«Lyn fra klar himmel», «Julaften på kjerringen», «Som i Noas og Lots dager», «På randen av en vulkan» og lignende kan være rette ansatspunkter for en beretning fra den 23. august 1944 i Vardø: Etter to års nærmest idyllisk, fredelig tilværelse hadde vi vennet oss til å tro at slik skulle det fortsette å gå til tidenes – iallfall krigens ende.
Av Karl Petersen
Vår tro kunne vel nærmest uttrykkes i en formodning om at «er måtte være gitt spesiell ordre om Vardø» (siden det jo måtte ha vært en lett sak å ødelegge det, og konvoier ble angrepet i dets nærmeste nærhet uten at byen ble tangert). Vi «åt og drakk og danset» derfor på kanten av avgrunnen like til den dagen bombene falt.
Det vil si: Vi nøt sommeren, gledet oss ved livet og hjemmet vårt. Vi arbeidet i haven og snakket om hvordan den skulle bli med årene. Ma hadde nettopp gjort storrent i huset, endog vasket loftsgulvet med dets 500 kvadratmeter. Og hun gikk og gledet seg over at vi begynte å få orden i vår evakueringstilværelse. Jeg holdt på med mine kirkebøker og studier, og drev en omfattende korrespondanse. Vi levde upåklagelig, og gledet oss ved et visst «velfylt» spiskammer.
Hissig flyalarm
En 14 dagers tid før var jeg kommet hjem og var ferdig med konfirmasjonsskolen i Båtsfjord. Jeg var blitt god igjen etter et noe langvarig hekseskudd, og tenkte nå på en tur til Hamningberg og Syltefjord førstkommende eller følgende helg. Og vi tenkte på å ta barna med til Hamningberg på den. Fredag var de blitt vaksinert. Så spørsmålet om det skulle bli en slik familietur avhang bare av om reiseleilighetene og andre tilfeldigheter utpekte denne eller neste helg.
Onsdag den 23. august 1944 var en ganske bra godværsdag. Ma sa derfor til Nils Christians venninne og barnepike Laila da hun spurte om hun skulle komme igjen om ettermiddagen og ta ham med ut, at vi ville ha ham hjemme i haven. Vi hadde nettopp tjoret ham i en stakittstolpe, Ma hadde satt på jernet for å stryke, og jeg satt i skjorteermene og skulle til å skrive. Kl. 16.50 (etter den offisielle politirapport) gikk flyalarmen. Den var ganske usedvanlig hissig. Ellers har vi vært vant til ikke å ta den så alvorlig, men denne gang skjønte (eller følte) alle på lyden at det var noe særlig.
Raskere enn ellers var jeg ute og lettet løkken på tauet av stakittsprossen. Gutten hadde mistet skoen, og Ma var på veg ut for å ta den. Men da jeg så opp, så jeg 7-8 svarte fugler dukke opp bak Berget med kurs rett over oss. Så jeg ropte bare noe sånt som «Inn, de er rett over oss!». Ma hadde trevet Astrid Margrethe. Og med hvert vårt barn under oss lå vi på gulvet i den indre kjøkkengang. Denne hadde hel tømmervegg mot spiskammeret, komfyrens brannmur mot det egentlige kjøkkenet, brannmur mot pikeværelset, og en nedtatt ovn stående langs veggen mot gaten.
Voldsomme eksplosjoner
Selve bombingen kan ikke beskrives annerledes enn som en voldsom bombing for den som har erfaring: Luftvernskyting og voldsomme eksplosjoner. I pausen etter første bølge stakk jeg ut for å se om der var noe å se. Jeg fikk se at det brente et sted i retningen bak Kirken, men mere rakk jeg ikke å se før luftvernilden begynte igjen. Annen bølge var enda voldsommere hos oss, låste dører sprengtes opp, Ma så en bombeeksplosjon nede ved Bratsberggården. Det var jo bare å ligge og vente på at i neste øyeblikk kunne vi stå for tronen. Ma sa en gang: «Kjære Gud» barna var helt stille, uten noen redsel, Nils Christian så på meg med store øyne. I neste pause løp vi med hvert vårt barn ut på gaten og opp til en tunnel tyskerne hadde i fjellet bak skolen. Der stod vi under tredje bølge. De tre bølger tok (etter rapporten) antagelig ca. 20 min.
Valen sperret av brann
Det brente noe voldsomt flere steder. I første bølge var Trygdekassens gård blitt antent. Vi festet oss især ved Bratsberg-gården. Fra den ble Kirken snart etter antent.
Jeg fikk en til å gå med meg for å hente ut kirkebøkene. Men der skjedde visst en eksplosjon eller noe slikt, så vi trodde det var en fjerde bølge, og slapp dem ned i haven og løp opp i tunnelen. Senere ble jeg alene om kirkebøkene – med en del hjelp av Harald Hansen som kom til. Han hadde vært på ny-Kirkegården og hadde løpt og kastet seg ned, løpt og kastet seg ned, og sett alt fra friluft. Senere var det umulig å komme over Valen, hvor bygningene sto i flammer. Imidlertid ble de norske jaget ut av tunnelen, som «bare var for tyskerne» – kanskje var det også med tanke på om ammunisjonen på skolen skulle eksplodere. De gikk derfor litt etter hvert sørover mot Gullringneset, hvor der til slutt var en hel koloni utenfor bebyggelsens grense.
Berget verdisaker
Da jeg hadde fått ut kirkebøkene – det var bare de viktigste jeg tok, og endel som burde vært med, ble glemt, og hadde fått dem stablet opp i en kløft i berget med et regnslag over, var jeg enda et par tre turer inne i huset og fikk med meg to dyner, to ulltepper, beksømstøvler, kalosjer til Ma, kåpe, regnfrakk osv. Da kirkebøkene, som en visste skulle reddes, var kommet ut, var det merkelig hvor sløv og likeglad en gikk gjennom værelsene. Det var liksom en sa: «Der går det – lykke på reisen!». Jeg rettet f.eks. opp en klokke som var falt, tok stikkontakten ut for strykejernet, tømte vannbøtten i komfyren – for at det ikke skulle bli brann, – tok pengene opp av pengeskrinet, låste det og satte det inn i skapet igjen. Først hadde jeg også flyttet skrivemaskinen ned på gulvet, for at den ikke skulle bli kastet ned eventuelt. Mange ting som man kunne ha reddet, så jeg, og så dem dog ikke. F.eks. lommekniv og portemone, som lå oppå den kirkeboken som lå på skrivebordet, og som jeg tok med. Dessverre gjaldt dette også fotografiapparater og kikkerten (som jeg forresten ikke så – den lå i skapet). Men heldigvis tenkte jeg på å ta med Mas to smykkeetuier: med ringen fra hennes mor og smykket fra mor. Jeg tenkte: nå må du ikke redde slik at du kompromitterer deg med å tenke bare på deg selv, eller redde meningsløse ting – og: hva kan jeg glede Ma med å redde? Slik tenkte jeg også: presten må naturligvis redde Bibelen. Den lå inne på kontoret (pikeværelset), men den gikk ikke ned i lommen, så jeg gikk inn i det andre værelset og tok bokvæsken. Men la ikke mere ned i den enn denne ene boken. Jeg kunde no iallfall tatt «Sangboken» også (Salmebok og Nytestamente har jeg alltid i lommene) – og burde tatt kirkegårdskartene og -protokollen. På vegen ut tok jeg så skrivemaskinen – med tanke på at «de er jo så ivrige etter å redde dem».
Og i gangen tok jeg skinnposen og barnevognen.
Samlet på Gullringneset
Hadde det vært en alminnelig brann, hadde tiden tillatt å redde ganske meget på Prestegården. Klokken (som gikk vel et kvarter for fort) var stanset på 18.50. Men til å begynne med, var man jo nervøs for at de skulle komme igjen, senere var det det at man ikke ville være så lenge borte fra sine. Etter at uthusene var begynt å brenne, ville jeg ikke gå inn, siden jeg bare hadde kjøkkeninngangen å gå ut gjennom. Nå hadde jeg akkurat så meget som jeg kunde klare å bære.
Mens vi var på Gullringneset, løp Nils Christian omkring og lekte og hadde det storartet morsomt. En stund fikk han også sitte inne i en bil og trykke på sirenen.
Folk var storartet, ganske rolige. Tyskerne var elskverdige og deltagende, selv om de ikke hadde tid til å være hjelpsomme. En kom for eksempel til Ma med knekkebrød og sukkertøy, ikke som en almisse, men som om han spurte om forlatelse for at han ville gi henne det – av et godt hjerte.
På Gullringneset, hvor folket fra Østervågen var samlet, så vi et glimt av Apotekersken, som også hadde mistet alt sitt. Mens hun hadde et øye med barna, var Ma og jeg en liten tur bort og så på Prestegården, som da var et eneste stort bål. Helene, hun og vi var tilbudt å få bo i Følstads hytte, ca. 6 km inn i landet fra Smelror. Heldigvis var været bra mens vi kamperte i friluft på Gullringneset. Der traff vi også blant mange andre vår gode venninne, den tilårskomne og ikke helt sterke fru Tekla Bye, hvis hjem også var gått opp i luer. Fru Elise Strømme, et «kvinnfolk med bein i nesen», tok seg til rette og slapp folk inn i et uskadd hus, hvis eiermann var evakuert. Der fikk vi erstatning og mat, fru Bye kom seg til sengs, og Nils Christian lå en stund i hennes arm, og Astrid Margrethe fikk skiftet bleie (på lån).
Fraktet til landet
Imidlertid hadde Harald Hansen fått tak i en kasse til kirkebøkene, som vi så grov ned. Skøyter og tyske prammer gikk over til fastlandet med folk. Vi kom oss med den siste. Da var det mørkt, og brannen var i grunnen et praktfullt syn. Da Nils Christian forleden aften så en strålende rød solnedgangshimmel, sa han: «Tyske fly, tyske fly.» Det viser seg at han ikke er helt fri for å være blitt redd, det samme sa han da han så et fly forleden dag, og begynte å gråte. Mannskapet var elskverdige, deltagende og hjelpsomme. Nils Christian fikk stå inne i styrehuset, og hadde det storartet.
På grunn av at sjøen var fallende, kunne prammen dessverre ikke gå til Smelror, men måtte gå til kaien på Svartnes. Da vi kom dit, var klokken 12 (24). Da vi sto på kaien, sa Nils Christian: «Kjære Gud». Vi trodde det var aftenbønnen som gikk igjen, men det var antagelig det Ma hadde sagt i gangen. På Svartnes er det ikke noe sted å ta inn for norske, så vi måtte gå til Smelror. Vi hadde følge med toller Lindeberg, som har sin familie boende i Vadsø. Han har sitt arbeide på Vardø, og hadde hatt sin sønn på besøk denne dag. Sønnen hadde han sendt over for å reise hjem før bombingen. Nå skulle han forsøke å finne ham. Vi visste at Vadsø hadde fått den samme skjebne samme dag, men han ante ikke noe om sin familie. Vadsø var bombet om formiddagen – derfor nådde ikke nyheten fra Vardø frem via Vadsø sydover før mange dager etterpå. Det var kanskje bra for alle som ellers ville vært engstelige. Vi vil jo ikke gi fra oss «æren» for at ulykken var enda større i Vardø enn i Vadsø. I Vadsø er blant annet Prestegården brent, det var der Lindebergs bodde, sammen med Prestens. Men Kirken står ennå. Dødsofrene er visst omtrent de samme. På Vadsø 70 hus ødelagt.
Syv omkom
I Vardø omkom under bombingen 7 personer, dessuten ble en rammet av en maskinkanonkule på fastlandet. Av de døde var det en håpløst syk sengeliggende som brente inne, og tre drept i et hus som fikk en fulltreffer og brente. Der er det samme antall sårede, hvorav 1 meget hårdt, en av mine siste konfirmanter, som man visst bare måtte ønske måtte få dø, men hun lever ennå. En frue brakk begge bena ved å hoppe ut av vinduet, men krøp unna et langt stykke med begge ben avbrutt. Dr. Næss har fått et slag av et eller annet over kneet, og satt i sengen og stelte med de sårede i Luftvernkjelleren. Det er mirakuløst hvordan folk har kunnet komme såpass uskadd igjennom. Endel er kommet ut av hus som har fått fulltreffere. Hadde det vært natt, eller formiddag med folk i køer og på gatene, måtte det ha gått mange flere. Der brente ca. 110 hus, 130 ble helt ødelagt, tilsammen 240. 32 er helt «uskadd» og 80 kan gjøres beboelige (den offisielle rapport).
Store bombeskader
Brannen ble begrenset ved at hus ble sprengt. Det sies at de sprengte Prestegården, men det er ikke tilfelle. Derimot ble Hilmar Isaksens hus, det lille hjørnehuset nedenfor, som en ser på noen av bildene av Nils Christian, sprengt. Skolen står igjen, likeså kvartalet nedenfor den. Fengslet står igjen, men ikke resten av kvartalet, der ble ekspeditør Engelsens hus sprengt. Nordover begrenses brannstrøket av tomrommet etter bombingen i 1942 fra Vassbotn til sykehuset, stort sett. En del står igjen i utkantene av dette strøk. Således Tuberkulosehjemmet og et par enkle hus i nærheten av det og bortover mot sykehustomten. Hele bebyggelsen på Valen er brent, med unntagelse av Lærebrukets to bygninger (Brottkorb-gårdene, nå ingeniør Johannessens bolig). På den annen side av Valen er praktisk talt alt på sørsiden av gaten oppover til festningen brent, samt et par hus på nordsiden av den. Bedehuset står således igjen. Dessuten er diverse bygninger i de gjenstående strøk rammet av sprengbomber, og helt utslettet, selv om de ikke er brent. Dette gjelder for eksempel en gruppe bygninger i Østervågen straks nedenfor Harald Hansens hus (nærmeste naboskap).
Tilflukt i hytte
Vi vender så tilbake til Svartnes. Med dynene og ullteppene på ryggen og skrivemaskinen og bokvesken på maven (det viste seg heldigvis at jeg i farten hadde fått med et laken også, som vi kunne binde det sammen med) trasket vi så til Smelror. Astrid M. i vognen og Nils Christian på sine ben. Han var enestående den natten. Det er et par km veg. Og kl. ble 1 før vi kom frem. Og ingen av dem gråt.
Der fikk vi innsmett i en hytte (hos Karins mor). Den var stappfull på forhånd, men vi fikk ligge på kjøkkengulvet vi fire, foruten at de delte sine siste matsmuler med oss.
Der hørte jeg at Lensmannsskøyten lå utfor landet, og skulde gå til Båtsfjord neste dag. Da det lysnet, rodde jeg om bord og hørte om den ville sette oss opp i Hamningberg. Den skulle først til Vardø, og jeg ble så med dit, og fikk gravet opp kirkebøkene igjen og tatt dem med. Ved 12-tiden kom vi til Hamningberg, og etter å ha fått middag, gikk vi straks innover til Sandfjorden, hvor vi har fått et rom i Erlings hytte.
Gravde etter ting i asken
Neste torsdag var jeg en tur til byen for å konferere med Politimesteren. Da var brannen slukket, bortsett noen kulldynger. Og skorsteinene var skutt ned, og det var ryddet passasje i noen av gatene. Der hadde vært et kolossalt krater på kirkegården, nord for kirken, det var nettopp kastet igjen. Et lignende skal ha vært en 50 meter lenger nord. Et par bomber kloss i hverandre var gått en 30 meter lenger vest, i kjøkkenet til Soldatenheim (Arbeideren) akkurat på hjørnet av kirkegården. Og et kjempekrater, antagelig 12 meter i diameter, 3 meter dypt, lå i gaten mellom Bratsberggården og fru Eides hus (hvor dr. Næss oppholdt seg). Man antar 500 kgs bomber. Bomber skal også være falt i gaten foran apotekinngangen. Dette er visstnok de som har vært nærmest oss.
Jeg gravet denne dag i asken for å se om jeg kunne finne noe. Jeg fant sølvtøyet fra spisebordet, og en liten blikkeske, hvor jeg hadde et par gullmynter. Men i nærheten av midtveggen i huset må varmen ha vært så sterk at alt har vært smeltet, så der fant jeg nesten ikke noe. Det var der det meste av sølvtøyet lå, pakket i kasser siden 1942. Der var jo ikke spandert vann på å slukke, så alt treverket var praktisk talt absolutt fortæret, selv gulvplankene var vekk som luft. Av eketræsmøblene lå der igjen litt trækull. Av piano, klokke, fotografiapparat, symaskin, brevordnere osv. fant jeg igjen noen metalldeler, men ikke av kikkerten. Av barberstellet fant jeg igjen esken, og inne i det lå barberbladene løse, men selve høvelen, og den lille esken som barberbladene hadde ligget i, var rett og slett fordunstet (nysølv e.l.?).
250 personer igjen i Vardø
Jeg ser at jeg ikke har nevnt at det var ca. 60 fly i 3 bølger, antagelig 2 bomber fra hvert – det er mulig at det tildels har vært de samme fly som kom igjen. Dette er antagelsen fra den offisielle rapport. Der er nå ca. 250 norske igjen i byen. Der har vært tale om tvangsevakuering av alle, men de som har noe igjen, vil nødig av gårde. Vi vet jo hvordan det går med det som står herreløst. 200/300 personer er samlet i en flyktningeleir (i noen tomme tyske brakker) i Skipagurra. De har det temmelig trasig. De skal videre sydover, var meningen, men så kom den langvarige kommunikasjonsstans under de finske våpenstillstandsdager. Og hva blir det nå med reiser sydover og tilførsler oppover? Vi må vel vente at her blir kampområde snart – og hvor? Da får en bare dukke hodet ned mellom skuldrene mens det går over, og håpe en går fri.
Jeg håper ikke dere kommer med sånne lettkjøpte bemerkninger som at det ble de forsiktige som fikk rett (f.eks. ang. Anne Marie). Jeg må innrømme at det er ufattelig hvor tankeløse vi har vært. Men jeg tror det er godt at vi har hatt det slik – av psykiske grunner. Det er sikkert bra at vi så godt som mulig har samlet sjelelige krefter.
Ribbet tilbake
Nå etterpå ser det ut som det kanskje har vært bra at sommeren har vært så dårlig (også bortsett fra at det kanskje har holdt basiller borte) hvis det har vært kompensasjonen for å få en god høst utover – som det nesten ser ut til – skal vi være inderlig takknemlige. Vi skulle jo også skamme oss for å klage, som har det så godt. Især med det at vi er kommet til våre egne, og på et sannsynligvis rolig sted. Dette får være nok, selv om det er lite fullstendig og svært rotete. Det meste av bøkene mine sto på Nymoens sjøbod, som var brent ned før bombingen var over. De håndmalte koppene sto i fru Eides kjeller. Har vi vært enestående heldige før, så gikk alt med en gang denne gang – også Chr. Kroghs losgutt (som var gått gjennom bombingen hos Vassbotn) – og båten min (som sto ved husveggen hjemme). Men det er kanskje en slags hell det også, å bli ferdige med alt med det samme, fremfor å ribbes litt etter litt.