Kristian 4 des gate 21 i Østervågen er kjent som Husegården. Et langt mer enn hundre år gammelt staselig hus i to fulle etasjer, utbygd med en stor ark og en tredjeetasje vender sitt ansikt mot gaten med syv høye vinduer i andre etasje og fem i første sammen med to inngangsdører. En port i sørenden fører inn til et gårdsrom bak huset. Hva som er der, skal jeg først fortelle om lenger fram i denne beretningen. Minnene om de årene min familie bodde i Husegården er uløselig knyttet til hvordan vi kom til å få husvære der høsten 1944. Leseren må bære over med at jeg bruker litt plass på å fortelle om det. Dernest vil jeg beskrive mine klare indre bilder av hvordan gården var bygd og av mennesker og aktiviteter der.
Av Randi Rønning Balsvik
Bomber faller
Som de fleste vardøværinger hadde også vi forlatt Vardø i løpet av krigen, fordi den uforutsigbare og heftige bombingen ikke var til å holde ut. Øya var full av tyske soldater som utgjorde okkupasjonsmakten og også sendte forsterkninger til Litza, fronten ikke langt fra Kirkenes, som representerte Tysklands overfall på Sovjetunionen under andre verdenskrig. Russerne kjempet mot Tyskland ved fronten, der tusener på tusener av unge soldater mistet livet på begge sider, men også ved å bombe de stedene der tyskerne hadde sine største konsentrasjoner av soldater og materiell. Dessverre for vardøværingene, var Vardø et slikt sted. Etter at sykehuset var blitt bombet i mars 1942 og min far var med på å grave fram de atten som mistet livet der, hadde mine foreldre fått nok, og vi dro til det mer fredelige Båtsfjord, dit mange vardøfolk søkte tilflukt. Pappas agenturforretning kunne følge med og på et vis drives derfra.
Den tunge sovjetiske offensiven mot de tyske troppene på nordfronten høsten 1944 innebar også storbombing av Kirkenes, Vadsø og Vardø i august. Jeg ser for meg kaia i Båtsfjord der jeg sto sammen med mamma og pappa og mange andre for å ta imot folk som kom fra Vardø i ei fullastet fiskeskøyte. Blant dem var pappas foreldre. De hadde bare det de gikk og sto i og det berørte meg sterkt at bestemor gråt og pappa holdt om henne. Huset de hadde bodd i var borte og det var også alt det de eide. Huset til mammas familie strøk også med. Men de hadde ei hytte i Vestre Jakobselv dit noen få gjenstander som bilder, sølvbestikk og et vakkert gammelt russisk teservise fra pomorhandelens tid hadde blitt flyttet lenge før, da det ble tydelig hvordan bebyggelsen i Vardø ble ristet, mishandlet og knust av bombetokter og påfølgende branner. Jeg mener at jeg ganske tidlig fornemmet forskjellen i bånd til fortiden mellom familiene til pappa og mamma, en stor tomhet på pappas side og noen gjenstander på mammas side som appellerte til identitet og fantasi. Jeg har også bevart et klart minne fra huset til mammas foreldre fra engang vi var på besøk i Vardø mens vi bodde i Båtsfjord. Jeg ser for meg hvert eneste værelse og den innholdsrike bakgården, men mest av alt er minnet knyttet til at jeg står i yttergangen der to vegger hadde mange glassruter i forskjellige farger. Jeg ser ut gjennom disse vinduene på gata der en liten flokk menn sleper seg av sted i lange frakker og med noe sekkelignende snørt om føttene. De voksne sa det var russiske krigsfanger.
Livet som evakuert
De hardeste og mest dramatiske kamphandlingene i Norge noensinne fant sted i Finnmark høsten 1944 der flere hundre russiske og tyske fly deltok. Mye av det jeg skriver om her som et rammeverk for de personlige erindringene, hadde jeg naturligvis den gang ingen kunnskap om. Men jeg visste at krigen ikke var en normaltilstand og at tyskerne var våre fiender. Krigens gang hadde Randi, snart seks år, ellers ingen oppfatninger om. Flyangrepene nådde også Båtsfjord med økt intensitet. I minnet mitt satt vi igjen og igjen mange tett sammen i en fuktig mørk kjeller der vi bodde, og så måtte vi ta veien oppover i bergene bort fra all tettbebyggelse. Mange, og vi med dem, strømmet inn over fjorden med eiendeler på ei hestekjerre. Vi fikk bo sammen med onkel Gunnar og tante Sigrid og lille Tore som var så heldig å ha fått to bitte små rom og kjøkken.
For mitt indre blikk ser jeg meg selv som femåring bli plassert i en tilfluktsgamme av pappa, som forlot meg der for å gå ned til mamma som lå syk i difteri. Fordi sykdommen var så smittsom, fikk hun ikke være med inn i noe tilfluktsrom. Bilder er klare som var det i går det hendte at mamma i mørkeblå kåpe over nattkjolen med den ene hånden presset mot et stort hvitt håndkle foran munnen måtte stå utenfor kjelleren der vi satt tett i tett og hørte lyden bli spjæret av fly og maskingevær. Jeg ser også for meg bestemor springe mens hvinende kuler slo ned i veien omkring føttene hennes.
Leser, fatt mot: historien nærmer seg vår innflytting i Husegården, men først måtte en verdenshistorisk begivenhet finne sted. Den tyske ”vernemakten” tapte på nordfronten. Russiske styrker kjempet på norsk jord og flere enn 2000 av dem døde for frigjøringen av Finnmark. Tyskerne trakk seg ut etter å ha utslettet hus og husdyr, ødelagt kaier og senket fiskebåter og dessuten tvangsevakuert finnmarkinger sørover. Nidkjært gjennomførte de den brente jords taktikk for å gjøre det umulig for russerne å styre noe som helst i Finnmark, hadde de så ønsket. Noen steder klarte imidlertid ikke tyskerne å gjennomføre alle sine planer, for eksempel i Båtsfjord, og nesten halvparten av vardøfolk, spredt rundt i Øst- Finnmark kom seg unna evakueringen. I det nesten folketomme Vardø sto omtrent en tredjedel av bygningsmassen oppreist, om enn i en noe sørgelig forfatning, da de siste tyskerne forlot øya, den siste dagen i oktober.
Tilbake til et utbombet Vardø
Det varte ikke mange dagene før pappa dro med ei fiskeskøyte fra Båtsfjord til Vardø for å se om det var mulig å finne husvære for oss og forretningen hans. Hjemkomsten har jeg skrevet om i byhistoria, Vardø- Grensepost og Fiskevær, uten å si at det er min egen historie. Mamma og jeg skulle dra etter når det bød seg en sjanse, og vi dro på det uvisse uten å ha hørt noe fra pappa og uten å kunne fortelle at vi kom. Vi lå tett sammen, flere, i den kvalme lille lugaren i skøyta, på ulltepper der så mange hadde ligget før. Lusa kastet seg over sitt bytte så iherdig som om den visste at dens dager nå var talte. I sterk sjøgang hjalp mannskapet folk både med spy – og tissebøtter, som de hadde gjort mange ganger før, disse heltene som holdt oppe forbindelsene på den livsfarlige sjøveien.
Mamma og jeg balanserte i land på ei kai som var sprengt og gjennomhullet. I minnet ser jeg oss gå hand i hand alene i et landskap opplyst av snø under en mørk og svær glassklokkehimmel. Store områder lå der uten hus. Snøen skjulte sårene etter bomber og brann. Mamma sa hun kjente seg ikke igjen. Ingen lys fra vinduer, tryggest å blende som før, om det nå fantes menneskelige vesener i dette øde. Hvor var pappa? Mamma fant politistasjonen, spurte og fikk beskjed. Jeg ser han for meg, sittende sammen med tre, fire andre menn rundt et bord i skjæret av en parafinlampe. Alvorlige og slitte ansikter som drøftet framtidsutsiktene. Lettelse over å være sammen og kunne gå til et lite grønt hus ytterst i Vestervågen. Der var tante Lisbeth og tante Dagny, varme og trygghet, men også uvisshet. Imidlertid, i lampelys tok mamma finkammen og kvikksølvsalven fatt i kampen mot lusa i håret mitt.
Den vanskelige etterkrigstiden
Vi fikk lov til å flytte inn i andre etasje i Husegården. Her hadde mamma og pappa bodd i tredje etasje, i kvistleiligheten, da de var nygift og jeg ble født her i 1939. De fikk så en større leilighet i Holthegården, som krigen fjernet fra jordens overflate sammen med all bebyggelsen i midtbyen. Leiligheten vi flyttet inn i var fin med oppgang både fra gata og fra bakgården. To stuer, to soveværelser og kjøkken, innlagt vann og til og med klosett og baderom. I en liten ovn inne på badet kunne en varme opp vann i en høy koppersylinder til det ukentlige karbadet. I Båtsfjord hadde vi ikke hatt noe bad, men vaskevannsfat på kjøkkenet og vann i bøtter og tønner fra elva, ekle sølebøtter som måtte bæres ut og utedo.
Tapetene i leiligheten, vi nå var så heldig å få, bulte og bølget ut fra veggene. I årenes løp hadde lag kommet på lag av tapet og i bomberegnet var dette harde dekket løsnet fra plankeveggene og hadde gitt rom for rotter som vi hørte springe og krafse i veggene. Jeg vet ikke hvor lenge huset hadde vært forlatt, men folk hadde dratt i hast og rester av mat oppmuntret rottene til innflytting. Skrik fra mamma en morgen ei rotte hoppet fram da hun hentet askebøtta i bakgangen, og vi flyktet begge fra tørkeloftet på enden av bakgangen hvor vi så svære rotter spasere oppunder taket. De første månedene, før frigjøringen av resten av landet, var ellers preget av frykten for at tyskerne skulle komme tilbake på sine ”schnellbåter”. Akkurat som i Båtsfjord lå klærne parat i bylter i tilfelle vi måtte komme oss i kjeller eller bort fra bebyggelsen. Jeg husker at vi fikk varsel ei natt og mamma i travle bevegelser kavet for å få på seg og meg klær. Jeg forsto at vi skulle springe opp på berget, men så var det heldigvis falsk alarm.
Husegården – lun og folkerik
Mange har i årenes løp bodd som leieboere i Husegården i Østervågen, fem familier kunne bo der samtidig. I huset mot gata var det tre leiligheter og i et bakhus, vinkelrett på hovedhuset, var det to. Disse husene, sammen med en stor bygning, som opprinnelig hadde vært fjøs med høyloft og et lavt uthus til kull, torv, ved, redskaper og do dannet et atrium om et hellelagt gårdsrom, der fiolette uregelmessige heller var føyd sammen. Her inne var det le for vardøværets allestedsnærværende vinder og det kunne bli lunt og til og med varmt på dager med vår- og sommersol. Måten Husegården var bygd på var langt fra spesiell, men tvert imot et eksempel på den måten omtrent alle husene mot gata skjulte gode skjermede plasser bak, der også høye plankegjerder mellom hovedhus og uthus var vanlig.
Jeg ser for meg en slik plankegjerdekrok i morfar sin bakgård der det vokste rabarbra og blomster. Da tomta etter krigen ble bebygd var det nye tider. Vannklosett, gode kjellere og ingen husdyr gjorde uthus unødvendig. De nye husene ble naturligvis ikke planlagt bygd i forhold til hverandre med tanke på å skape uterom beskyttet for vind og vær. Men altså, de første årene etter krigen opplevde jeg hvor godt det var for barn å ha et gårdsrom som det i Husegården der det da til sammen bodde fem familier og rundt sju, åtte barn. Om vinteren kunne vi skli på det lave uthustaket og lande mykt og frydefullt i snøen, og om sommeren leke med ball, hoppetau, og dokker. Barnevogner hørte også med ute i gården.
Høsten 1945 begynte Liv Carlsen og jeg i første klasse på den fine gamle skolen, bare noen minutters gange fra gården vår. Ernst Larsen begynte også da, men fordi han var gutt og gikk i gutteklassen, er han fjernere i bildet mitt av disse årene. Rett opp for gården, på den andre siden av fjøsen, var kinoen, selveste lykken søndag ettermiddag. Da det ble gravd noen nødvendige grøfter utenfor kinoen, kom det for dagen at den sto på den eldste kirkegården i Vardø. Gule lårbein og hodeskaller etter mennesker som kunne ha levd for fem, seks hundre år siden lå strødd langs grøfta.
Jeg har ofte tenkt at barn som vokser opp i en gård der mange familier bor tett ved hverandre får rike inntrykk av mennesker og miljøer og dermed en ekstra erfaring. Da mamma og pappa fikk bygd eget hus ikke langt fra festningen omkring 1948, var det en enebolig som nettopp sto alene. Naboene var fjerne selv om gjerdene var lave og framfor alt, vinden, kulingen, stormen hadde fritt spillerom mellom husene. Det var langt mindre spennende å bo i Bødtkergata enn i Husegården. Vi var ofte i andres kjøkken, kanskje for å låne noe eller for å spørre om noen ville ut å leke, ”være lamme”. Ved kjøkkenbordene ble det drukket kaffe, røkt og rullet sigaretter, og mye tid og spenning var knyttet til det nye fenomenet tipping. Vi var aldri på kjøkkenet til kinobestyrer Berg i første. Han så alltid avskrekkende bister ut og bak gardinene husker jeg bare ansikter – av den alvorlige fru Berg og hennes voksne datter. Livs far så flott ut, høy og nesten mager i sin politiuniform, fór han ut og inn av gården, ofte på sykkel, til sine sikkert spennende oppdrag.
Husefamilien
Husegården hadde ved siden av familiene Larsen, Carlsen, Berg og Rønning også sin Huse-familie, i tredje etasje mot gata. Der bodde Rudolf Huse, enkemann omkring 70 år, sammen med sine to ugifte søstre Marie og Sofie og sine to døtre, Ruth og Kara, med sin lillegutt Arnt. Marie var lærerinnen som var så turnforeningssprek at hun hadde vist elevene sine at hun kunne stå på hender, noe som aldri ble glemt. Vi så henne koste verandaen som var på taket av bakhuset, i fotsid blåtøyskjole og med en underlig kyse på hodet. Hun gikk ofte tur utover Skagen sammen med sin søster, telegrafistinnen Sofie. De hadde nesten fotside lærkåper og gikk med rake rygger og løftede hoder i høyt tempo. De var vennlige mot barna i gården. Rudolf, med sine hvite krøller, gikk sammen med oss rundt treet på turnforeningens julebarneball og dro småjentene med i dansen. Han arbeidet på dampskipsekspedisjonen der min morfar Engelsen hadde vært ekspeditør.
Jeg må ofte ha vært på besøk i tredje etasje, for minnene er så klare både av rommene og menneskene der. Kara Rosanoff gjorde dypt inntrykk. Jeg syntes det var så flott å høre og se henne spille piano, hun hadde rød munn og masser av mørke krøller. Mamma sa hun hadde vært så flink til å danse. Jeg ser henne sitte på sofasengen nær pianoet med en brun trefot i hoftehøyde stående på gulvet ved siden av. Lærreimene til å spenne den fast til kroppen hang ned langs foten. Den var så vond å ha på, sa Kara. Foten hennes hadde blitt revet av ved hoften under et flyangrep da hun satt med Arnt på fanget, i det som nå var vårt kjøkken. Lille Arnt ble slengt bortover gulvet. Lenge var han livende redd for sin mor, fordi det i hans opplevelse var hun som hadde forårsaket de forferdelige lydene og smertene. Denne fortellingen, eller min oppfatning av det Kara fortalte, er noe av det jeg sterkest forbinder med de nesten fire årene vi bodde i Husegården.
Et annet bilde er av meg selv sittende sammen med Sofie i hennes seng, mykt og godt. Om vi satt i sengen fordi hun var syk eller fordi det var der hun måtte sitte på grunn av mangel på plass og stoler, vet jeg ikke. Blid og snill, også hun med hvite krøller, fortalte hun meg om Titanics møte med isfjellet og hun sang den salmen for meg som orkesteret spilte da skipet gikk ned. Jeg har aldri siden hørt eller sunget ”Nærmere deg min Gud” uten at tankene har vært tilbake til de dramatiske fortellingene til Kara og Sofie i tredje etasje i Husegården.
Artikkelen har stått på trykk i Årbok for Vardø i 2010. Etter avtale med utgiver kan den publiseres. Tidligere årbøker er fortsatt tilgjengelige og kan kjøpes ved å kontakte Asbjørn Nilsen i Vardøhus museumsforening. Østhavet vil i høst ha noe stoff om krigen i Vardø i forbindelse med at det er 75 år siden Vardø ble frigjort. De siste tyskerne forlot Vardø 31. oktober 1944. Russerne kom til øya som frigjørere 7. november 1944. Da hadde 2. verdenskrig kostet minst 61 liv i Vardø.