Fra Vardø til Syltefjord
I 1944 var jeg 6-7 år gammel, og i den alderen er det begrenset hva en minnes. Men i alle år er det én konkret ting jeg alltid har husket i forbindelse med en bestemt hendelse høsten 1944. I det følgende vil jeg flette mitt minne sammen med mine foreldres nedskrevne notater om samme hendelse.
Av Randi Sørsdal
Vardø Sykehus ble bombet og brant ned til grunnen natt til første mars 1942, og etter en urolig vår og sommer i Vardø i midlertidige lokaler ble det bestemt å flytte Vardø Sykehus til skoleinternatet i Hamna i Syltefjord. Som min mor skriver ”Det lå bra til inne i Syltefjorden og der var det ikke tilholdssted for tyske tropper”. Der holdt da sykehuset til i to og et halvt år, tilbakeflytting til Vardø skjedde på nyåret 1945. Min far var overlege ved Vardø Sykehus og min mor, som var operasjons operasjonssykepleier, hjalp ofte til i den tida.
På blåbærtur
Høsten 1944, i forbindelse med tyskernes tilbaketrekning, ble det stadig mer urolig også i Syltefjord. Vardø ble bombet 23. august og sårede ble sendt til sykehuset i Syltefjord. Distriktslege Dr. Næss i Vardø kom også, han skulle videre til Båtsfjord, men hadde skadet kneet, og ble derfor noen dager på sykehuset. 15. september opprant med nydelig vær etter en sur og kald sommer, og vi rodde over til Østerelva for å plukke blåbær. ”Vi” var pappa og mamma, min bror Eirik og jeg, og søster Asta, seinere gift Vassbotn. Siden dr. Næss var der ”syntes Sverre som aldri hadde fri, at han kunne ta denne turen” som mamma skriver. Det var masse flott blåbær, og vi satte i gang med å plukke.
Et skremmende flyangrep
”Men”, skriver pappa, ” da vi hadde plukket en halv times tid, hørte vi tydelig flydur fra mange fly. Så hørte vi skyting i vest-nordvest. Vi oppga plukkingen og bega oss på hjemveien, nedover mot sjøen. Da så vi plutselig en masse fly over Hamna, og maskinskytset knitret, salve efter salve. Så satte flyene rett mot Østerelv hvor de skjøt vilt i det de fløy oppover dalen. Det var minst 12 fly. Vi lå flate på bakken med ungene under oss, inntil flyene var dratt forbi. Ett av dem fløy meget lavt like over hodene på oss. Det var merket med rød stjerne.”
”… så flyverens ansikt …”
Og her kommer mitt minne: Vekten av de voksne som lå over oss gjorde at ansiktet mitt kom i kontakt med bærspannet som stod like under. Til dags dato kan jeg huske hvor ubehagelig munnen min ble presset ned mot kanten av spannet uten at jeg kunne gjøre noe med det. Selve flyene registrerte jeg naturligvis også, men selv i dag kan jeg rekonstruere ubehaget over å få ansiktet presset ned på bærspannet! Min mor, som har skrevet om dette i ettertid, sier …” over oss kom det en raid med fly som skjøt i bakken rundt oss så jorden sprutet. De var ganske langt nede, og vi trodde jo aldri at vi skulle overleve det der vi forsøkte å dekke våre to barn. De var så lavt nede at jeg så flyvernes ansikt”. Det siste husker jeg at pappa av og til i seinere år spøkte med mamma om, han mente vel at her husket hun litt feil…
Skrekkelig minne
På hjemveien rodde de voksne så det fosset rundt baugen, de var urolig for hva som kunne ha skjedd på sykehuset. I Hamna var det blitt en del materielle skader, og en ung student fra Vardø var såret. Han døde dessverre få dager etterpå, i de dager var ikke penicillinet ennå kommet til landet.
Utover høsten ble det stadig mer urolig i Hamna, men det er en annen historie. Men i et brev til familien sydpå som pappa skrev i mai 1945 om dette siste krigsåret, sier han at ”Randi var skrekkelig redd hver gang hun hørte fly, hun ble helt fra seg”. Så duren av bombefly satt lenge i, men det er presset av munnen mot kanten av bærspannet jeg husker best.
Artikkelen har stått på trykk i Årbok for Vardø i 2010. Etter avtale med utgiver kan den publiseres. Tidligere årbøker er fortsatt tilgjengelige og kan kjøpes ved å kontakte Asbjørn Nilsen i Vardøhus museumsforening.
Østhavet vil i høst ha noe stoff om krigen i Vardø i forbindelse med at det er 75 år siden Vardø ble frigjort. De siste tyskerne forlot Vardø 31. oktober 1944. Russerne kom til øya som frigjørere 7. november 1944. Da hadde 2. verdenskrig kostet minst 61 liv i Vardø.
