De siste tyskerne forlot Vardø 31. oktober 1944. Russerne kom til øya som frigjørere 7. november 1944. Da hadde 2. verdenskrig kostet minst 61 liv i Vardø.
Krigen i Finnmark har først og fremst vært forbundet med tvangsevakueringen i november 1944. Da hadde de fleste i Vardø vært på evakueringsfot mange ganger i løpet av fire år, på grunn av de mange bombeangrepene mot byen. Tvangsevakueringen var en følge av den russiske storoffensiven på Murmanskfronten som startet 7. oktober. Det var nødvendig for tyskerne å flytte soldatene til andre avsnitt av fronten, og det var viktig å komme seg unna russerne.
Tilbaketrekkingen skulle skje ved bruk av «den brente jords taktikk», og alt brennbart nord for Lyngen skulle brennes og ødelegges for å hindre russisk fremrykking.
Foto: Finnmarksbiblioteket
Folk kunne bli skutt
Folk forsto ikke dette helt i oktober 1944, men folk merket at noe var på gang. Rundt omkring i fiskeværene fikk tyskerne det travelt. De begynte å sprenge og ødelegge sine egne installasjoner. Allierte fly kom til stadighet og slapp bomber mot hus og veier. Vardøfolk hadde mindre enn to måneder tidligere vært gjennom marerittet under den såkalte storbombingen av byen 23. august 1944. Nå måtte folket på flukt igjen.
Tyskerne kommanderte sivilbefolkningen til å evakuere frivillig. Det var det ingen stemning for. Den 15. oktober ba ortskommandanten folk forlate Vardø. Noen dro, men de kom fort tilbake. Det fantes ikke hus rom å oppdrive på fastlandet. Dagen etter begynte tyskerne å sprenge militære anlegg og laste krigsmateriell i D/S Senja.
21. oktober kom det oppslag om at sivile som befant seg ute mellom klokken fire om ettermiddagen og klokken seks om morgenen, ville bli skutt. 25. oktober kom det et opprop fra norske myndigheter i Oslo at folk måtte forlate Vardø straks. Båten Hornøy kom for å hente sivile. Den fikk med seg åtte personer, blant dem typografen i Finnmarken, Ragnvald Værnes. Han kom seg ikke lenger enn til Hammerfest, der han ble han dømt til døden og skutt få dager senere i Alta. Dette skulle være til skrekk og advarsel for gjenstridige under evakueringen.
Samlet folk på festningen
De neste tre dagene ble Vardø utsatt for angrep både fra lufta og fra sjøen. 14 hus ble nedbrent, og folk ventet på at okkupantene skulle forlate byen. Tyskerne hadde allerede forlatt Hamningberg. Krigsmateriell ble ført fra Vårberget og Skagen og lastet ombord i prammer. Soldatene begynte å forlate øya. Kaiene ble sprengt, og 30. oktober sprengte de skøytene på havna.
Klokken seks om ettermiddagen 31. oktober begynte tyskerne å samle de sivile på festningen. Folk ble hentet ut av husene, uten brutalitet. I 23-tiden om kvelden gikk de omkring på nytt. Nå ble rutene knust og det ble ropt og dundret i veggene, og tyskerne gikk inn i husene og hentet ut folk. De fikk med seg i alt 143 personer. 20 personer klarte å komme seg unna. 14 av dem befant seg i luftvernkjelleren, der de hadde holdt seg skjult i flere dager.
Da tyskerne ikke klarte å finne flere sivile, ble alle ført til Dampskipskaia om kvelden 31. oktober. Der ble det fraktet fra øya med prammer. Noen fikk panikk og slo seg vrange. De var redd for at de tyske prammene ble torpedert. Det hadde ikke gått båter på lenge, fordi det var så urolig. «Bølgen» var nylig blitt angrepet utenfor Makkaur og tre menn fra Vardø ble drept. Kvinnene som nektet ble båret ombord. Etter at prammene var forlatt kaia, ble det lagt ut sprengladninger under Dampskipskaia og kjølelageret, som ble sprengt i lufta. Denne kvelden, 31. oktober, forlot de siste tyskerne Vardø.
Marerittet Carl Arp
Den berømte ordren om tvangsevakuering der «medlidenhet for befolkningen er ikke på sin plass», kom 28. oktober. Ordren ble ikke effektiv i Øst-Finnmark. Tyskerne hadde det travelt og folk kom seg unna.
Fra Tana og vestover gikk tyskerne systematisk til verks. Husdyrene ble nedslaktet og husene brent. Folket ble evakuert sørover via busser, båter og lastebiler. Mange vardøværinger var allerede på flukt i de områdene som ble tvangsevakuert. Mange vardøfolk opplevde denne rystende begivenheten sammen med 45 000 andre finnmarkinger.
Blant de verste opplevelsene under evakueringen er transporten med de store tyske skipene «Adolf Binder» og «Carl Arp». Disse fraktet rundt 3000 fra Finnmark. Folk var stuet tett sammen på dørken i mørke, skitne og iskalde lasterom sammen med ammunisjon.
Gudrun Johnsen fortalte i et program på radio Domen om turen med «Carl Arp». «Folk fra Vardø søkte sammen. De gjorde alt for å holde humøret oppe hos hverandre.» De sanitære forholdene var forferdelige. «Vi hadde en soldathjelm til potte».
Stanken av urin og avføring var ubeskrivelig, ifølge de som var ombord. Drikkevannet var forurenset. Latrinene på dekk fløt over der maten sto. Mange ble smittet av dysenteri. Gudrun Johnsen fortalte videre:
«Folk ropte og gråt. Læstadianerne ba og sang. Unge sterke mannfolk brøt helt sammen. Mange fikk nervesammenbrudd. Ved siden av oss var ei mor til tre barn. Ho døde av difteri og ble lagt i en livbåt på dekk. En til døde, to ble født og en mistet forstanden». Tyskerne greide ikke situasjonen. Dem gikk inn til Narvik og ba Røde Kors ta hand om oss.»
Utsatt beliggenhet
Vardø ble ikke totalt utslettet av tyskerne. Hastverket med å komme seg vekk ble for stort. I rundt en tredjedel av husene kunne det bo folk. Krigen førte med seg store lidelser, men okkupasjonen av øya var mild om en sammenlikner med hvordan tyskerne gikk frem i Øst-Europa.
Under bombehimmelen oppsto det et slags skjebnefellesskap, og det måtte samarbeide til mellom tyskere og nordmenn. Vardøs utsatte beliggenhet førte til at krigen ble en større belastning her enn de fleste andre steder i Norge. Sør-Varanger ble bombet mye mer enn Vardø, men det gikk mindre utover tettstedet Kirkenes enn Vardø, før den endelige katastrofen i Kirkenes sommeren 1944.
Mange vardøfolk bodde i Kirkenes under krigen og opplevde at de ikke var så utsatt som i Vardø.
Et mål for lidelser kan være tallet på antallet døde under krigen. I Norge som helhet regner en med at tre av tusen innbyggere omkom under krigen. Da regnes dem som døde under den første militære motstanden, den senere illegale motstanden, sjømenn på skip som ble torpedert, jødene og andre som døde i tysk fangenskap.
I Sør-Varanger regner man med at det døde 13 av tusen. I Vardø ble 16 av tusen personer drept. I kirkebøkene i Vardø er 61 personer skrevet inn som krigsofre. I 1939 var folkemengden i byen 3 724. De døde i Vardø var bombeofre, mannskaper og passasjerer som ble angrepet nær Vardø. De fleste overlevde marerittet og ble spredt over hele landet. Omkring 1650 ble tvangsevakuert, mens omtrent 1500 hadde sluppet unna.
Russerne stasjonerte seg ikke
Da tyskerne forlot Vardø var telefonforbindelsen ødelagt. I noen dager ventet bare folk, de våget ikke å røre seg på havet. Tyskerne kunne komme tilbake, og havet var minelagt. Folk var heller ikke sikre på at alle tyskerne hadde forlatt Varangerfjorden. Etter tyskerne kom russerne.
Russerfrykten var gammel i byen. De som kom nå, kom ikke som angripere, men som befriere av hele Øst-Finnmark. 6. november 1944 kom rundt 40 russiske soldater på fire torpedobåter til Vardø. De stasjonerte seg ikke på øya, men trakk seg tilbake til Sør-Varanger.
Nå begynte folk som var sluppet unna evakueringen å strømme tilbake til byen. Folk var nervøse de første månedene. På stedene vest i fylket kom tyskerne tilbake etter at de hadde brent og forlatt stedene. Etter at de hadde forlatt Varangerhalvøya hadde tyskerne det ikke travelt lenger.
Utover vinteren kom de stadig tilbake med schnellbåter til stedene de hadde brent, for å lete etter folk som hadde stukket unna tvangsevakueringen. Ifølge bokverket Vardø Grensepost og fiskevær av Randi Rønning Balsvik var det sterke ønsker fra tyske offiserer i marinen om å vende tilbake til Vardø for å tilintetgjøre byen fullstendig.
Tyskerne hadde etterlatt store forsyninger med kull og koks og enkelte matvarer. Kjølelageret var delvis ødelagt. Her var det kjøtt etter tyskerne. Det var et tomrom uten lov og orden, og noen tok seg til rette. En del fikk tatt til seg kjøtt og hvetemel, mens andre måtte leve fra hand til munn.
Regjeringen i London fikk konstituert Peder Holt, som var Vardøs tidligere ordfører, til fylkesmann i det frie Finnmark. 27. november 1944 konstituerte han en rekke ordførere i Finnmark. Kommunisten Richard Bodin ble ordfører i Vardø. NS-ordføreren Erling Pedersen, var reist for lengst.
Arrangerer karneval
I mars 1945 var det kommet omkring 900 mennesker tilbake til byen. Da var omtrent halvparten av de ødelagte husene reparert. Det største problemet var mangel på hus. Et par måneder senere var det 2000 mennesker i byen.
Rundt juletider 1944, opplevde Vardø å få en strøm av folk fra Sørøya, Gamvik, Kjøllefjord og andre steder. Det var folk som hadde kommet seg unna tvangsevakueringen og var husløse etter raseringene og nedbrenningen. De første norske militære som kom fra England, gjorde en stor innsats for å berge disse menneskene fra kulde og tyske raid. Og i Vardø satte heller ikke folk stille. De arrangerte fest. Det første karnevalet i Vardø etter frigjøringen ble holdt i Losje Midnattsol 3. februar 1945. Overskuddet gikk til de «krigsskadelidte» fra Vest-Finnmark.
Kilde:
Vardø Grensepost og fiskevær, Randi Rønning Balsvik, bind 2.