CO₂-avgift og klimakrav må ikke straffe distriktene – spesielt ikke i arktiske områder

Sør-Norge har kommet langt med elbiler, el-lastebiler og ladestasjoner. Det har ikke vi i Finnmark. Derfor rammer dagens CO₂-avgift og nasjonale klimakrav oss uforholdsmessig hardt. Det handler ikke om vilje til miljø – det handler om geografi, klima og realitet.

I arktiske strøk er ikke bil og båt valgfrie løsninger. De er livsviktig beredskap. Når stormene slår inn, fjelloverganger stenger, snøras kutter veiene og kulda biter, trenger man driftssikre kjøretøy som gir varme, rekkevidde og trygghet. Det har dieselbiler og båter gjort i generasjoner – og det gjør de fortsatt.

Likevel legges det på avgifter og krav som om hele landet hadde samme klima og infrastruktur. Nylig så vi dette tydelig i Alta: Ved byggingen av Kløfta må entreprenører møte krav om el-lastebiler, selv om infrastrukturen ikke finnes og kuldeforholdene gjør dette nesten umulig. Resultatet er at lokale entreprenører taper oppdrag eller tvinges til dyrere løsninger. Prosjektene blir fordyret – og lokalsamfunnene sitter igjen med regningen.

Samtidig svekkes helse, beredskap og næringsliv av økende drivstoffpriser og avgifter. Helse Nord betaler mer for utrykninger og pasienttransport. Lokale bedrifter får høyere logistikkostnader enn konkurrenter sørpå. Det skaper ulik vilje og ulik evne til å bo og drive næring i nord.

Miljøhensyn er viktig. Men de må ikke skape geografisk urettferdighet. Vi trenger differensiert CO₂-avgift, transportstøtte og klimakrav som tar hensyn til arktiske forhold. Politikere må forstå at én løsning for hele landet faktisk betyr at noen av oss blir straffet.

Skal vi bevare et levende Nord-Norge, må klimapolitikken fungere i nord – ikke bare i sør.

Geir Adelsten Iversen