Artikkelen er publisert tidligere i Thor Robertsens bok «Fortellinger fra Vardø» som utkom i 2013. Boka ble utgitt på russisk året før og ble prisbelønt av Den russiske forfatterforening. Østhavet har med forfatterens tillatelse valgt å trykke den i denne utvidede utgaven av avisa som er viet Vardøs 230 årige jubileum som by.
Av Thor Robertsen
Nordfarerne
Mot nord, mot nord ”saa lenge seilene kan staa”, sa nordfarerne som årvisst dro nordover, noen helt fra Trøndelag. De rodde sine åpne fembøringer eller åttringer når det var vindstille, og seilte om ikke vinden var alt for sterk. Først tok de del i lofotfisket fra januar til mars før de dro videre oppetter kysten for å jakte på ungtorsken utenfor Finnmark, eller videre til Kolakysten, om vårtorsken hadde østlig innsig. De dro dit fisket var best.
Det hette seg at til Finnmark kunne man dra på fiske med ”noen bolker snøre, to jarsteiner og noen angler”. Etter hvert som dampskipsruten kom i fastere former ble mindre fiskefartøyer ofte transportert til Finnmark om bord i disse. Slik sparte man reisetid og krefter og fikk mer tid til inntektsbringende fiske. Under vårtorskefisket på midten av 1880-tallet deltok årlig 10 000 fiskere hvorav 4200 var fra Finnmark, 3600 fra Troms, 1500 fra Nordland, 600 russere og finlendere, mens 100 mann kom fra det sørlige Norge.
Finnmark ble betraktet som en ”seter”, både sør i landet og og av russere og finner. Det var langt fra Nordland til Finnmark, men livsvilkårene var de samme. Unntaket var at de i sør også kunne høste grøde fra jorda. Nordfarerne reiste nordover med velfylte matkister ombord. De som dro oppetter kysten til Vardø fikk ofte mange og lange slitsomme dager bak årene. Lykken var å få medvind som fylte seilene. La oss se hva en ung gutt fra Troms hadde av drømmer og oppfatninger.
Vardø var drømmen
Jens Solvang skriver i Håløyminne i 1947 om hvordan han som unggutt fra Troms opplevde å ro fiske på Finnmarkskysten på slutten av 1880-tallet. Etter å ha deltatt på vinterfiske i Berlevåg og Gamvik bar det videre østover til Vardø. Han skriver om farefulle seilferder i fokk og rokk langs en barsk kyst, men også om lyse og vakre sommernetter med gode fiskefangster.
”Det var unggutanes sin draum og koma til Vardø: Der var jo by, og der låg ei festning, som for dei, som ikkje hadde skoda så mykje av verda, stod i ein eventyrleg glans. Fleire år utpå vårparten var det godt fiske på Murmanskkysten, og fra Vardø segla båtane over Varangeren og gjorde gode fangster. Det var endå ikkje noe strengt forbod mot å fiske på hi sia av grensa. Russesnekker og omtakla nordlandsfembøringer frå Pechenga dreiv fiske for Vardø og lenger vest”.
Det må ha vært spennende for unggutten å få møte russiske fiskere, sikkert også unggutter som han sjøl, betrakte det livlige varebyttet som fant sted i fiskeværene. På russisk side var det billig rom å få kjøpt, men denne ”gudedrikken” måtte smugles om man ville ha den med hjem. Gamlekarene visste råd, så de fleste klarte å sikre seg vinterforsyning av denne sorten som var så billig, at man drakk den av store kaffekrus. Det er åpenbart at unggutten også registrerte de uhyggelige sidene ved det store og ødeleggende alkoholforbruket.
Om å navigere
En solfylt ettermiddag satt vi, tre ungdomsvenner fra Vardø, på verandaen til min bror Asbjørn som nå bor i Skallelv, og snakket om dette og hint, mest om Vardø. Asbjørn som hadde drevet fiske i 35 år fra Vardø, hvorav 30 år som skipper på egen båt, fortalte om hvor enkelt det var å navigere i dag i forhold til tidligere tider.
”I dag bruker man satellittnavigering via tv-skjerm, radar og ekkolodd, og så kan man kommunisere via radio og mobiltelefon. I gamle dager hadde de båta som var væl utstyrt, kompass og logg til å måle fart og distanse, samt handlodd for å måle dybda. Mange hadde kanskje bare kompass, mens andre igjæn ikke hadde råd til hjælpemidler i det hele tatt. De måtte bruke stjærnehimmelen. Det kan ikke ha vært så ænkelt for de fiskerne som kom nordover langveis fra for å drive fiske med sine åpne båter”, avslutter han.
Nestor som har gjort bodøværing av seg, forteller om sin bestefar Mathis Hildonen. 18 år gammel kom han som finsk innvandrer, giftet seg med en finsk jente og bosatte seg i Østervågen i Vardø. Han ble skipper på egen båt som han selv bygde.
”De finnlendaren som kom var så nævenyttige at dæm laga alt utstyr om bord sjøl. Masse av det heran lå på sjåloftet da æ va ung. Bæstefar fortalte at dæm dro ofte til ”Æ har ei kursbok som er over 100 år gammel, ætter han bæstefar. Den viser kossen man kom sæ fra Vardø til de forskjellige fiskeværan på Kolakysten.”
”Kursbog over den russisk-murmanske kyst”
”Kursbog over den russisk-murmanske kyst fra Vardø til Semostrowa” har også en beskrivelse av de aktuelle havner og fiskevær. Kursboken er forfattet av J.W. Brox og ble utgitt på eget forlag i 1884, og kostet 1 krone. Forfatteren var opprinnelig fra Senja, men slo seg til i Vardø i 1880 etter å ha drevet med ishavsfangst fra Hammerfest og arbeidet noen år i Arkhangelsk for å lære russisk. Han startet egen forretning, ble ekspeditør for russiske fartøy og drev handel på Kolakysten og i Arkhangelsk. På slutten av 1880-årene var han konstituert havnefogd i Vardø før han begynte som materialforvalter for Statens Havnevesen som da bygde molo i Vardø. Senere flyttet han sørover.
Forfatteren skriver i forordet at trafikken mellom Norge og Murmanskkysten er økende og at den russiske kyststrekningen er så godt som ukjent for de fleste norske skipperne. Brox hadde gjennom en rekke reiser langs Kolakysten og til Kvitsjøen blitt kjent med kystforholdene og de fleste havnene. Derfor utgav han den ”lille Bog til Veiledning for norske Fiskere og Skippere, der maatte agte at besøke Murman.” Foruten egne iakttakelser baserer han seg på en russisk kursbok som var oversatt av Oskar Hansen fra Vardø. I folketellingen for 1891 er Oskar Hansen benevt som ”Konglig Translatør, Dampskibsexspeditør og Kontorist ved det Russiske Vicekonsulat”.
Til Murmanskkysten
”Naar man fra Vardø vil seile over til den russisk-murmanske Kyst og sætter Kurs over Varangerfjorden SO ¾ S, træffes, efter at have seilet 28 Kvartmil, Fiskeøens nordvestligste Odde ogsaa kaldet Vaidagubnæsset, indenfor hvilken Fiskeværet Vaidaguba befinder sig.”, skriver forfatteren innledningsvis i kursboken. Så følger en beskrivelse av hvordan man kan seile videre til neste havn eller rorvær. Likeså er innløpene, havne- og dybdeforholdene, samt hvilke vindretninger som er ugustige, detaljert beskrevet.
Kursboken oppgir kurser og distanser fra Vardø til Semostrowa eller Syvøerne på norsk og angir havnene og fiskeværenes beliggenhet. De rorvær og havner som er beskrevet er: Vaidaguba, Sudowski, Zipnawalok, Teretik, Kildinsund, Kildinøens SO Pynt, Lille Renø, to havner i Teriberkafjorden, Gawrilowa, Bod-zakka, Schelpink, Portchnika, Scherbinika, Træschina og Rinda.
Kursboken var sikkert et hendig hjelpemiddel, så lenge det var tillatt for nordmenn å fiske på Kolakysten.
Solvangs minner
Minnene om ungdomsopplevelsene fra livet som fisker og det spennende Vardøsamfunnet, må ha vært sterke, for i sin alderdom skriver Jens Solvang:
”Og ein må vona at Vardøhus, den nordste festning i verda, vil verta halde i stand som eit manande minne frå fortida og få ligge der ved Ishavs-stranda under flagrande nordlysstrålar den lange mørke vinter, under raudgylt midnattsol den korte lyse sommar, og fortelje komande slekter at her rår nordmenn og skal råde med all moralsk rett til landet sitt, like urikkande sann som innskrifta på Vardø byvåpen: ”Cedant tenebræ soli” – mørket vike må for solen.”
Vi var enige, der vi slikket dagens siste solstråler, at Vardø hadde vært det viktigste fiskeri- og handelssentrum på Finnmarkskysten og Murmanskkysten i mer enn 100 år. Vi var også enige om at det hadde vært spennende og fint å vokse opp i denne travle byen i etterkrigstiden. Det var aldri kjedelig, for til Vardø kom det mennesker fra hele verden. Alltid noe nytt å skue og noe og ta seg til. Akk, for noen lykkelige unge år.
