Oppdrettsnæringen har et stort giftproblem som næringen og forvaltningen ikke vil snakke om

Det norske havet er fullt av liv – men det er også fullt av kjemikalier. Ikke synlige oljeflak eller plastposer, men giftstoffer vi selv har sluppet ut, i troen på at de bare skulle forsvinne.

Nå vet vi bedre. En fersk rapport fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA), bestilt av Miljødirektoratet, viser at kjemikalier brukt i oppdrettsnæringen – både til notimpregnering og avlusing – finnes i høye konsentrasjoner i sjøvann, sedimenter, bunndyr og til og med i oppdrettsfisken som kundene spiser. Dette er ikke små mengder. Dette er alarmerende mengder og høye nivåer av en rekke giftstoffer.

Kjemikaliene som ikke forsvinner

Forskerne fant stoffet tralopyril i alle prøver de tok – i vann, bunn, fisk og organismer. Stoffet brukes for å hindre begroing på nøter og båtskrog, men i naturen er det høyst uønsket. 

Rundt oppdrettsanleggene lå konsentrasjonene over 1400 ganger høyere enn det som anses trygt for miljøet. Selv flere hundre meter unna var nivåene bekymringsfullt høye. Ved en not vaskeri ble nivåene målt til 120.000 ganger over grenseverdien. Tralopyril ble også funnet i fiskens gjeller og lever. Det betyr at kjemikaliene ikke bare legger seg på bunnen – de tas opp i næringskjeden. Hvorfor er det blitt slik – under miljøforvaltningen i Norge?

Miljøgifter fra både fortid og nåtid

Det stopper ikke der. Kobber og sink – rester fra gamle og nye anti-begroings stoff – ble funnet i nivåer som tilsvarer «dårlig» til «svært dårlig miljøtilstand». 

Avlusingsmidlene diflubenzuron, teflubenzuron og emamektin benzoat ble påvist i flere prøver. I omtrent halvparten av sedimentene overskred emamektin benzoat den foreslåtte miljøkvalitetsstandarden. 

Enda mer alvorlig: noen av stoffene ble funnet ved anlegg som ikke lenger rapporterer bruk. Enkelte giftstoffer og kjemikalier ble påvist ti år etter siste registrerte påføring. Dette viser at giftstoffer og kjemikalier ikke bare brukes – de blir værende i naturen.

Et stille utslipp under overflaten

Giftstoffene og kjemikaliene spres gjennom vannmassene, fester seg til partikler, garnrester og fiskeavføring – og legger seg som et usynlig teppe over bunnen. Selv prøver tatt en kilometer fra oppdrettsanleggene viste målbare mengder. Dette er ikke enkeltanlegg som svikter. Det er et system som tillater at giftstoffer brukes i stor skala, uten at vi fullt ut vet konsekvensene av slik bruk. Oppdrettsnæringen omtales som «grønn», men når sjøbunnen rundt anleggene viser «svært dårlig miljøtilstand», er det vanskelig å kalle det bærekraftig og en grønn næring.

Vi må slutte å late som om dette er greit

Miljøgiftene under merdene og i vannsøylen er ikke en «utfordring som må løses på sikt» – det er et akutt og alvorlig miljøproblem.

Det trengs handling nå:

• Stopp bruken av tralopyril og tilsvarende giftige impregneringsstoff.
• Still krav til full åpenhet om bruk av giftstoff og kjemikalier i oppdrettsnæringen.
• Innfør obligatorisk overvåking av vannsøylen med DGT-verktøy, sjøbunnen rundt alle anlegg og servicestasjoner.

Hvis vi ikke gjør det, vil giftstoffene og kjemikaliene fortsette å hope seg opp – i bunnen, i fisken, og til slutt i oss.  

Oppdrettsnæringen har lenge vært et symbol på framtidens matproduksjon. Men framtidens mat kan ikke komme fra et hav fullt av miljøgifter. 

Det er lokalisert seks oppdrettsanlegg i Varangerfjorden – to i Nesseby kommune og fire i Sør-Varanger. 

Vi er nødt til å si det høyt: Dette er ikke bærekraftig – verken for miljøet, næringen, Norge eller globalt.

Tralopyril ble også funnet i fiskens gjeller og lever. Det betyr at kjemikaliene ikke bare legger seg på bunnen – de tas opp i næringskjeden. Giftstoffene følger nordgående havstrøm sågar helt fra dansk oppdrett inn i Oslofjorden, fra 994 oppdrettsanlegg langs norske kysten, og også videre inn i Varangerfjorden, inn i nordøstlig del av Barentshavet og inn i Polhavet. Giftstoffene finnes i høye konsentrasjoner i blodet til isbjørn, polarrev og polarmåke. 

Arne Pedersen, Øst-Finnmark Kystfiskarlag