Hvem kan – og hvem bør – løfte debatten om fiskeriforvaltningen?

Nærhet burde gi fortrinn. Men når store frysebåter kommer til fiskefelt der den minste flåten har sitt tradisjonelle fiske, blir det ofte rått parti. Spørsmålet er ikke bare hvem som kan fiske, men hvordan vi velger å styre fisket.

Det handler ikke om hva som er lovlig – men om hva som er klokt

Samtidig er aktiviteten ved mange landanlegg minimal, til tross for godt fiske i flere områder av Finnmark. Når store deler av fangstene ikke bidrar til lokal bearbeiding og sysselsetting, reiser det spørsmål om hvordan ressursene best kan komme kystsamfunnene til gode.

Kanskje er tiden inne for å ta et skritt tilbake og se på de grunnleggende prinsippene i norsk fiskeriforvaltning.

Havressursloven slår fast at de viltlevende marine ressursene tilhører fellesskapet i Norge. Deltakerloven skal bidra til at fiskeflåten eies av aktive fiskere, og at ressursene kommer kystsamfunnene til gode.

Når stadig større verdier og rettigheter samles på færre hender, er det naturlig å spørre om utviklingen fortsatt er i tråd med lovenes intensjon.

Debatten handler derfor ikke bare om enkeltlandinger eller enkeltfartøy. Den handler om hvem som faktisk får tilgang til fellesskapets ressurser, hvordan verdiskapingen fordeles, og om de som er satt til å forvalte ordningene ivaretar samfunnsoppdraget på en god nok måte.

«Dette er lovlig».

Den siste tiden har det vært debatt om landinger av relativt liten hyse i Finnmark. Mange svarer med det samme argumentet: «Dette er lovlig».

Det kan være riktig. Men er det klokt?

Jeg husker en kyst der sei og hyse var en naturlig del av hverdagen. I dag melder den minste flåten stadig oftere om vanskeligere fiske på tradisjonelle felt.

Samtidig ser vi større og mer effektive fartøy operere tett inn mot kysten. Store snurrevadbåter fisker på de samme områdene som den minste flåten.

Alt innenfor regelverket.

Men når svaret alltid er at noe er lovlig, risikerer vi å overse de viktigste spørsmålene: Er dette bærekraftig? Hvordan påvirker det ressursgrunnlaget på lang sikt? Hva betyr det for rekruttering til fiskeryrket? Hvordan påvirker det bosetting og aktivitet i kystsamfunnene?

Mens fangstkapasiteten øker, fortsetter folketallet å falle i mange kystkommuner i Finnmark. Kanskje er det ingen sammenheng. Kanskje er det det.

Men det er vanskelig å forstå hvorfor stadig mer effektive fiskerier ikke i større grad kommer kystsamfunnene til gode. Nettopp derfor må vi tørre å diskutere kursen vi har valgt. Svarene er ikke nødvendigvis enkle, og det vil være ulike syn.

Men hvem skal ta debatten? Fiskerne, organisasjonene, forskerne, politikerne eller kystsamfunnene som kjenner konsekvensene?

Sannheten er at alle har et ansvar.

Dette handler ikke bare om fangst og kvoter, men om hvordan vi forvalter fellesskapets ressurser og hvilke kystsamfunn vi ønsker i framtiden.

Vi må kunne diskutere om dagens fiskeripolitikk gir oss det vi ønsker: sterke fiskebestander, levende kystsamfunn og fiskerier som også kommende generasjoner kan leve av.

For det som er lovlig, er ikke alltid det som er klokt.

Og det er nettopp den debatten vi bør ta.

Geir Adelsten Iversen