Artikkelen er publisert tidligere i Thor Robertsens bok «Banebrytende Barentssamarbeid – fra mistro til vennskap» som utkom i 2014. Østhavet har med forfatterens tillatelse valgt å trykke den som en noe annerledes spenningslektyre til påsken.
Døden nær i Karelen
Av Thor Robertsen
En reise til Karelen
Republikken Karelen var invitert til stiftelsesmøtet for Barentsregionen i Kirkenes den 11. januar 1993 og var påmeldt med viseutenriksminister Andrej Spiridonov. Kvelden før var vedkommende ikke å finne på hotellet. Det ble min jobb å spore ham opp. Til slutt fant jeg ham på et av stedets mindre hoteller hvor han nokså desillusjonert satt og ventet på å bli hentet til den bebudede middagen og orientert om neste dags toppmøte. Dette ble mitt første møte med den vennlige og kloke professoren i arkeologi. Vi ble gode venner og hadde alltid interessante samtaler om historie og samfunnsutvikling i våre land når vi treftes.
Neste gang jeg møtte ham var det blitt april. Erling Fløtten og jeg besøkte da Karelen for å vurdere deres deltakelse i Barentsregionen. Andrej tok imot oss på Pulkova som den internasjonale flyplassen i St. Petersburg heter. Han stilte med ny innleid bil, en firehjulstrekker av merket Toyota, og egen sjåfør. Før reisen hadde Kristin Høiby, som da arbeidet i FINNUT og holdt på med et oppdrag for Telenor, advart oss mot å reise med bil. Hun hadde nylig vært i Petrozavodsk, Karelens hovedstad, og hennes råd var at vi burde reise med tog og ikke bil, siden det ennå var mye snø på veiene og stor trafikk. Vi valgte bil siden reisetiden ville bli atskillig kortere, en avgjørelse vi siden bittert skulle angre.
Første møte med Karelen
Det var midt på dagen, godt vær og vi så frem til den seks timer lange bilturen i nye omgivelser. Etter litt innledende prat blir det rolig i bilen. Sjåføren holder høy fart, langt over tillatt fartsgrense, men reisetrøtte som vi er, sier vi ikke noe. Andrej sitter foran, og hva han tenker, vet vi ikke. Han er vel vant til slik fart. Da vi er to timer fra hovedstaden rykkes vi fort ut av den behagelige, halvt sovende tilværelsen. Bilen er inne i en lang, slakk sving og har havnet over i motgående kjørebane. Sjåføren dreier iherdig på rattet for å rette opp skrensen og klarer på en mirakuløs måte og komme over på rett side, men litt for brått. Vi braser rett inn i snøskavlen og biler tipper over på siden med hjulene inn mot brøytekanten. Ingen blir skadet, men vi er selvfølgelig lettere sjokkert. Hva kunne skjedd, om vi hadde møtt en av de mange og store motgående lastebilene? Vi grøsser og er lettet over at det gikk så bra. Det viser seg at bilen ikke er nevneverdig skadet, og en av de passerende lastebilene trekker oss på rett kjøl, og vi fortsetter mot Petrozavodsk, nå i et ordinært tempo.
Den kvelden satte vi virkelig pris på at de serverte sin sterke nasjonaldrikk til middagen som vi var innbudt til av landets utenriksminister. De to neste dagene ble minnet om kjøreuhellet gradvis visket ut. Vi møtte byens ordfører, universitetets ledelse og var på en høflighetsvisitt hos republikkens statsminister. Vi ble orientert om historien og samfunnsforholdene i landet og vist det meste av det hovedstaden kunne fremby, både skoleverk, kultur og næringsliv. Vi ble inngående orientert om at Karelen var gitt en mer selvstendig rolle i sin utenrikspolitiske virksomhet, spesielt utenrikshandel, siden de var republikk. De var meget oppsatt på å bli medlem i Barentsregionen. Ved siden av russisk er finsk offisielt andrespråk i landet. Gatenavnene var skrevet på begge språkene og butikkene bar russiske og finske navn. Siden jeg behersker finsk var det lettvint for meg å kommunisere med dem vi møtte, siden mange var tospråklige.
Planen om en Nord Skandinaviske Sovjetrepublikk
Det var først senere at jeg ble kjent med en del av Karelens historie som var knyttet til min hjemby, Vardø. Da jeg skrev boken Vardøfolkets kamp i 100 år, om arbeiderbevegelsens fremvekst i nord og Adam Egede Nissens nære kontakt til Vladimir Lenin, ble jeg innforstått med finlandssvenskens Edvard Gyllings planer om en Nord Skandinaviske Sovjetrepublikk. Han ville gjennom en utvidelse av Karelen og Murmansk med de nordlige delene av Finland, Sverige og Norge skape en sovjetrepublikk i nord. Planen var utarbeidet etter den finske innbyrdeskrigen, mens han oppholdt seg i Stockholm, og var godkjent av Lenin. De startet også arbeidet med å bygge opp røde armeenheter i Tornedalen og i Nord Norge. Vardøværingen Richard Bodin møtte Edvard Gylling på Lenin-instituttet i Petrograd (nå St. Petersburg) i 1920. De ble nære venner og samarbeidspartnere. Bodin var av finsk ætt og snakket foruten norsk også finsk, russisk, engelsk og tysk. Han var påtenkt som minister i regjeringen for den planlagte sovjetrepublikken. Planene ble aldri realisert. Gylling ble derimot den første lederen i Den Karelske Arbeiderkommune kort tid etter, en posisjon han innehadde til 1936, da han ble fjernet og henrettet i 1938 som ledd i Stalins utrenskninger.
Vardøværingen som ikke ble karelsk minister, men sentral finnmarkspolitiker
I sin bok Arbetarrørelsens historia på Nordkalotten (2005) skriver Siwert Nordwall om samtalene som redaktør Erling Arvola i avisa Finnmarken hadde med finlenderen Arvo Tuominen. Tuominen arbeidet i en årrekke sammen med den mektige Otto Ville Kuusinen, lederen i Komintern, den kommunistiske internasjonale i Moskva. Den tilpasningsdyktige Kuusinen rømte til Sovjet via Vardø etter at kommunistene tapte borgerkrigen i Finland i 1918. Kuusinen overlevde Lenin, Stalin, Krustsjov og Bresjnev før han døde. Tuominen var påtenkt av Stalin til å bli statsleder i Finland etter den forventede seieren i vinterkrigen i 1939, men rømte hjem til Finland, da han ble kjent med planene. Han ble valgt inn i den finske riksdagen for sosialdemokratene etter andre verdenskrig. Erling Arvola var personlig overbevist at Tuominens gav korrekte opplysninger om at utvidelsen av Sovjet-Karelen med Nordkalotten var aktuelle ved to høve, etter de forventede seirene i den finske borgerkrigen i 1919 og etter vinterkrigen 1939.
Erling Arvola snakket jeg mange ganger med, men aldri om dette. Richard Bodin bodde i nabohuset i min barndoms gate. Jeg husker han som en eldre, litt firskåren mann i frakk og hatt. Nå vet jeg at han hadde en bemerkelsesverdig politisk karriere bak seg, først i Vardø Socialdemokratiske ungdomslag bare 14 år gammel, så som kommunist og redaktør med Nord Norges kvasseste penn, helt til han igjen ble sosialdemokrat etter mange bitre uoverensstemmelser med sine kommunistiske meningsfeller sentralt i Norges Kommunistiske Parti. Han var Nordahl Griegs nærmeste venn og samtalepartner i nord.
Gylling og Bodins drøm om en republikk i nord er på mange måter realisert gjennom Barentsregionen, om enn på en helt annen måte og ut fra helt andre premisser. Takk og pris for det.
Klare budskaper
Vi ble enige om to ting, Erling og jeg. For det første ville vi anbefale at Karelen ble medlem av det regionale samarbeidet. Nettopp deres friere utenrikspolitiske stilling veide tungt i vår vurdering, men også at de gjennom sitt nære forhold til Finland var mer vant til å samarbeide med vestlig side. Dette sa vi ikke til noen. Budskapet skulle først overleveres til Regionrådet i dets første møte. Det andre vi var enige om, noe vi klart ga beskjed om til våre verter, var at vi ønsket en annen bil og en ny sjåfør.
Avreisedagen er Erling førstemann ut med kofferten sin. Han kommer raskt inn igjen og ser litt forferdet ut. Thor, æ har en dårlig nyhet, sier han. Ikke si at det er samme bil og sjåfør, svarer jeg. Jo, dessværre. Andrej er ulykkelig og sier at de ikke kan gjøre noe annet, siden bilen hører hjæmme i St. Petersburg.
Vi må bare innfinne oss med løsningen. Det er selvfølgelig gledelig at Andrej skal følge oss tilbake til storbyen og se oss vel ombord flyet. De første timene går fint, bortsett fra at vi blir tatt i en fartskontroll og sjåføren ilagt en bot. Den var latterlig lav og han betaler med et smil, samtidig som han river forelegget i filler. Rett etterpå inntar vi lunch etter invitasjon av ordføreren i en av nabokommunene. Her gir vi til kjenne ovenfor Andrej at sjåføren må kjøre i en mer normal hastighet.
Stirre døden i hvitøyet
Vi er passe døsige etter den kraftige lunchen og smådupper under den videre reisen. Etter hvert kommer vi inn på firefeltsveien til St. Petersburg. Det er glatt og trafikken tett, i sær av store, tungt lastede trailere og lastebiler. Mellom de to motgående kjørebanene er det en gressbevokst midtrabatt uten rekkverk.
Med ett rives vi ut av den behagelige døsen. Vi reagerer på at farten øker raskt, sikkert opp mot 140 km i timen. Vi paralyseres nærmest, da vi registrerer hva som skjer. Bilen vår befinner seg på innersiden av to store lastebiler som ligger side om side, hvorav den nærmeste holder på å kjøre forbi den ytterste. Vår sjåfør vil altså presse seg forbi begge lastebilene samtidig. Plutselig merker vi at det venstre hjulparet vårt er inne på midtrabatten og at bilen slingrer. Jeg holder hendene foran øynene for dette klarer jeg ikke å se. Erling gjør det samme. Mellom fingrene øyner jeg de store lastebilene og trailerne som kommer dundrende mot oss i høy fart på den motgående kjørebanen. Med ett er hele bilen vår inne på den glatte, snø- og isdekte midtrabatten. Nå er det slutt, tenker jeg. Dernest farer tankene hjemover til de som nå blir alene.
Om vi treffer en snøklump eller et lite hull i midtrabatten, så vil bilen snurre ut i kjørebanen og kollidere med en av de motgående lastebilene. Det vil bli en kjedekollisjon uten like. Vi er stive av skrekk, og tro det eller ei, helt stille. Trolig er vi så lamslåtte at vi ikke når å skrike. Alt skjer i et rasende tempo, selv om sekundene virker som minutter. Opplevelsen sitter ennå som spikret hos meg: Farta, de dundrende lastebilene, den islagte midtrabatten, vi som sitter sammenkrøkte av redsel, de glimtvis gløttene mellom fingrene av omgivelsene som farer forbi i en forferdelig fart, og den desperate stillheten inne i bilen. Følelsen av og ikke kunne gjøre noe er påtrengende. Vi kan bare håpe på et under. Vi er jo fullstendig prisgitt en gal sjåfør og hans evne til å få stoppet bilen.
Plutselig bare skjer det. Bilen står helt stille. Inne i bilen er stillheten blitt enda tydeligere. Ingen sier noe. Det går minutter. Det går fem minutter. Det går ti minutter. Vi er uten ord, uten lyd. Vi bare ser rett fram og på hverandre. Fire meter foran bilen er det et stort hull som ville rommet mange slike biler som vi sitter i. Vi tenker på at det hullet kunne blitt vår grav.
At ikke vi traff en stein eller et hull på den mange hundre meter kjøreturen inne på midtrabatten er et under. At sjåføren fikk stoppet bilen på den glatte midtrabatten er også et under. At vi overlevde er et enda større under.
Å ta en Morgan Kane
Etter en stund starter sjåføren bilen igjen og kjører forsiktig ut i den nærmeste, så over i den ytterste kjørebanen og dernest ut på kanten av veien hvor han parkerer. Uten at et eneste ord er sagt i bilen, går han ut, åpner bakluka og roter i ei veske han har der. Plutselig ser vi han slenge innpå en neve tabletter som han rister ut av et glass og skyller ned med vann. Fortsatt er vi uten ord til det som skjer, paralyserte som vi er. Andrej sitter i forsetet og har et steinansikt, sikkert slik vi også ser ut.
Turen inn til flyplassen går for seg i sømmelig fart. I alle fall higer jeg etter å komme inn på loungen, slik at jeg kan hive innpå noe sterkt for å løse opp spenningene i kroppen. Jeg ser for meg westernhelten Morgan Kane når han skjelvende kommer inn i baren og ber om whisky. Slik gikk det ikke for oss. Vi rakk akkurat flyet og måtte ta til takke med sur og kald rødvin ombord. Det var ikke mange ordene vi vekslet på hjemturen. I lang tid etterpå kunne jeg våkne om natta og gjennomlevde marerittet på veien utfor St. Petersburg. Etter denne opplevelsen har jeg aldri nølt med å varsku sjåføren om jeg føler meg usikker, det være seg i Russland som i Norge.
Galgenhumor
Da jeg var vel hjemme, og i ro og mak kunne fortelle historien i sin helhet slik det skjedde, så kommer Annaliisa, min kone, med en replikk som gikk rett i hjertet: Han Erling kan være glad for at det ikke var du som datt oppå han, da dokker tippa med bilen, sier hun smilende og skotter på min omfangsrike kropp.
Det gjorde godt å få snakke om denne marerittaktige opplevelsen flere ganger til familie og kjente. Annaliisas galgenhumor virket befriende. Jeg fortalte replikken til Erling som også smeltet, da han hørte den. I dag er dette et fjernt, om ennå nærværende minne. Erling kom stadig tilbake til Annaliisas kommentar. For oss var det ren indremedisin. Andrej ville aldri snakke med meg om det som skjedde på veien den aprildagen, når vi senere treftes i ulike Barentsmøter. Jeg forstår ham. Venner er vi fortsatt. Karelen ble et vektig medlem av Barentsregionen, etter at de ble medlem senere i april samme år.
Skape håp og bygge fred
Etter denne opplevelsen har jeg mange ganger tenk over hvordan tilfeldigheter virker inn på våre liv, kan skille mellom liv og død. Hadde vi ikke vært så fokusert på å spare reisetid og heller tatt toget, ville ikke dette ha skjedd. For meg ble det en skjellsettende opplevelse. Det stod enda klarere for meg hvor viktig Barentssamarbeidet var for vanlige folk i den nordlige regionen. Vi bygget fred. Vi skapte håp. Vi reiste et fellesskap og arbeidet for en bedre fremtid.