NSR sier nei – Øst-Finnmark betaler prisen

Når NSR sier nei til kraftlinjer, infrastruktur og industri, sier de også nei til nye arbeidsplasser, vekst og tilflytting. Øst-Finnmark trenger ikke mer symbolpolitikk – vi trenger kraft, arbeid og framtidstro.

Sør-Varanger har vært en industrikommune siden A/S Sydvaranger grunnlagt i 1906, og gruvedriften la grunnlaget for et robust lokalsamfunn der folk kunne bo, jobbe og skape et godt liv. I generasjoner har industri, kraft og et bredt næringsliv vært selve nerven i kommunen og i hele Øst-Finnmark. Likevel står vi nå midt i en ny tid der den industrielle arven utfordres av et politisk klima som ser på alle former for naturinngrep som et onde, og utvikling som en trussel.

Under Næringslivsdagen i Kirkenes 6. november møttes representanter fra næringslivet som Equinor, Lerøy, Sparebanken Nord-Norge og ordfører Magnus Mæland for å diskutere framtidas næringsliv. I samtalen deltok også sametingsrådets næringspolitiske rådgiver, Håkon Mudenia (NSR).

Finnmark for finnmarkinger

Da Mæland uttrykte frustrasjon over at Sametinget har motarbeidet flere infrastrukturprosjekter som den nye 420 kV-linja til Seidafjellet, som skal sikre strømforsyning til hele Øst-Finnmark svarte Mudenia:
«Finnmark er for finnmarkinger» Videre hevdet han at fremtiden for Finnmark ligger i å drive primærnæring uten naturinngrep og «teppebombing av vindmøller.»

Utsagnet er verdt å stoppe opp ved. For hvem er egentlig «finnmarkingene»? Og kan Finnmark bestå uten utvikling, tilflytting og moderne arbeidsplasser?

Sør-Varanger er ikke bare en naturperle; det er et samfunn bygd av folk som flyttet hit fra andre steder i landet, Sverige og Finland. Som tok risiko, investerte og trodde på industriens betydning og på å skape seg et godt liv. Når NSR i praksis sier nei til kraftutbygging og infrastruktur, rammer det ikke bare bedriftene, det rammer selve grunnlaget for liv i distriktene.

Å bevare naturen uten å bevare samfunnene som lever i den, er en selvmotsigelse.
Uten strøm, vei og industriell satsing får vi heller ikke arbeidsplasser i en skala og variasjon som er attraktive for fremtidens innbyggere. Uten arbeidsplasser har vi rett og slett ikke noe samfunn. Slik henger det sammen.

Det er selvsagt legitimt å verne naturen og Øst-Finnmark har landskap av stor verdi. Naturen er en del av vår identitet. Men når vernet blir absolutt, når enhver kraftlinje, industrietablering eller vei blir en trussel, da blir naturen ikke det livsgrunnlaget den er ment å være for oss og fremtidige generasjoner. Når NSR attpåtil så tydelig markerer et nei til oppstart av Sydvaranger gruve i et område som allerede er utbygd ser vi tydelig at de ikke ønsker å bygge samfunn dersom det ikke er knytta til primærnæringene.

Levende lokalsamfunn som grunnlag for samisk språk og kultur

Nordkalottfolket, i sitt arbeidsprogram «Samisk stolthet – felles fremtid», løfter fram nettopp dette: behovet for levende lokalsamfunn og bærekraftige arbeidsplasser som forutsetning for også å styrke samisk språk og kultur. Samfunnsutvikling må bygge på lokale ressurser, samarbeid og framtidstro. Vi ser helheten og sammenhengen mellom natur, folk og næring. Dette er i kontrast til og en fundamentalt annen retning enn NSR styrer mot.

Det er et paradoks når Sametingets største parti, NSR, i praksis undergraver denne balansen ved å motarbeide prosjekter som kunne styrket bosettingen. Å si at Finnmark er «for finnmarkinger» er i beste fall en nostalgisk tanke, i verste fall en politikk som stenger døra for utvikling og tilflytting. Vi vet alle hvilken vei befolkningsstatistikk og snittalderen går. Dersom vi stenger andre ute, de som vil flytte hit, jobbe, starte bedrifter og bygge industri hvem skal da fylle skolene, sykehjemmene og bedriftene i framtida?

I Sør-Varanger vet vi hva som skjer når hjørnesteinsbedrifter forsvinner. Vi har kjent stillheten i tomme verkstedhaller. Derfor vet vi at sterke lokalsamfunn må ha et variert næringsliv – fiskeri, jordbruk og reindrift, ja, men også industri, energi og teknologi. Bare slik kan vi bevare bosetting og livskraft i nord.

Vern og utvikling hånd i hånd

Debatten handler ikke om å bygge vindmøller overalt eller utvide for enhver pris. Den handler om å skape muligheter – sikre strømforsyning, tilrettelegge for ny næring og gi ungdom som vokser opp her en grunn til å bli. Vi må tørre å satse, og vi må ha politikere som ser helheten: at verdiskaping og naturvern må balanseres, ikke settes opp som motsetninger.

Når NSR sier nei til kraftlinjer og infrastruktur, sier de indirekte nei til arbeidsplasser, tilflytting og framtidstro. Det er en politikk som gjør Øst-Finnmark sårbar og som i realiteten skaper det de sier de vil unngå: fraflytting og avfolking.

I sin tiltredelseserklæring «Mánočalbmi» som betyr den første synlige delen av månen på stigende måne, snakker NSR varmt om håp for fremtiden. Men dette håpet blir vanskelig å realisere i det skrinne lyset av en tynn måneskalk.

Finnmark må være et sted for alle som vil bidra – ikke et naturreservat for de få.

Vi som bor her, vi elsker naturen og bålet i skogen. Det gir oss kraft og noe å leve for, men dette alene er ikke nok å leve av. Øst-Finnmark trenger strøm, arbeidsplasser og mennesker som vil satse. Finnmark må være et sted for alle som vil bidra, ikke et naturreservat for de få.

Roger Iversen, Nordkalottfolkets sametingsrepresentant fra Østre valgkrets