
Vardø sykehus – et fyrtårn i helsetjenesten
Artikkelforfatteren var i tidsrommet 1. oktober 1975 til 31.12. 1987 ansatt som forvalter/ administrasjonssjef ved Vardø sykehus.
Med denne bakgrunn hadde jeg tilgang på historier, morsomme, alvorlige, selvopplevde og historier fortalt av andre. Jeg fikk også tak i skrevet dokumentasjon fra den dystre historien da det gamle Vardø sykehus ble bombet 1.mars 1942.
Av Jon Arild Josefsen
I tidligere artikler jeg har skrevet har jeg lagt vekt på det humoristiske, men denne gangen vil jeg konsentrere meg rundt det historiske og spesielt tragedien 1. mars 1942. Vardø sykehus var en bærebjelke for helsetjenestene for kystens befolkning, fra Lebesby kommune i vest til Vardø i øst. Vardø sykehus hadde en avgjørende beredskapsbetydning for fiskeflåten som opererte i Barentshavet, også utenlandske trålere. Mange utenlandske trålfiskere har blitt behandlet ved Vardø sykehus.
Leserne må ikke glemme at før 1970 var båt stort sett eneste transportmiddel. Senere kom helårsveier, fly og helikopter. Sammen med den medisinske utviklingen var det nok viktige faktorer til nedleggelse av Vardø sykehus og tilsvarende små sykehus i Norge.
At Vardø sykehus var et fyrtårn i helsetjenesten – med sammenhengende drift i 131 år – kan det ikke reises tvil om. Et kystens fyrtårn – ikke bare for vardøværinger – men for kystens befolkning og de som hadde sitt arbeid på havet utenfor kysten. Men før denne utviklingen innhentet oss, er jeg sikker på at mange godt voksne kunne ha fortalt dramatiske episoder fra den tiden hvor redningsskøyta kunne være et bindeledd mellom liv og død.
Det fremkommer i denne artikkelen at Vardø sykehus har vært en internasjonal institusjon og arbeidsplass, som er tilført fremmed kultur og tenkemåte, men samtidig har vi tilført omverden vår kultur, levesett og tenkemåte.
Språket og begreper som jeg har brukt i denne artikkelen virker gammeldags.
Det er et bevisst valgt fra min side for at språket skal være likt det som fremkommer i rapportene fra 1942.

Sykehusbygningene
Første sykehusbygning er etter det jeg har kunne bringe i erfaring fra 1855. Men andre kilder sier at det lenge før den tid ble drevet en eller annen form for sykehus, som var mer hospital eller som i ettertid er blitt kjent som sykestuer.
Det andre sykehuset – på folkemunne det gamle sykehuset – lå i Vestervågen mellom Grønnegaten og Nordre Berggate omtrent parallelt med der huset til Viggo Lund ligger i dag.
Sykehuset ble oppført i tidsrommet 1896 – 1898 av Jakob Digre fra Trondheim.
Det var en stor 2. etg. bygning av tre og kostet 65 000 kroner, det samme som en rimelig kjøkkeninnredning i en enebolig koster i dag.
Da sykehuset ble bombet i 1942 flyttet sykehusfunksjonen til internatet til Statens lærebruk. Etter noen måneder med uroligheter i Vardø ble sykehusfunksjonen bestemt flyttet midlertidig til Internatet i Syltefjord, sommeren 1942. Men det skulle gå ca 2 og et halvt år før den flyttet tilbake til Vardø i februar 1945.
I februar 1945 – etter at Øst-Finnmark var fritt for de tyske okkupanter – flyttet sykehusfunksjonen tilbake til Vardø og inn i en stor bygning tilhørende handelshuset Brodtkorb. Bygningen – som ble revet på 60-tallet – stod sør for kantina til Vardø videregående skole på tomten vestafor der paviljongen står i dag. Dette var en stor trebygning i to etasjer. Operasjonsstuen var i 1. etg. og det var senger både i 1. og 2. etg. Ettersom bygningen var uten heis, måtte pasientene bæres opp og ned – på båre – til og fra 2.etg. er det blitt meg fortalt.
Det siste sykehus – som i dag er definert som helsesenter – ble tatt i bruk i august 1958.
Det var en moderne bygning oppført i betong i 2 etg. Ettersom sykehuset var planlagt like etter 2. verdenskrig var det dimensjonert med tanke på beredskap i forbindelse med en mulig konflikt. Fundamenteringen var slik at det kunne bygges på en etasje til. Kjøkkenet var dimensjonert for å lage mat til 400 personer.
Sykehusdriften ble nedlagt høsten 1986 og sykehuset ble til et helsesenter med dagkirurgi med 25 senger, 15 sykehjemsplasser og ubemannet fødetilbud. I tillegg var det røntgen og laboratorium.
1.1.1988 ble sykehjemmene overført fra fylkeskommunene til kommunene. I ettertid kan vel det sies at etter denne datoen var all sykehusfunksjon avsluttet i Vardø.
Sykehuset er i dag i ferd med å bli pusset opp. NAV (ny arbeids og velferdsordning) har tatt i bruk nyoppussede lokaler i fløy 1. etasje der sengeavdelingen var.
Entreprenørene som har stått for oppussingen er imponert over byggets kvalitet. Etter 50 år finnes det ikke sprekkdannelse i bygningen, ingen forskyvninger og armeringen er fantastisk iflg. deres utsagn.

Sykesøstrene
Like etter krigen var det vanlig med danske sykesøstrer. Senere kom det sykesøstrer fra Finland og Sverige. Det har vært leger fra en rekke land som har arbeidet ved Vardø sykehus.
Opp gjennom tidene har det vært en rekke dyktige sykesøstre innom Vardø sykehus i de 90 årene denne historien dreier seg om. Med fare for å støte noen vil jeg personlig hevde at de som i ettertid blir husket av de fleste er oversøster Martha Ekman og oversøster Karen Karlsen. Begge jobbet i Vardø i en årrekke og gjorde en stor innsats på sykehuset, jeg overlater til historien å dømme om jeg tok feil. Både oversøster Martha og oversøster Karen var diakonisser. Diakonisser er kvinner som driver praktisk barmhjertlighetsvirksomhet, særlig i sykepleie, i menighetens tjeneste (kilde Gyldendals leksikon).
Oversøster Martha kommer jeg tilbake til i rapporten om hennes innsats under sykehusbrannen i 1942.
Oversøster Karen fortalte meg at hun kom sammen med 3- 4 diakonisser til Vardø først på 1950 tallet. Jeg tror hun sa at det var i januar, i et mørkt og forrykende uvær. Hun fortalte at de ikke så en hånd foran seg i snøkovet. Karen kom fra det blide Sørlandet og var ikke vant til arktiske stormer. Hun fortalte meg at hun var nyutdannet og de kunne velge mellom med å reise til bla. til Vardø eller misjonsmarkene i Afrika. Hun bestemte seg for å dra til Vardø for en periode på 6 til 12 måneder. Men hun kom seg aldri videre fra Vardø. Her ble hun gift med sin Trygve og her ble hun livet ut.
Legene
Fra min tid som administrativ leder vet jeg om en polsk lege, jugoslavisk, tysk, tsjekkisk, dansk, finsk og svensk lege. Den som var lengst var den finske overlegen Juhani Isotali, som for øvrig var den siste overlegen ved Vardø sykehus. Det var en rekke dyktige leger ved Vardø sykehus, som i ettertid har satt spor etter seg i helsevesenet.
I denne historien vil jeg nevne 2 av kirurgene som har satt dype spor etter seg i Norge.
Ivar Alvik var i Vardø på 1930-tallet. Han er født 26.10.1905 i Borgund i Lærdal kommune i Sogn og Fjordane. Han var ortopedisk kirurg og dr. med fra 1949. Dosent og overlege ved Sophies Minde ortopediske hospital fra 1953. Professor i ortopedisk kirurgi ved universitet i Oslo fra 1959 (kilde Gyldendals leksikon).
Ivar Alvik fikk 5 barn og 4 av dem ble leger. Han sønn Gudleik kom som medisinstudent til Vardø sykehus i 1975. Senere – like før sykehuset ble nedlagt – var han assistentlege ved Vardø sykehus. Han søster – Anne Alvik – etterfulgte Torbjørn Mork som helsedirektør i 1992 i helsedirektoratet – som ble omdøpt til Statens helsetilsyn i 1994.
Hun fratrådte stillingen i 2000.(kilde no.wikipedia.org.) Så Ivar Alvik har satt kraftig spor etter seg i norsk helsevesen er min påstand.
Den andre overlegen jeg vil trekke frem er for de voksne i Vardø en legende å regne, Sverre Sørsdal.
Han ble født 5.8.1900 på Hamar, kirurg og bokser. OL-sølv i 1920, bronse i 1924 – i lett tungvekt – og 4.plass i 1928 i tungvekt. Døde 21. mars 1996. (Kilde Gyldendals leksikon).
I tillegg til å være lege lagde han en hostemedisin som fikk navnet ”dr. Sørsdals hostemikstur”.
Sørsdal var vikarierende overlege ved sykehuset i 1934 – 1936 og kom tilbake og var overlege ved Vardø sykehus fra 1940 til 1952. Iflg. muntlige kilder så flyttet Sverre Sørsdal. kona Else og barna Randi og Eirik fra Vardø i 1952. Sørsdal var tilbake – etter at han var blitt pensjonist – som overlege ved Vardø sykehus i ca ett år fra 1970 til 1971.
Sverre Sørsdals 2 barn – Randi og Eirik – har enda kontakt med Vardø til tross for at det er 55 år siden de flyttet fra Vardø. Datteren Randi har også jobbet ved Vardø sykehus som fysioterapeut. Iflg. muntlig kilde i årene 1976/1977.
Sverre Sørsdals innsats under krigen er etter de flestes mening uvurderlig og jeg kommer tilbake til det litt senere i artikkelen.
Skandalen ved Vardø sykehus
Lørdag 18.august er en spesiell dag for Vardø sykehus. Anders Aune var fungerende fylkesmann i Finnmark og dermed formann i sykehusstyret. Sykehusdirektør Arne Wulff var denne dagen på fisketur langt inne på Finnmarksvidda. Derfor fikk Anders Aune en telefon – ved 17 tiden – fra ledende søster ved Vardø sykehus som klaget over at legene festet og var i ferd med å drikke seg full. Sykehusets overlege, Ulf Rolfsen, var på ferie i Syden og legen hun snakket om var en finsk lege som het Jarl Birger Normann og en dansk student – som utga seg for å være lege – Poul Houe. Normann var fullt utdannet lege i Sverige, men hadde store alkoholproblemer og hadde vært mer og mindre full siden han kom til Vardø 2.august. Sykepleieren fikk beskjed om å ringe forvalter Leonard Følstad dersom situasjonen ble uholdbar. Kl 23 fikk Aune en ny telefon. Da var legene begynt å sykle i korridorene. Opp i all galskapen manglet også Vardø distriktslege som hadde stått ubesatt siden jul, men var nå besatt og legen skulle tiltre om 2 dager.
Kl halv seks om morgenen den 19.august ringte oversykepleieren og fortalte at dr. Normann var død. Dr. Normann hadde fått delirium og ble gitt en morfinsprøyte for at han skulle falle til ro. Han døde kort tid etter.
Fra Aftenspostens korrespondent i Vardø, 27.august.
Politiet i Vardø gikk lørdag til det skritt å arrestere en yngre dansk statsborger, som i det siste år har gjort tjeneste som lege ved Vardø sykehus. Mannen er student ved Århus Universitet, men skal ha Helsetilsynets tillatelse til å arbeide som underordnet legehjelp ved sykehuset. Dette har imidlertid vært under forutsetning av at det var en ansvarshavende fullt utdannet lege ved sykehuset. Siden overlege Ulf Rolfsen reiste på ferie omkring 10. august, har imidlertid dansken vært så å si enerådende ved sykehuset, samtidig som han drev en utstrakt privat praksis. Den lege som egentlig skulle gjøre tjeneste i overlegens fravær, en finsk- amerikansk spesialist ortopedi, døde imidlertid plutselig få dager etter ankomsten, og politiet etterforsker nu omstendighetene ved et slagsmål som angivelig skal ha funnet sted like før denne avgikk ved døden. Det er en alvorlig siktelse politiet legger frem for forhørsretten når dansken i morgen blir begjært fengslet for fire uker.
Det skal i hans bopel være funnet haugevis med spritflasker fra sykehuset. Han vil også bli siktet for å ha foretatt ulovlige operasjoner, deriblant for forbrytelser mot straffelovens § 245, 2.ledd (fosterfordrivelse).
Etter forslag fra statsadvokaten i Troms og Finnmark besluttet Riksadvokaten den 5.juni 1963 å unnlate påtale og videre rettsforfølging overfor Poul Houe, som døde i Danmark noen år senere.
Andre skandaler som ikke er så godt kjent som Houe skandalen er at sykehuset tidligere hadde en sinnsyk lege ansatt.
Tre små anekdoter som tidligere sykehusdirektør Arne Wulff fortalte meg.
Overlegen søkte bæretillatelse for pistol hos politimesteren i Vardø. Politimesteren spurte hvorfor og fikk til svar at overlegen ikke kunne gå visitt med hagle for da ville alle se at han var bevæpnet.
Overlegen sendte inn reiseregningen med det samme han kom til Vardø. I tillegg til de refunderbare utgiftene plusset han på 5 000 kroner. Begrunnelsen for påplussingen var for tort og svie han opplevde da han var svært sjøsyk.
Den siste anekdoten er da han sendte inn timelisten med 25 timer overtid per døgn. Da ringte Wulff og spurte om han hadde skrevet feil. Men Wulff fikk beskjed at det var rett. Dersom Wulff tvilte på hans ord, kunne han ringe til overlegens kone. Da vil han få bekreftet at han jobbet 25 timer overtid i døgnet.
Samme dag var Vardø sykehus uten overlege.
Det viste seg at overlegen nettopp var utskrevet fra psykiatrisk sykehus og hadde alvorlige psykiske lidelser.
En laborant som viste seg å være sikringsfange og to sykepleiere som var avhengig av henholdsvis narkotika og alkohol. (Kilde ”Kongens mann i nord” av Anders Aune side 81-88)
I ettertid kan det stilles spørsmål om Helsedirektoratets behandling og vurdering av helsepersonell som fikk arbeid ved Vardø sykehus.
Vardø sykehus bombes
Nå følger utdrag fra en rapport skrevet 7.mars 1942 – undersøkelse i anledning bombeangrep på Vardø 1.mars kl 03.28 – av politibetjent Jann Olsen til kst. Politimester i Vardø.
”Søndag 1.mars kl 03.28 angrep fiendtlige fly Vardø. Det har ikke vært mulig med sikkerhet å få konstatert hvor mange fly som deltok i angrepet. Det fortelles fra flere hold at der har vært 3 fly, men helt sikkert er dette ikke. At de må ha vært flere enn et fly er nesten helt sikkert etter bombenedslagene å bedømme. Antagelig 2 bomber er sluppet på selve sykehuset, en har falt like utenfor sykehusporten, en like ved matrikkel nr 515 ca 100 meter nordøst for sykehuset(omtrent der Reidar Berg bor i dag) og en i gatekrysset ca 50 meter nord for sykehuset(omtrent der Ingolf Haugen bor i dag).
Dessuten har det falt 3 bomber like ved Einar Holtes gård ca 50 meter vest for sykehuset(i Nordre Langgate).
Besetningen på d/s ”Canis” har fortalt at det falt et par bomber i sjøen ca 15 meter foran baugen på skipet. D/s ”Canis” lå da ved nord enden av dampskipskaia. Båtene som lå ved dampskipskaia skal også ha blitt en del skaket av lufttrykket uten at de har fått noen skade.
Det er også falt bomber i sjøen utenfor moloen og det er observert bombenedslag på Skagen omtrent i retning hvor den tidligere oljetank lå. Til sammen er det sluppet 12 – 15 bomber. Etter kratrene å dømme har bombene ikke vært av største kaliber.
Flyenes nasjonalitet er ukjent.”
Bombene forårsaket følgende skader
”Sykehuset
Sykehuset er etter det en kan forstå rammet av 2 bomber. 1 bombe har falt gjennom taket og må være eksplodert i 2.etasje på stue I (bokstaven i). Bomben har antagelig eksplodert mot pipen og har slått gulvet på stue I ned, da flere pasienter fra stue I ble berget ut gjennom vinduene i stue D som ligger rett under. Eksplosjonen må også ha gått stygt utover stue K da ingen av de 5 pasientene ble reddet. Så vidt en kan forstå har denne bomben ikke gått ned i kjelleren da en ikke kan oppdage krater der.
Den andre bomben må ha gått gjennom taket og korridoren og har eksplodert ned i kjelleren i kjøkkenkorridoren. Der kan en merke at et stykke av muren er slått i stykker ved eksplosjonen. Oversøsteren og Trygve Selstrøm – som lå på stue O – har hørt 2 eksplosjoner, men nattsøster Johanne Jørgensen mener å ha hørt 3.
Bombene rammet sykehusets vestre fløy(den mot Grønnegaten) og har slått ned gulv og vegger fra stue I og vestover i fløyen. Veggene på stue I må være blåst bort med en gang da Trygve Selstrøm kunne se tvers gjennom stue I da han kom ut fra stue O. Etter det en kan få til må største delen av 2. etasje fra stue I være ramlet ned ved eksplosjonen da Selstrøm kunne se helt ned i kjelleren fra 2.etasje. Ilden brøt ikke ut med en gang, men etter 5 til 7 minutter etter bombenedslagene. Brannsjefingeniør Lindberg kunne ikke gi en sikker forklaring hvordan brannen kunne ha oppstått. Både oversøster og Selstrøm hadde kjent røyk og brannlukt med en gang. Nattsøster mener at ilden først grep om seg ved spisestuen og plutselig stod hele veggen i lys lue. Det er brakt på det rene at det ikke var oppbevart noen brennbare medisiner i denne delen av bygningen.
Helt sikkert er det at ilden brøt ut øverst i vestfløyen og at det likesom ble et blaff så ilden med en gang grep voldsomt om seg. Det var en svak sydvestlig vind så ilden drev oppover resten av sykehuset. Det var håpløst å redde sykehuset så brannvesenets arbeide måtte for det meste gå ut på å redde bygningene som stod i nærheten. Det lykkes også helt ut.
Brannvesenet utførte et meget godt arbeid. Sykehuset stod dessverre ikke til å redde.
Skader på eiendommer rundt sykehuset
Sigurd Heens gård
Olaf Bakkens gård
Ingvald Sundkvists gård
Andreas Fredriksens gård
Ludvik Akselsens gård
Karl Holts gård
Nordkyns gård
Alle disse gårdene hadde knuste vindusruter og vindu og ubetydelige småskader. Samtlige gårder rundt sykehuset hadde knuste vindu og vindusfag som resultat av bombingen.
Gustav Andersens gård er nordre vegg atskillig skadet av splinter og treverk fra sykehuset.
Sverre Isaksens gård Østre vegg atskillig skadet og gården er skaket av lufttrykket.
Jens Friis sin gård fikk sprengt ut samtlige vindu. Østre vegg gjennomhullet av en hel
del splinter. Veggen også en del inntrykket av lufttrykket. Østre vegg ble også en del svidd av brannen fra sykehuset. Gården har fått store skader.
Karsten Aasens gård har fått flere splinter gjennom gården som er atskillig ødelagt. Gården også en del skaket av eksplosjonen.
Einar Degerstrøms gård har fått skaket dørkledningen og sjåveggen er utblåst og et hull på ca m2 i taket.
Hans Pettersens gård har fått liten skade, men uthuset har atskillig skadet av bomben som falt i bakgården.
Einar Holtes gård er helt ødelagt og er en eneste ruinhop. En bombe har eksplodert like ved uthuset og revet dette i stykker. En bombe har slått inn gjennom svillmuren og revet opp hele huset. En del av innboet er også helt ødelagt.”
Jeg må fortelle en historie i denne forbindelsen som Leif Isaksen har fortalt meg. Leif Isaksen var til stede og slukket brannen på sykehuset den tragiske natten. Beboerne fikk berget ut pianoet fra Holtes hus. Midt opp i den kolossale tragedien – kl 4 om morgenen i måneskinn og stille – satte en av husets beboere seg bak pianoet og spilte og sang: ”Jeg har intet hjem og bor ingen steder”. Om det var galgenhumor eller dyp fortvilelse, ja det vet vel ingen?
Pasientene i sykehuset
I denne tragedien omkom 18 mennesker hvorav et barn på 5 år fra Vardø, et barn på 3,5 år fra Båtsfjord og et spedbarn på 5 måneder fra Kiberg. Det er reist en minnebauta på den gamle kirkegården i Vardø over de omkomne hvor navnene på alle omkomne står. Alle de omkomne må ha blitt drept når bombene slo ned i sykehuset eller kommet i klemme under den nedstyrtede del av bygningen og brent inne.
Ca 30 pasienter ble reddet ut av sykehuset og av disse har en lettere skadd. Av de som bodde rundt sykehuset fikk Jens Friis en splint gjennom begge lår og Gerd Holmen ble noen forslått og brakk et ben i ankelen. Ellers har alle merkelig nok sluppet godt fra tragedien.
De omkomne
Følgende personer omkom under bombingen:
- Karl Gaikonen, Vardø
- Hilmar Bersvendsen, Vardø
- Karl Bangsund, Vardø
- Fru Josefine Ingebrigtsen, Vardø
- Fru Isadora Pettersen, Vardø
- Frk. Åse Pettersen, Vardø
- Fru Kristine Berlin, Vardø
- Fru Ida Johnsen, Vardø
- Frk. Gerd Skog, Vardø
- Frk. Elsa Fjelde, Vardø
- Ragnhild Bjørnsen, barn 5 år, Vardø
- Karin Larsen, barn 3,5 år, Båtsfjord
- Anne-Lise Müller, spedbarn 5 måneder, Kiberg
- Frk. Hildur Jakobsen, Kiberg
- Frk. Elbjørg Hansen, Syltefjord
- Fru Hanna Johansen, Gamvik
- Gunnar Gundersen, Komagvær
- En tysker ved navn Kerp.
Vitner til tragedien
Den 4. mars 1942 ble det avholdt vitneforklaringer.
”Johanne Jørgensen, 19 år sykepleieelev hadde nattevakt da ulykken hendte. Vitne(V) var i 1.etg. utenfor døren til stue D da bombeangrepet kom. V kunne først høre 2 eksplosjoner og fikk en bjelke over seg. Veggene styrtet sammen så korridoren var sperret fra døren til stue D og vestover. Etter V mening ble det kastet 3 bomber. En falt gjennom stue M og ned i spisestuen og en gjennom stue I og korridoren og en utenfor hovedinngangen. V antar det tok 7 minutter etter bombenedslagene at ilden brøt løs. For V fortonet det seg slik som om ilden hadde startet i et hjørne av spisestuen. På et øyeblikk var hele veggen i lys lue Lyset gikk med en gang så hele bygningen lå i mørke. V kom seg ut gjennom nybygget.
Nikolai Nikolaisen sykehusdreng kom til sykehuset ca 5 minutter etter at bombene hadde eksplodert. V gikk inn gjennom nybygget og traff noen sykesøstere og en del pasienter utenfor røntgenrommet. Først 2 minutter senere kunne V se flammer i vestgavlen. V beordret da de som var i korridoren til de nærmeste gårdene. V kan ikke uttale seg om det ble brukt brannbomber eller hva som var årsaken til brannen.
Martha Ekman oversøster våknet av bombenedslagene og sprang straks opp. V lå med det meste av klærne på seg. Da V åpnet døren fra sitt værelse til korridoren kom en ny eksplosjon så hun måtte slå døren igjen for å unngå glassplinter. V kunne med en gang merke røyk- og brannlukt, men så ingen ild. Først ca 5 minutter etter eksplosjonen begynte det å brenne i vestre fløy. Det var ingen brennbare medisinske stoffer i denne fløyen. V har ingen formening om hvordan brannen startet. V klarte å redde ut en del glass med nafta, spritflasker osv. fra kontoret samt en del instrumenter. V arbeidet så lenge det gikk an å komme inn på grunn av ilden og overlegen måtte til slutt dra henne ut gjennom et vindu.
Sykesøstrene gjorde det som stod i deres makt for å redde pasientene og de har utført et beundringsverdig arbeid.
Trygve Selstrøm forteller at etter det første bombeangrep 28.mars kl 22 gikk V opp til sykehuset for å være natten over. Selstrøms kone lå nemlig alene på stue O med sitt nyfødte barn. Like før bombeangrepet rammet sykehuset hørte han flydur og stod opp og kledde på seg. V gikk så bort for å åpne døren og i det samme kom eksplosjonen. V ble kastet på gulvet med døren over seg. Han kom seg opp og da han skulle se ut var alt et eneste virvar. Gulvet i korridoren var nedstyrtet fra stue O og veggene på stue I over korridoren var borte så han kunne se ut i fri luft gjennom stue I. Vitne kunne også se helt ned i kjelleren. V kunne ikke se noen sprut av ild som det ville vært av en brannbombe, heller ikke noen flammer. V har ingen mening om hva årsaken til brannen kan være.
V fikk sin kone og sitt barn over åpningen like foran stue O og kom seg bortover korridoren hvor de traff på sykesøstrer og ble stående en stund til den verste skytingen var over. Det hører med til historien at alle tre kom velberget ut av det brennende sykehsuet og at de overlevde krigen.”
Overlege Sverre Sørsdals rapport om brannen.
”Jeg kom til sykehuset ca 8 – 9 minutter etter at bombene var falt. Den vestre halvdel av sykehusets hovedbygning stod da i flammer. Jeg sprang gjennom tilbygget og inn i hovedbygningen. I gangen møtte jeg en søster og en mann som bar ut pasienter. Jeg sprang inn på stuene B og C i 1.etg. og inn på stue H i 2.etg., men alle pasientene i disse rommene var da brakt ut. Det brente alt i veggene til stuene C og H, og ilden bredte seg med voldsom fart slik at da jeg sammen med oversøster kom ned i 1.etg. igjen, var utgangen gjennom tilbygget sperret av ild og vi måtte hoppe ut gjennom vinduet i badet.
Pasientene fra den østre del av sykehuset ble hjulpet og båret ut av søstrene og sykehusdrengen og et par menn tilhørende det sivile luftvern.
De pasientene som ble reddet fra stuene D, E og I kom seg ut gjennom de utblåste yttervegger, dels ved egen hjelp, dels ved hjelp fra folk fra nabolaget og det sivile luftverns sanitetsavdeling.
Fra operasjonsstuen ble det reddet noen instrumenter, litt eter og sprit og litt bandasjemateriell. Bortsett fra noen sengeklær ble det ikke reddet mer materiell fra selve sykehuset. I ”luftvernkjelleren” hadde vi en del reservemateriell, instrumenter og bandasjesaker. Dette ble under brannen for sikkerhets skyld båret ut og brakt i sikkerhet.
De reddede pasientene og noen sårede fra de omkringliggende hus ble anbrakt dels i privathus, dels på sjømannshjemmet. Samme formiddag ble de overflyttet til internatet ved statens fiskebruk (lærebruk) hvor det nye sykehus ble innredet.”
Rapporter er signert av Sverre Sørsdal.
Brannrapport fra brannsjefen
Også denne rapporten er datert 7.mars 1942
Jeg gjengir et kort resymé av denne rapporten fordi rapporten inneholder mye gjentakelser fra tidligere deler av artikkelen.
”Kl 3.30 meldte luftvernsjefen fulltreffer på sykehuset og at der er utbrutt brann. Samtlige avdelinger fikk ordre om utrykning. Brannmesteren rykket ut med første slede, mens brannsjefen først forlot kommandoplassen da signalet ”faren over ” var gått.
Bombenedslagene synes å komme i 2 bølger, men det var vanskelig å si bestemt på grunn av det tunge luftskyts som begynte skytingen omtrent samtidig eller like etter bombenedslagene.
Det ble med engang utlagt 2 slanger fra hydrant nr 41. Trykket i slangene var dårlig og hadde ingen virkning på brannen, men kun til hjelp for å oversprøyte nabohusene. Årsaken til det dårlige trykket var at trykkbassenget på Kirkeberget er ødelagt av tidligere bombinger liksom den ene ledningen over Bussesundet. Motorsprøyteavdelingen rykket ut samtidig, men avstand til havet var 300 meter, slik at det tok lang tid for vannet kom. Det gjorde ikke saken bedre at det ikke var elektrisk lys og parafin til lykter finnes ikke lenger.
Varmen hadde på kort tid spredt seg slik at det var utenkelig å få den slukket. Etterslukning fortsatte. Kl 07.00 var sprøytene nr 3 og 5 så varme at de stoppet. Sprøyte nr 1 fortsatte derpå alene sammen med slangene fra hydrantene til kl 16, da stoppet også sprøyte nr 1. Det ble satt ut vakt ved hydrantslangene og vannet stod på helt til kl 9 den 2.mars Om natten var det så kaldt at strålerørene frøs igjen, noe som skyldtes det dårlige vanntrykket.
Luftvernsjefen mener at brannen må ha oppstått på grunn av varmen fra bombene som antas å være fra 50 til 100 kilo ut fra størrelsen på kratrene.
av likene, en kvinne, fra stue I ble funnet i sykehusets hage. Hun og hennes seng var av eksplosjonen kastet ut gjennom veggen på en eller annen måte, sannsynligvis gjennom vinduet. Hun lå under sengen og en del av veggen som alt var i brann, lå over sengen.
Mannskapet møtte frem og arbeidet bra og villig. Hva selve brannmateriellet angår så er det tilstrekkelig. Vannverket derimot i sin nåværende forfatning er ikke skikket til å yte noen særlig hjelp ved større branner i de høyere strøk i byen.”
Lokalavisens kommentar til bombingen av sykehuset
Overskriften lyder slik:
Vardø atter hjemsøkt av den fiendtlige humanitet.
Artikkelen forstetter:
”Kl 3.20 søndag morgen den 1.mars ble byen rystet i sine grunnvoller av et voldsomt brak: Det var den fiendtlige humanitet som viste seg, idet sykehuset ble bombardert i lav høyde. Fyringsanlegget ble antakelig truffet for flammene åt seg frem med uhyggelig hurtighet. Veldige røykmasser veltet ut, og en forferdelig hete møtte de til ilende personer. Sammen med de norske, styrtet tyske soldater og offiserer inn og fikk berget mange med fare for sitt eget liv. Også under slokningsarbeidet ytet de tyske soldater en uvurderlig assistanse, som hele byens befolkning er takknemlig for.
De omkringliggende hus ble stygt ramponert av bombesplinter. Brannmannskapene som utførte et glimrende arbeid, innså snart at sykehuset ikke stod til å redde. De satte derfor alle anstrengelsene inn på å redde de omkringliggende hus, som også lyktes.
Under redningsarbeidet viste alle en varm offervilje. Skolelokalene ble omdannet til sykehus og mange sårede ble brakt inn til private, hvor de fikk den beste forpleining.
Dessverre omkom 18 personer, 17 nordmenn og 1 tysk soldat. Den materielle skaden anslås til 1 million kroner.
Hva er så meningen med slike brutale overfall?
Under angrepet kom flyet i lav høyde. En kan med sikkerhet si at sykehuset var målet for de morderiske bomber, da Genferkorset ikke kunne unngås å bli sett i det klare måneskinn. Er det Genferkorset på sykehus fienden kaller for militære mål?”
Rapport til politidepartementet i Oslo
Rapporten er fra Vardø luftvernkrets og er datert 25/4 1942.
”Under bombardementet 1/3 d.å. hvorunder Vardø sykehus ble rammet, gikk en del av luftvernets sanitetsmateriell tapt. Sanitetssjefen, distriktslege Næss(for øvrig far til revyfatter Alfred Næss), er som kjent arrestert av de tyske myndigheter og det har dessverre tatt noe lang tid for meg å få ryddet opp og brakt på det rene hvor meget av sanitetsmateriellet som var i behold da en del av materiellet var oppbevart i sykehusets kjeller.
Etter at sanitetssjef distriktslege Næss er borte, har luftvernet ingen sanitetssjef. Etter konferanse med overlegen på Vardø sykehus er det ordnet således at sanitetsavdelingen stasjonære hjelpere ved luftalarm melder seg hos overlegen. Overlegen uttaler at han ikke kan påta seg å stå som sjef for sanitetsavdelingen, da det i tilfelle noe kom på, fikk mer enn nok å gjøre, slik at sanitetsavdelingen vil få sine ordrer direkte fra sentralkommandoplassen.
Lokalrutene som lå ved kai fikk av luftvernsjefen ordre om ikke å forlate Vardø før etter nærmere beskjed. De pasienter som ikke har behov for behandling på sykehuset vil bli sendt til sine hjemsteder.
Sykehusets personell og sanitetsavdelingen er brakt til Statens lærebruk.”
Denne bombetragedien gjorde et utslettelig inntrykk langt ut over Vardø bys befolkning. Eldre Vardøværinger minnes ennå med gru denne tragiske hendelsen.

Etterord
Bombingen av Vardø sykehus var en av de største enkelthendelsene under 2. verdenskrig. Den dag i dag – 67 år senere – er det fortsatt eldre mennesker i Vardø som husker tragedien som om den skjedde i går og som har dystre minner som de aldri glemmer. Til minne om de som omkom er det reist en gravstein – på kirkegården bak Vardø kirke- med navnene på de omkomne.
Artikkelen har stått på trykk i Årbok for Vardø i 2010. Etter avtale med utgiver kan den publiseres. Tidligere årbøker er fortsatt tilgjengelige og kan kjøpes ved å kontakte Asbjørn Nilsen i Vardøhus museumsforening.
Østhavet vil i høst ha noe stoff om krigen i Vardø i forbindelse med at det er 75 år siden Vardø ble frigjort. De siste tyskerne forlot Vardø 31. oktober 1944. Russerne kom til øya som frigjørere 7. november 1944. Da hadde 2. verdenskrig kostet minst 61 liv i Vardø.