rune Rautio

Innledning

Skagen er et yndet rekreasjonsområde for både vardøværinger og tilreisende, benyttet både sommer som vinter – og i all slags vær. For mange av oss har turene utover denne smale delen av øya vært både utallige og minnerike. Og ofte har turen, særlig når været har vært fint, endt oppe på toppen av det som på folkemunne heter ”Ørneredet”, hvor den tyske kommandobunkeren har vært et naturlig sted for å hvile og å nyte utsikten. Og i samme anledning har en gjerne gått rundt den bratte kløften nord for bunkeren og besøkt den godt bevarte kanonstillingen der – et annet flott stoppested for å nyte utsikten og roen på Skagen.

Og når man er der ute, oppe på kommandobunkeren, i kanonstillingen mot Bussesundet, eller vandrer rundt i landskapet, så er det vanskelig å ikke reflektere over hvordan dette området egentlig så ut den gangen – for snart 70 år tilbake. Restene av anleggene forteller en del, og likeså gjør andre spor i terrenget, men det meste er likevel borte.

I denne artikkelen skal vi ta et lite tilbakeblikk på det tyske kystbatteriet som en gang var der ute, på Ytter-Skagen.

Batteri Vardö-Renösund

Kystbatteriet på Ytter-Skagen ble satt opp av tyskerne i 1941 med hovedformål å beskytte Vardø mot fiendtlige angrep fra sjøen. Hovedskytset var fire 10,5 cm feltkanoner, som tyskerne hadde beslaglagt i Polen etter invasjonen der.

Den militære betegnelsen var til å begynne med Batteri 564. Det var administrativt underlagt Kystartilleriavdeling 478 i Kirkenes og operativt underlagt avsnittssjefen for marinens kystartilleri på Vårberget i Vardø.

Fra april 1942 ble det imidlertid omdøpt HKB 1./448 ”Vardö-Renösund”, som er en forkortelse for det som på norsk blir hetende 1. Batteri i hærens Kystartilleriavdeling 448. Avdelingen ble nå administrert fra Båtsfjord, men var fortsatt operativt underlagt marinen i Vardø.

I likhet med de fleste andre kystbatteri her oppe, så var HKB 1./448 under stadig utbygging og forbedring gjennom hele krigen. Til å begynne med var anleggene provisoriske, med mye bruk av løs stein og tømmer som byggemateriale. Etter hvert ble mer og mer støpt i betong, og det kom til tunneler og lagerrom inne i berg. Mannskapsstyrken var omkring 90 mann, men antallet varierte en del gjennom hele krigen.

Begynnelsen

Mandag 21. april 1941 ankom en tysk byggeenhet på 30 mann til Vardø for å tilrettelegge for byggingen av batteriene på øya. De ble snart etterfulgt av mange flere, og anleggsarbeidet på Ytter-Skagen skred deretter raskt fram. Allerede i en måned senere var de fire kanonene som utgjorde hovedskytset på plass oppe på berget, og batteriet kunne melde at det var klart for innsats.

Selv om hovedskytset var på plass, var det imidlertid mye som gjenstod. Tirsdag den 22. juli fikk batteriet besøk av øverstkommanderende for hæren i Nord-Norge, generalløytnant Emmerich von Nagy, som bl.a. hadde med seg sin artillerioffiser, kaptein Kamm. 

I sin rapport etter besøket gav Kamm skryt til batteriets organisasjon, plasseringen av stillingene og utbyggingen av støttefunksjoner. Men han påpekte samtidig at batteriet ennå manglet brakkene som soldatene skulle bo i.[i]

Batteriet bygges ut

I oktober 1942 kom en ny inspeksjon med to offiserer fra hærledelsen i Nord-Norge. Man hadde nå fått på plass både brakker og et sterkere forsvar mot angrep, bl.a. tre tunge maskingevær, to 20 mm luftvernkanoner og en lett panservernkanon.

Men offiserene lot seg ikke imponere av alt de så. En inspeksjon av kanonene viste at disse fortsatt bare var plassert i stillinger beskyttet av løse steinblokker, og ikke i stillinger av betong.  Stillingene var dessuten bygget alt for store, noe som angivelig var gjort med vilje av ingeniørtroppene med tanke på en mulig omvæpning av batteriet til større kanoner på et senere tidspunkt.

Kun kommandobunkeren var forsterket med betong, men denne var bygget firkantet – noe som ble ansett som upraktisk, da dette betydde at teleskopet som ble benyttet for at artilleriet skulle siktes inn mot målet enten måtte flyttes omkring i bunkeren etter som målet beveget seg, eller en behøvde flere teleskop.

En inspeksjon av soldatenes håndvåpen gav offiserene hakeslepp da det viste seg at en bare hadde for hånden ”svært gamle og utskutte østerrikske gevær”.[ii]

Mannskapet og deres fritidssysler

Under inspeksjonen i oktober 1942 ble det også bemerket at batteriet manglet mye mannskap. Det skulle ha 89 mann, men under inspeksjonen var det bare 53 mann til stede. Bl.a. manglet to av batteriets tre offiserer.

Dette var imidlertid ikke noe uvanlig ved hærens kystartilleri i Norge. En hadde lagt opp til at opp til 20 prosent av batteriets besetning kunne være på permisjon, og i perioder hvor mange var borte hjalp batteriene i samme område hverandre med mannskap.

Senere samme høst var mannskapsstyrken på Ytter-Skagen oppe i 91 mann, inkl. to offiserer.[iii]

Fritiden for soldatene på Ytter-Skagen var lite variert. En ble gjerne sittende på brakken sammen med kompiser, en skrev brev og leste – eller en kunne ta seg en spasertur eller skitur omkring i batterilandskapet. Batteriet lå nokså langt fra byen, og om en dro dit var det gjerne for å gå på kino.

Vardø kommunale kino hadde ofte tyske filmer på spilleplanen, og disse var populære blant soldatene. I romjulen mandag 28. desember 1942 gikk f.eks. den tyske regissøren Carl Boeses’ ”Drei Väter um Anna” fra 1939, mandag 25. januar 1943 viste man den kjente regissøren og skuespilleren Theo Lingens nye komedie ”Was geschah in dieser Nacht?” mens Carl Frölichs populære komedie ”Hochzeit auf dem Bärenhof” sto på plakaten lørdag 30. januar.[iv]

I blant fikk en også besøk av omreisende tyske teater- eller musikkgrupper, som ofte bestod av kjente og kjære tyske artister. Forestillingene gjorde at soldatene en stund kunne glemme både krigen og at de befant seg tusenvis av kilometer hjemmefra.

Radio kunne også være kjærkommen underholdning, da den tyske senderen i Vadsø hadde både hørespill sang og musikk på programmet. Særlig var folkekonsertene på søndager populær blant soldatene.[v]

Påskesøndag 25. april 1943 ble Soldatenheim Vardö åpnet med stor festivitas i lokalene til Vardø Arbeiderforening i Nordre Langgate. Det nye tilbudet var drevet av tysk Røde Kors og ble straks en svært populær møteplass for soldater fra alle våpengrener. Her var det ofte underholdning, og det ble servert kaffe, te og småretter.[vi]

Befal og mannskapsbytte

Det er ikke kjent hvem som ledet batteriet det første året. Offiserene ved kystbatteriene tilhørte ofte reservestyrkene i hæren, og kom fra det sivile liv.

På nyåret 1943 var batteriet ledet av kaptein Heinz Naumann, en 45 år gammel leder i reklamebransjen.

I midten av februar 1943 ble batterisjef Naumann syk, og måtte erstattes av den 26 år gamle yrkesmilitære løytnanten Erwin Tschofen fra Østerrike. Han kom til Vardø fra posten som batterisjef på Buholmen i Sør-Varanger.

Sommeren 1943 ble hele mannskapet på batteriet på Ytter-Skagen byttet ut med et nytt mannskap fra Vestlandet. Dette var et ledd i en lenge planlagt utskifting av alt mannskap som hadde tjenestegjort to vintre ved hærens kystartilleri på Ishavskysten.[vii]

Det nye mannskapet kom fra et tilsvarende kystbatteri i Kobbevik ved Stadtlandet i Møre og Romsdal og var ledet av den 45 år gamle kapteinen Gotthilf Christ, som i det sivile liv arbeidet som avdelingsleder.

Tirsdag 1. juni 1943 reiste batterioffiser løytnant Hermann Rübicke med den første halvdelen av mannskapet sørover til deres nye tjenestested i Kobbevik. Onsdag 7. juli fulgte den andre halvdelen under ledelse av Tschofen, og med dette overlot han kommandoen på Ytter-Skagen til kaptein Christ.[viii]

Fra høsten 1943 og ut krigen mangler oversikter over offiserene ved batteriet, men fotografier tatt fra batteriet i juni 1944 viser at Christ fortsatt var batterisjef. Dette tyder på at han hadde kommandoen på Ytter-Skagen sammenhengende fra juni 1943 til batteriet ble avviklet sommeren 1944.

Aldri i strid

I løpet av de tre årene batteriet var operativt var det aldri i strid. Det ble heller aldri utsatt for sovjetiske flyangrep, til tross for at byen og havna ble utsatt for en rekke slike gjennom det meste av krigen, og særlig i 1941 og 1942.[ix]

Løpende utbygging gjennom hele krigen

Batteriet på Ytter-Skagen gjennomgikk fram til ettersommeren 1944 en jevn og gradvis utbygging fra et feltanlegg til en festning, med bl.a. stillinger i armert betong, fjellanlegg og en rekke nærforsvarsbunkerer forbundet med et godt utbygd nett av løpegraver.

Høsten 1943 var 232 soldater fra ingeniørtroppene i arbeid på festningsverk på øya, i begynnelsen av desember 1943 var tallet redusert til 200 mann[x], men så sent som i begynnelsen av juni 1944 var fortsatt nesten 100 ingeniørsoldater og boremannskap i virksomhet.

En hadde bl.a. planer om å bygge 10 oppholdsrom for mannskap og tre lagerrom for ammunisjon inne i berg på øya, men tidlig på sommeren 1944 var kun to av mannskapsanleggene helt ferdig.[xi]

Slutten

Armeoverkommando 20 gjennomgikk i slutten av juni 1944 erfaringene de tyske styrkene på Atlanterhavskysten hadde høstet under den allierte invasjonen i Normandie i juni, og besluttet av dette å gjøre en rekke forandringer ved kystartilleriet i Øst-Finnmark. En av disse beslutningene var å flytte batteriet på Ytter-Skagen til Grense-Jakobselv i Sør-Varanger, hvor kanonene skulle plasseres i ”tildekkede stillinger for å beskytte skipsleia Petsamo – Kirkenes og den østlige flanken til underavsnitt Jarfjord”.

En planla samtidig å fortsette å anvende stillingene på Skagen ved å flytte marinebatteriet på Langnes i Tana til Vardø, men denne planen rakk tyskerne ikke å iverksette før de måtte trekke seg tilbake fra Øst-Finnmark i oktober samme år.[xii]

Under tilbaketrekningen ble de fire 10,5 cm kanonene som hadde stått på Ytter-Skagen sprengt i sine stillinger øst for Kong Oscars Kapell i Grense-Jakobselv. Her kan deler av disse fortsatt beskues i restene av stillingene.

Artikkelen har stått på trykk i Årbok for Vardø i 2007. Etter avtale med utgiver kan den publiseres. Tidligere årbøker er fortsatt tilgjengelige og kan kjøpes ved å kontakte Asbjørn Nilsen i Vardøhus museumsforening.

Østhavet vil i høst ha noe stoff om krigen i Vardø i forbindelse med at det er 75 år siden Vardø ble frigjort. De siste tyskerne forlot Vardø 31. oktober 1944. Russerne kom til øya som frigjørere 7. november 1944.  Da hadde 2. verdenskrig kostet minst 61 liv i Vardø.

Kilder:

[I] „Abschnittstab Nordnorwegen Ia/Stoart Nr. 39/41“, datert 1. august 1941. LXXI AK Ic. Bundesarchiv/Militärarchiv.

[II] ”Bericht über Bereisung der Küstenverteidigung vom Vardö bis Mehavn und Tana vom 22.10.-27.10.42“, 210. Inf.Div. 401/42, innkommet 5. nov. 1942. Bundesarchiv/Militärarchiv.

Major (W) Heckler, Gen.Kdo.Geb.Korps Norwegen Qu./W.u.G.: ”Bericht über die Bereisung des Heer.Küst.Art.Rgt. 837 (Vardö – Nordküste Varanger Halbinsel – Nordkyn – Tana-Raum) vom 22.10.-28.10.1942”, datert 30. oktober 1942. 210. Inf.Div. Bundesarchiv/Militärarchiv.

[III] Liste fra HKAR 837 vedlagt brev fra OKH. Genst.d.H./Gen.d.Art.b.Ob.d.H.(II) nr. 6429/42 til AOK 20 29.10.42, videresendt til 210. Inf.Div. 11.11.42. Vedrørende planlagt utbytting av mannskap ved batteri i Polarområdet sommeren 1943. Bundesarchiv/Militärarchiv.

[IV] Fra dagboken til tysk sambandssoldat Conrad Beer, 3./MG-Bat. 13. Kopi hos forfatteren.

[V] 210. Inf.Div. Abt. Ic til Generalkommando XIX (Geb.) AK, 25. februar 1943. „Betr.: Monatsbericht über Truppenbetreuung“. Bundesarchiv/Militärarchiv.

[VI] 210. Inf.Div. Abt. Ic, 324/43, til Generalkommando XIX (Geb.) AK, mai 1943. „Betr.: Monatsbericht über Truppenbetreuung“. Bundesarchiv/Militärarchiv.

[VII] Brev fra OKH Genst.d.H./Gen.d.Art.b.Ob.d.H (II), nr. 6429/42, til AOK 20, datert 29. oktober 1942. Har framgår det at generalen for artilleriet tok sikte på at hvert eneste av hærens kystbatteri som hadde vært minst to vintre i polarområdene skulle byttes ut personellet i løpet av sommeren 1943. OKH ba AOK 20 om forslag til hvilke batterier som skulle komme i betraktning. AOK 20 sendte gjenpart av brevet videre til 210. Inf.Div. den 11. november 1942. Som følge av dette satte HKAR 837 opp en liste med 11 batterier, som inkl. 1./448 (564). Bundesarchiv/Militärarchiv.  

[VIII] Brev fra Erwin Tschofen til forfatteren, datert 11. september 1990.

[IX] Vardø sivile luftvern, dagbok 1941-1944. Sivilforsvaret i Vardø.

[X] 210. Inf.Div. Ia: „Erläuterung, Stand 1.8.43“ og „Erläuterung, Stand 1.12.43“. Bundesarchiv/Militärarchiv.

[XI] ”Übersicht über den Stand des Ausbaus der wichtigsten Küstenverteidigungsanlagen“, vedlegg 5 til Gen.Kdo. XIX. (Geb.) A.K. Ia/Op. Nr. /44, datert 5. juni 1944. Bundesarchiv/Militärarchiv.

[XII] Teleks nr. 757/44 fra AOK 20 Ia/Küst.Vert. til MOK Norwegen, datert 01.07.44. Bundesarchiv/Militärarchiv.