Når fiskeyngel blir industriråstoff
Norsk fiskeriforvaltning er bygd på et grunnleggende prinsipp: Ressursene skal forvaltes bærekraftig og komme kystsamfunnene til gode.
Norsk fiskeriforvaltning er bygd på et grunnleggende prinsipp: Ressursene skal forvaltes bærekraftig og komme kystsamfunnene til gode.
Likevel er utviklingen de siste årene gått i motsatt retning. Stadig større deler av fangstene består nå av fiskeyngel – små torsk, hyse og sei som tidligere fikk vokse opp og bli framtidens gytefisk og matressurser. I stedet er yngelen blitt råstoff i en industri som i praksis lever av å høste framtiden.
Store deler av fiskeindustrien har lagt om produksjonen til filetering av svært små fisk. Maskiner som opprinnelig er utviklet for sild og makrell brukes nå til å prosessere torske-, hyse- og seiyngel. Samtidig ser deler av havfiskeflåten ut til å ha tilpasset driften til nettopp dette fisket. Resultatet er et industrielt system der lønnsomheten i stadig større grad bygger på volum av småfisk, ikke kvalitet eller bærekraftig ressursutnyttelse.
Konsekvensene er alvorlige.
Når store mengder yngel tas ut før fisken får vokse opp og gyte, svekkes grunnlaget for framtidige bestander. Det betyr mindre fisk i havet på sikt og større risiko for kollaps i viktige fiskerier. Dette er ikke bare et biologisk problem. Det er også et samfunnsproblem. Kystsamfunn som historisk har levd av lokale fiskerier mister grunnlaget for framtidig aktivitet når ressursene tas ut stadig tidligere i livssyklusen.
Samtidig skjer dette i en periode hvor store deler av fiskeflåten er tungt belånt etter mange år med kvotekjøp og strukturering. Derfor framstår fisket på yngel for mange som en del av en økonomisk redningsplanke for både banker, industri og fartøy med høye kapitalkostnader. Når tradisjonelle fiskerier gir svakere lønnsomhet, blir volumproduksjon av småfisk en måte å holde hjulene i gang på. Prisen betales av ressursgrunnlaget og kommende generasjoner fiskere.
Bak denne utviklingen ligger en forvaltning som i mange år har lagt til rette for større fartøy og stadig større investeringer. Når lønnsomheten blir avhengig av høye fangstvolumer for å dekke kapitalkostnadene, oppstår et sterkt press for å hente opp mest mulig fisk, også når fisken er svært liten. Dermed kan kortsiktig økonomi bli viktigere enn langsiktig ressursforvaltning. Det som gir inntekter i dag, kan samtidig svekke fiskebestandene og verdiskapingen i framtiden
Det mest oppsiktsvekkende er likevel hvor lite denne utviklingen diskuteres åpent. Verken Storting eller regjering snakker tydelig om hva det betyr når fiskeyngel blir industriens viktigste råstoff. Det snakkes om teknologi, struktur og effektivitet, men langt mindre om konsekvensene for økosystem, rekruttering og framtidige fiskerier.
Dette er også vanskelig å forene med fiskerilovgivningens formål om å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Riksrevisjonen har tidligere rettet sterk kritikk mot hvordan fiskeripolitikken har bidratt til sentralisering og konsentrasjon av ressursene. Når stadig større verdier hentes ut gjennom industrielle systemer basert på yngelfiske, forsterkes nettopp denne utviklingen.
Norge er en av verdens største sjømatnasjoner. Da bør målet være å produsere mest mulig mat og verdier av fisk som har fått vokse opp – ikke å bygge en industri som er avhengig av å høste fisken før den rekker å bli voksen.
Arne Pedersen, Øst-Finnmark kystfiskarlag
