En kamerat sprenges i hjel

Gode vennskap

Vi var en masse ungdommer som vokste opp i Vardø på 1950- og 1960-tallet. De første kullene etter frigjøringen var store. Vi gikk på samme, flotte skole, og på fritiden var vi aktive og stadige på farten rundt omkring, både høyt og lavt. Vardø var et samfunn i sterk utvikling og det var mye som skjedde. Det lå også mye etterlatenskaper fra krigens dager, da ikke alt ble ryddet unna med en gang etter krigens opphør.

Av Hermund Johansen

I Vestervågen var vi en stor gjeng ungdommer. Noen var bestekamerater og bestevenninner, men stort sett var vennskapet og samholdet godt i den store ungdomsflokken. Vi måtte i stor grad selv finne frem til hva vi ville leke med og hvordan vi kunne lage spenning i hverdagen. Som ungdom er i dag, var også vi nysgjerrige og følte trang til å utforske.

I denne artikkelen vil jeg fortelle en sjølopplevd historie som førte til en god kamerats død. Bare tilfeldigheter gjorde at ikke også jeg lidde den samme skjebnen. Denne historien er ikke fortalt offentlig før, men siden det har gått 49 år siden det skjedde, er tiden inne til å berette den. Jeg husker som om det skjedde i går. Fortsatt er følelsene sterke når jeg tenker på det som hendte.

Uskyldig ”hestefjert”

Svein Krudtå bodde i Strandgaten 76, og jeg i gaten over, Nordre Langgate 75. Det var bare å gå ned en sidegate, knappe 200 meter, så var jeg hos Svein. Vi var begge en del av den store venneflokken ytterst i Vestervågen og var like gamle. Jeg gikk i den rene gutteklassen og Svein i blandingsklassen. På fritiden vanket vi i lag og fant på alskens ablegøyer og spennende ting, ute på ”nesset”, på kaiene, på fiskehjellene og oppe på Vårberget. Svein var en livlig og kjekk kar og hadde en søster, Wenche, som var noen år eldre.
På Vårberget hadde tyskerne forsvarsanlegg og hadde sprengt ut en rekke huler og ganger, nærmest hulet ut store deler av berget. På den tid var det fritt frem for alle å ferdes der oppe, og for oss unge var det utrolig spennende å utforske disse hulrommene. Ennå 16 år etter krigen fantes masse etterlatenskaper rundt omkring, også inni Vårberget, hvor ammunisjon, granater og annet sprengstoff nærmest fløt omkring. De fleste ungdommene på denne tiden var fortrolig med å leke med ”hestefjert”, kruttstenger som ble puttet i blikkbokser. Når du fyrte på, for blikkboksene som raketter opp i lufta eller bortetter bakken, ikke ufarlig, og noen mistet fingre i denne leken. Mange minnes slike opplevelser. Det jeg nå skal fortelle får leken med ”hestefjert” til å fortone seg som rene barneleken.

Granater fra ”Storhula” på Vårberget

Det er en mandag i februar 1961 og bitende kaldt. I langfriminuttet dro Svein og jeg opp på Vårberget for å lete etter kruttstenger.

”Storhula” på Vårberget er som navnet sier en stor sal sprengt inn i selve fjellet. Det var her vi fant noen store sylinderformede gjenstander. I ettertid har jeg fått vite at dette kan ha vært brannrør til bombekasterprosjektil eller tennsatser til kystvernprosjektil. De var 10 – 12 cm lange og par cm tykke. Det var rustet hull på dem og noe hvitt innhold tøt ut. Dette skrapte vi av og tente på med fyrstikk. Det brant. Vi tok seks av disse gjenstandene med oss, tre hver, for å eksperimentere med dem senere på ettermiddagen. Vi forstilte oss hvordan vi skulle lage noen skikkelige raketter.

Etter skoletid måtte Svein og jeg gå til Festningsgata på konfirmasjonsskole. Her hadde prost Karl Petersen undervisning på bedehuset.

Hvor er Svein?

Etter hjemkomsten fra konfirmasjonsskolen ville jeg snarest ned til Svein. Men pappa ga meg klar beskjed om å lese lekser oppe på rommet mitt. Og slik ble det. Timen jeg tilbrakte med leksebøkene var utrolig lang, for tankene mine var hos Svein og det spennende oppdraget vi skulle utføre i lag, nemlig utforske de sylinderformede gjenstandene. Svein hadde tatt sine med hjem, mens jeg hadde lagret dem på et hemmelig sted.

Da jeg omsider banket på døren hjemme hos Svein, kom faren, Harry Krudtå, ut og så nokså forvirret ut. Svein hadde rommet sitt i andre etasje med egen inngang utenfra. Harry gikk opp for å sjekke om Svein var inne, mens jeg stod nede og ventet. Da han kom ned, var han enda mer forvirret, ja han så sjokkert ut, og sa strengt at Svein ikke var hjemme. Så løp han bortetter veien.

Det hele virket fullstendig uforstående for meg. Jeg hadde ingen anelse om det dramatiske som hadde skjedd, trolig bare noen minutter før jeg kom ned til dem. Mine tanker tumlet på hvor Svein kunne være og hva han holdt på med. Så kom bestemora til Svein ut til meg, mens jeg sto der og ventet utenfor døra. Hun sa at de hadde hørt et dunk ovenpå hos Svein, og var uforstående til hva det var.

På veien hjem til meg selv møtte jeg først Kitty, mor til Svein, som gråtende hastet hjem. Kort etterpå kom en alvorstynget Harry i full fart. Den vemmelige følelsen i magen fortalte meg at noe var galt. Det skulle vise seg at noe forferdelig galt, og dypt tragisk, hadde skjedd. Da Harry gikk på loftet for å se etter Svein, fant han gutten sin sprengt i filler fra mageregionen og oppover. Det må ha vært en forferdelig opplevelse.

”Svein er død” – et sjokkartet budskap

Den vemmelige følelsen på at noe var galt fatt gav seg ikke. Så da jeg kom hjem fortalte jeg foreldrene mine om den merkelige oppførselen til Sveins familie, og at kanskje noe rart skjedde. Jeg sa ikke et ord om granatene vi hadde funnet og skulle eksperimentere med. Jeg kunne jo ikke forestille meg at Svein hadde begynt alene, for vi skulle jo gjøre det i lag. Slettes ikke kunne jeg forstille meg at han var sprengt i filler.

I disse årene sprøytet kommunen vann på idrettsbanen i Russevika om vinteren slik at vi fikk skøytebane. Dit dro jeg for å bruke dagens siste fritimer før leggetid. Den kvalmende følelsen ville ikke gi seg. Hvor var Svein og hva hadde skjedd?

På vei til skøytebanen gikk jeg langs ”Mellomgata”, som Nordre Langgate ble kalt. Jeg hørte da Willy Hågensen, som hadde byens eneste drosjebil, kjøre i rasende fart i ”Nedergata” utover mot Vestervågen. Han kjørte med full fløyting.

På skøytebanen traff jeg Ragnhild Pedersen og Wenche Krudtå, og masse andre ungdommer. Det var bitende kaldt, så det ble ikke så lange økten på skøyter for meg.

På veien hjem traff jeg på pappa som var kirketjener. Han hadde som kommunal oppgave å ringe med kirkeklokkene klokken 20.00 hver kveld for å signalisere til byens barn at de skulle dra hjem for kvelden. Pappa så streng ut og ba meg bli med han. I et strengt tonefall spurte han hva jeg og Svein har drevet med. Det var som kroppen frøs til is, da jeg forstod at det hadde skjedd noe katastrofalt.

”Svein er død”, sa pappa på sin rolige måte. Det var som om jeg skulle ha fått høyspent strøm gjennom kroppen. Jeg var lamslått og mistet munn og mæle. Det er fortalt meg at kroppen i slike situasjoner nuller seg ut og går i selvforsvar, for så gradvis å bygge seg opp.

Strengt politiavhør og sterke advarsler til en lamslått by

Etter ringingen klokken 20.00, ble det ikke utvekslet et ord før vi begge meldte oss på politistasjonen som lå rett nedenfor kirka, i baker Rønnings gård, samme bygning hvor avisen Østhavet holdt til tidligere. Her ble det avhør om min deltakelse i det som hadde skjedd.

I løpet av dette forhøret som varte til klokken 01.00 om natta, var politiet hjemme hos oss for å hente mine granater. De hadde jeg gjemt i et låsbart skap som jeg hadde laget på skolesløyden.

Under avhøret ble vi fortalt hva som sannsynligvis hadde skjedd. Svein hadde trolig hatt sprenglegemene på et bord for å utforske dem nærmere. Eksplosjonen rev han i filler, vinduet var blåst ut, lyset gått og det var splinter over alt i vegger og tak.

For meg ble det en fortumlet tilværelse i den påfølgende tiden. Byens befolkning var lamslått og på skolen ble ulykken markert med minnestund. Man fortalte også om hvor farlig det var å leke med sprengstoff som tyskerne hadde etterlatt. Alle elevene i fra 4.klassene og oppover på folkeskolen, på framhalds- og realskolen ble samlet i aulaen i Rødskolen. Her orienterte major Kjell Munch fra Vardøhus Festning om tyske eksplosive etterlatenskaper og hvor farlig de kunne være. Man måtte utvise den største forsiktighet og snarest varsle politiet, var hans budskap. På et bord foran seg hadde han de tre granatene politiet hadde hentet hjemme hos meg. De var nok nå uskadeliggjort av eksperter. Han løftet en av dem i været og sa: ”Det var en slik en som drepte deres skolekamerat Svein”.

Det var flere avisoppslag, både om ulykken, og krav om full opprensking av tyskernes etterlatenskaper. Jeg har i etterkant erfart at politimester Gisle Ianke ved Vardø politikammer rykket ut i Finnmark Tidende og Finnmarken og advarte til varsomhet ved funn at eksplosiver. Finnmark Tidende viste til at de fikk kritikk fra leserne året før, da de etter at det var funnet sprenglegemer ute på Skagen skrev ”Døden lurer på Skagen” og advarte folk mot å fikle med ting som kunne være eksplosive etterlatenskaper. Nå skrev de ”Denne gangen lurte ”døden” på Vårberget!”.

Etter hvert overtok andre nyheter mediebildet. Men vi glemte ikke.

Dype følelser

Mine tanker kretset hele tiden om det som hadde skjedd, om min nære kamerat Svein som så brått var blitt revet bort, om at jeg selv kunne blitt borte samtidig.  Samvittigheten gnog. Jeg følte på en måte skyld selv om vi var to om det hele. I dag tenker jeg at vi burde visst bedre, vi som i mange år hadde lekt med ”hestefjert” og slik lært hvor skummel sprengstoff kan være. Men vi var umodne 15 åringer. Vi var nysgjerrige og ville eksperimentere. Sikkert ville vi også imponere våre andre venner om hva vi kunne få til.

Mine følelser er en ting. Verre må det ha vært i den lille familien Krudtå. Det må ha vært en forferdelig opplevelse å finne sitt yngste barn sundsprengt og maltraktert i sin egen hybel. Wenche mistet sin eneste bror.

Familien kom til å gjennomgå flere smertelige opplevelser de neste årene. Først døde bestemoren. Dernest druknet Harry ute på sjøen.

Bjørn Esaiassen var en nær venn av oss to, vi var et slags triangel. Han har fortalt at etter konfirmasjonsundervisningen, tok Svein med skolebøkene hans, fordi han selv måtte på musikkøvelse. Meningen var at han skulle hente dem fra Svein etter øvelsen, men det ble det aldri noe av på grunn av ulykken. Som Bjørn sa det: ”Det var en forferdelig tragedie og det ble en tung tid, aller mest for familien, men også for oss som var de nærmeste vennene hans. Dette plaget meg i lang tid.”

For alle oss som var nært det som skjedde, var det en tung tid. Min far var kirketjener og graver og jeg hjalp han ofte med å spa opp gravene. Også denne gangen ønsket han hjelp fra meg. Det er umulig å gjengi alle de tankene som for gjennom mitt hode, mens vi gravde. Det var som alvoret i saken endelig ble helt klart for meg. Svein var borte og ville bli borte, og at vi nå grov hans siste hvilested. Kanskje det var dette far ville at jeg skulle forstå fullt ut, som en del av sorgbehandlingen.

Under begravelsesseremonien i kirka var alle på skolen til stede. Sveins andre nære venn, Bjørn Esaiassen, og jeg stod æresvakter på hver sin side av Sveins båre. Det ble fremført gode minneord som var skrevet av Bjørns mor, Inger Esaiassen. Det var en fortettet stemning, og sterke følelser bølget gjennom kirka. Da gravfølget gikk til gravstedet bar Bjørn og jeg hver vår sorte tempelstav, der vi gikk rett bak kisten

Det som hadde skjedd med Svein plaget meg i lang tid, men som det heter, tiden leger alle sår. En sannhet med modifikasjoner, spør du meg. Jeg kan aldri glemme det som skjedde, hverken selve tragedien eller vennskapet med Svein. Jeg husker som om det skulle skjedd i går. Smerten er ikke like stor, men den er der, når jeg tenker på ulykken.

Å få snakke ut

Jeg har aldri snakket om denne tragedien offentlig, kun i det politiavhøret jeg gjennomgikk sammen med far. Heller fikk jeg aldri snakket ordentlig ut med Sveins gjenværende familie når jeg ble større og mer voksen.

Først for to år siden fikk jeg anledning. Jeg traff Sveins søster Wenche, da vi begge var på besøk i Vardø. Nå fikk jeg endelig fortalt min versjon av denne hendelsen, som hadde kommet for offentligheten på en ufullstendig og utilfredsstillende måte, bare at det hadde vært en ulykke. Derfor hadde det vært mye spekulasjoner fra utenforstående.

Wenche bekreftet at de som pårørende ikke var informert om hva som egentlig hadde skjedd og hvem som var involvert. Myndighetene la lokk på saken og fortalte minimalt. Derfor ble det mye spekulasjoner om hendelsesforløpet og om hvem som var involvert. Med dette gjør jeg det klinkende klart, vi var bare to om det, Svein og jeg. Ingen andre visste hva vi holdt på med eller planla.

I dag stiller myndighetene opp med all slags hjelp og psykologisk bistand når denne type tragedier inntreffer. Slik var det ikke da. Vi som var direkte involvert ble overlatt til oss selv og måtte bearbeide vår sorg selv. Mine foreldre var tolerante og omsorgsfulle personer. Det hjalp meg. I Wenches familie var det nok ikke så enkelt. Tragedien tok et liv i deres familie. I etterkant opplevde de jo flere dødsfall i den lille familien. Wenche flyttet fra Vardø etter noen år. Hun har fortalt at hun har møtt mye omtanke fra nære venner, men også andre vardøværinger, etter ulykken. Det styrket henne og gjorde det mulig å komme videre.

Det føltes godt å få snakke ut med Wenche etter alle disse årene. Dette var noe man ikke snakket om ellers. Vi har senest hatt kontakt under arbeidet med denne artikkelen. Vi er begge enige om at nå kan sannheten presenteres uten at det skal bli vondt for noen.

Artikkelen har stått på trykk i Årbok for Vardø i 2010. Etter avtale med utgiver kan den publiseres. Tidligere årbøker er fortsatt tilgjengelige og kan kjøpes ved å kontakte Asbjørn Nilsen i Vardøhus museumsforening.

Østhavet vil i høst ha noe stoff om krigen i Vardø i forbindelse med at det er 75 år siden Vardø ble frigjort. De siste tyskerne forlot Vardø 31. oktober 1944. Russerne kom til øya som frigjørere 7. november 1944. Da hadde 2. verdenskrig kostet minst 61 liv i Vardø.