Nordnorsk utvikling under press – når statsforvalteren blir syndebukk

I Nord-Norge bygges det et narrativ der statsforvalteren framstilles som hovedhindringen for lokal utvikling. Samtidig har fiskere i Troms og Finnmark rettet konkret og saklig kritikk mot Statsforvalteren for å gi utslippstillatelser uten dokumenterte risikovurderinger i en oppdrettssak i Varangerfjorden.

Denne kritikken gjelder én avgrenset sak – og må ikke forveksles med den bredere kampanjelignende kritikken som nå utfordrer tilliten til forvaltningen og rettsstaten.

Et narrativ i ferd med å feste seg

De siste årene har retorikken mot statsforvalterne i Nord-Norge blitt stadig mer samordnet og tilspisset. Kritikken kommer ikke bare fra enkeltaktører, men fra redaktør, personer og organisasjoner med betydelig politisk og økonomisk innflytelse. Budskapet er gjenkjennelig: Statsforvalteren omtales som en bremsekloss, som en byråkratisk motkraft mot «det nordnorske», og som et hinder for ønsket vekst og bosetting.

Dette er ikke lenger først og fremst saklig uenighet om enkeltvedtak. Over tid har det utviklet seg til et mønster der institusjonen som sådan trekkes i tvil.

I et velfungerende demokrati er det legitimt å utfordre forvaltningens avgjørelser. Statsforvalteren forvalter lover og regelverk vedtatt av Stortinget, og vil uunngåelig komme i konflikt med lokale interesser. Problemet oppstår når kritikken løsriver seg fra konkrete vurderinger og i stedet rammer selve forvaltningsrollen. Da flyttes debatten fra juss og fag til mistillit og mistenkeliggjøring.

Fra saklig uenighet til systematisk mistillit

Det siste året har flere næringslivsrepresentanter i nord i intervjuer og debattinnlegg hevdet at statsforvalteren praktiserer regelverket unødvendig strengt og skaper uforutsigbarhet. I et radiointervju våren 2024 ble det for eksempel hevdet at prosjekter med lokal politisk støtte «stoppes på et skrivebord», uten at det ble redegjort for hvilke lovkrav som angivelig kunne vært fraveket.

Tilsvarende formuleringer finner vi i lokalpolitiske utspill. I forbindelse med en omstridt arealsak i Finnmark uttalte en ordfører i media at statsforvalteren «står i veien for lokaldemokratiet» og «ikke forstår de reelle behovene i nord». Uttalelsen kom etter at statsforvalteren hadde påpekt mangelfulle konsekvensutredninger og rettslige forpliktelser. Likevel ble konflikten framstilt som et spørsmål om vilje, ikke om rammer.

Når regelverk fremstilles som hinder

Denne måten å beskrive konfliktene på har også preget deler av den regionale mediedekningen. Utvikling settes opp mot regelverk, tempo mot grundighet. Statsforvalteren reduseres til et hinder, mens den lovpålagte rollen som kontroll- og rettssikkerhetsinstans forsvinner i bakgrunnen. Resultatet er et forenklet bilde der én aktør gis ansvar for komplekse og langvarige samfunnsutfordringer.

Slik retorikk er problematisk fordi den svekker legitimiteten til en institusjon som ikke har politisk handlingsrom, men er bundet av juridiske plikter. Statsforvalteren er ikke en politisk aktør, men et bindeledd mellom stat og kommune – og en garantist for at lover, miljøhensyn, rettssikkerhet og urfolksrettigheter ivaretas også når dette er upopulært.

En lovbundet institusjon under press

Det mest alvorlige er likevel ikke ordene i seg selv, men presset de skaper over tid. Når statsforvalteren gjentatte ganger framstilles som et problem for utvikling, kan det påvirke hvordan rollen forstås – også internt i forvaltningen. Risikoen er ikke nødvendigvis åpenbare lovbrudd, men en gradvis forskyvning der hensynet til politisk ro og tempo får større vekt enn prinsippene om likebehandling og rettssikkerhet.

Det er verdt å merke seg at denne typen konflikter ofte oppstår i saker som gjelder lakseoppdrett, arealbruk, naturinngrep, miljøkrav og urfolksinteresser. Fellesnevneren er at statsforvalteren ivaretar langsiktige rettslige og samfunnsmessige hensyn i møte med sterke kortsiktige økonomiske interesser. Når slike hensyn konsekvent omtales som «byråkrati», snevres samfunnsdebatten inn.

En lovbundet institusjon under press

Spørsmålet blir da hvem som tjener på at statsforvalterens legitimitet svekkes. Ikke innbyggerne, som er avhengige av forutsigbarhet og likebehandling. Ikke lokaldemokratiet, som forutsetter klare rammer. Og heller ikke Nord-Norge på lang sikt.

Statsforvalteren er ikke en politisk motstander av utvikling. Rollen er å sikre at utvikling skjer innenfor rammene av lover vedtatt av Stortinget og forpliktelser Norge har påtatt seg. Når denne rollen systematisk framstilles som et problem, er det et tegn på at maktforholdene i debatten er i ferd med å forskyves.

Dette handler derfor ikke om nord mot sør, eller om vekst mot stagnasjon. Det handler om forholdet mellom makt og motmakt. Mellom kortsiktige økonomiske interesser og langsiktige fellesskapsverdier.

Å presse statsforvalteren til ettergivenhet er ikke et uttrykk for lokalt selvstyre. Det er en uthuling av rettsstatens korrigerende funksjon – og en utvikling Nord-Norge ikke har råd til å normalisere.

Arne Pedersen, fisker, Vestre Jakobselv