Miljøforvaltning blir et samfunnsproblem

Artikkelen over om Varanger-kommunenes frustrasjon over Statsforvalterens gjentatte innsigelser i kystsoneplanen illustrerer et grunnleggende problem i norsk forvaltning: en stadig sterkere statlig detaljstyring som undergraver lokaldemokratiet og lammer utviklingskraften i distriktene.

Etter seks år med arbeid står Sør-Varanger, Vadsø, Vardø og Nesseby igjen uten en gyldig plan for bruk av sin egen kystlinje. Dette er ikke bare et symbol på planbyråkratiets treghet, det er et konkret hinder for næringsaktivitet, arbeidsplasser og bosetting i et område som allerede sliter med fraflytting og økonomisk stagnasjon.

Statsforvalterens rolle

Statsforvalteren har et viktig mandat, å sikre at nasjonale miljø- og ressursinteresser blir ivaretatt. Men i praksis ser vi her at balansen mellom miljøvern og lokal utvikling er gått tapt. Når innsigelser brukes gjentatte ganger, også mot allerede godkjente havbrukslokaliteter, og når kommunene må utarbeide nye utredninger og oversettelser til finsk, begynner det å ligne systematisk overbyråkratisering.

Spørsmålet er om Statsforvalteren her tolker sitt mandat for snevert, og i for liten grad vektlegger samfunnsmessige og sikkerhetspolitiske hensyn.

Øst-Finnmark i et geopolitisk lys

Sett i et større perspektiv blir situasjonen alvorlig. Øst-Finnmark er ikke hvilken som helst region, det er Norges frontlinje mot Russland, et område med strategisk betydning for både nasjonal beredskap og europeisk sikkerhet.

I en tid hvor regjeringen selv understreker behovet for levende lokalsamfunn og økt nærvær i nord, er det paradoksalt at statens egne etater bidrar til å bremse nettopp den utviklingen man sier er nødvendig.

Uten lokal verdiskaping og arbeidsplasser svekkes ikke bare samfunnene – også statens tilstedeværelse og suverenitetshevdelse i nordområdene undergraves.

Økonomiske og sosiale konsekvenser

De stadige innsigelsene skaper uforutsigbarhet for næringsaktører. Ingen investerer i oppdrett, reiseliv eller havbasert næring når det er usikkert om kystsoneplanen i det hele tatt blir vedtatt. Dermed stopper også investeringene som kunne gitt arbeidsplasser og inntekter i kommuner som allerede har presset økonomi.

At seks års arbeid kan være bortkastet, er et uttrykk for et system som har mistet kontakt med virkeligheten i distriktene.

Behov for reform og bedre dialog

Kommunene etterlyser nå dialog, og det burde være en selvfølge. Statsforvalteren skal ikke være en motpart, men en samarbeidspartner. Det trengs en reform av innsigelsesinstituttet, der statlige etater pålegges å bidra til løsninger, ikke bare peke på problemer.

Samtidig bør nasjonale føringer for miljøforvaltning i nordområdene ses i sammenheng med sikkerhets- og bosettingspolitikken, noe som i dag mangler i praksis.

Statsforvalterens håndtering av kystsoneplanen i Varanger fremstår som et eksempel på byråkratisk ubalanse: et rigid regelverk uten rom for politisk skjønn og lokal kunnskap.

I Øst-Finnmark, hvor arbeidsplasser, tilstedeværelse og stabilitet er en del av nasjonal sikkerhetspolitikk, blir dette ikke bare et planproblem, men et samfunnsproblem.

Det er på høy tid at staten går fra å bremse utvikling til å bidra til den.

Tor Arne Pedersen