Et åpent ansvar til Statsforvalteren, ordførere og fylkespolitikere

Når kystsoneplaner, utslippstillatelser og konsesjonsvedtak fattes uten dokumentert kunnskap om miljøgifter og lokale konsekvenser, settes både lovverket og det lokale demokratiet i spill. I Varangerfjorden er dette ikke teori, men etablert forvaltningspraksis.

Funn: Ingen myndighet kan dokumentere vurdering av kobberoksid, tralopyril, sinkpyrithion, PFAS m.fl.

Dette handler ikke om enkeltsaker eller lokale konflikter, men om vår tids kanskje viktigste spørsmål: hvem som har kontroll over naturressursene, hvem som har kunnskap om konsekvensene, og om demokratiet faktisk fungerer når irreversible inngrep besluttes.

Denne teksten er rettet direkte til dere som forvalter makt i kystsonen: Statsforvalteren, ordførere og fylkespolitikere. Ikke som politisk polemikk, men som en nødvendig påpekning av et alvorlig styrings- og demokratiproblem i kystsoneforvaltningen.

Plan- og bygningsloven forutsetter at planlegging i sjø bygger på dokumentert kunnskap om miljøvirkninger. Kystsoneplaner skal sikre helhetlig forvaltning, føre-var-prinsippet og reell medvirkning.

Når oppdrettsetableringer behandles uten oversikt over hvilke kjemikalier som slippes ut, i hvilke mengder og med hvilke lokale konsekvenser, er planleggingen formell, men innholdsmessig tom.

Statsforvalteren gir utslippstillatelser etter forurensningsloven uten å kunne dokumentere lokale risikovurderinger av kjemikalier brukt i oppdrett. Når vurderingene bygger på det søker selv har valgt å opplyse, uten etterprøvbar kontroll, har forvaltningen i praksis gitt fra seg styringen. Dette er ikke føre-var-forvaltning, men administrativ rutine.

Kommunalt ansvar

Ordførere og kommunestyrer har et selvstendig ansvar etter plan- og bygningsloven. Likevel fattes kommunale vedtak og høringsuttalelser om oppdrett uten at kommunen selv kan legge frem dokumentasjon på kjemikaliebruk eller risiko. Da reduseres planprosesser og medvirkning til prosedyrer uten reelt innhold.

Fylkeskommunen er konsesjonsmyndighet etter akvakulturloven og sentral aktør i kystsoneforvaltningen. Når konsesjoner gis uten oversikt over samlet miljøbelastning, bidrar fylkespolitikerne til et system der ansvar pulveriseres og konsekvenser skyves foran seg.

Alvoret forsterkes av at oppdrettsselskapene disponerer konsesjoner som i praksis er tidsuavhengige. Fjorden stilles til rådighet på ubestemt tid, mens konsekvensene i liten grad revurderes. Den reelle grunnrenten er selve fjorden og det rene vannet. Denne felles ressursen forringes dag for dag, samtidig som i hovedsak utenlandske eiere kan ta ut årlige utbytter på rundt 800 millioner kroner fra lokaliteter i Finnmark. Grunnrenten flyttes ut av landet, mens kostnadene blir igjen.

Juridisk skjerper dette forvaltningens ansvar: tidsuavhengige tillatelser forutsetter løpende kunnskapsoppdatering og reell revurdering etter plan- og bygningsloven, forurensningsloven og Grunnloven § 112.

Medvirkning uten tilgang til informasjon er ikke demokrati. Lovverket og Århus-konvensjonen gir rett til innsyn og deltakelse i miljøsaker. Når fiskere og innbyggere ber om dokumentasjon og får til svar at ingen myndighet har opplysningene, er retten til medvirkning i praksis satt til side.

Et styringsproblem

Dette er ikke et informasjonsproblem, men et styringsproblem. Statsforvalteren viser til søker, kommunene til statlige myndigheter, og fylkeskommunen til sektoransvar. I mellomtiden fattes vedtak, kystsoneplaner vedtas og utslippene fortsetter, uten samlet oversikt over miljøbelastningen.

Til statsforvalteren er budskapet klart: Utslippstillatelser uten dokumenterte, lokale risikovurderinger kan ikke forsvares. Til ordførere og kommunestyrer: Vedtak i kystsoneplaner kan ikke legitimeres uten kunnskap om utslippene. Og til fylkespolitikerne: Konsesjonsmakt uten helhetsansvar undergraver både miljøforvaltning og tillit.

Så lenge kystsoneplaner, utslippstillatelser og konsesjonsvedtak fattes uten dokumentert kunnskap om kjemikalieutslipp og lokale miljøvirkninger, mangler beslutningene demokratisk og rettslig legitimitet. Dette er ikke et krav om særbehandling, men om at lovverket etterleves. Uten kunnskap finnes ingen reell forvaltning – og uten åpenhet forsvinner tilliten.

Arne Pedersen, fisker