Politisk kontroll eller kommersiell kontroll – hva skjer med snøkrabben?

I en tid hvor distriktene trenger flere bein å stå på, mener jeg snøkrabben er et av dem. Den må ikke bare være en ressurs fra havet, men en nøkkel til verdiskaping på land. Det er nå vi må gripe sjansen!

Snøkrabben reguleres nå som en ordinær ressurs i Norge. Den har på kort tid blitt en milliardindustri. Den er attraktiv på verdensmarkedet, og potensialet for verdiskaping er enormt. Samtidig er det et havområde som stadig flere øyne rettes mot – både av økonomiske, sikkerhetsmessige og geopolitiske grunner.

Først vil jeg minne på Lov om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova).

Her står det klart og tydelig at kvotene ikke skal være omsettelige fordi de viltlevende marine ressursene tilhører fellesskapet i Norge. Dette er forankret i Havressurslovens grunnparagraf, som sier at ressursene i havet skal skape aktivitet for folket som bor langs kysten.

Forvaltningen må sikre at kvotene ikke kan omsettes, slik havressursloven sier, for å unngå konsentrasjon av rettigheter og sikre at ressursene kommer kystsamfunnene til gode.

Nå risikerer vi at det samme skjer med snøkrabben som med torskefiskeriene! Hvis det er riktig at snøkrabbekonsesjonene kan omsettes for 150 millioner kroner, må dette umiddelbart reverseres blant annet i henhold til havressursloven.

For fiskerne betyr snøkrabben en viktig inntektskilde, men det må ikke stoppe der. Det er på land at verdiene virkelig multipliseres. Når krabben landes, settes i produksjon og foredles, skaper den aktivitet i mottak, fabrikker, transport og salg. Den gir nye sårt tiltrengte industriarbeidsplasser, særlig i distriktene hvor industrien sliter med å holde seg oppe.

I dag har vi en landindustri som er innrettet på bearbeiding av ferskt råstoff, derfor må industrien sikres råstoff for å opprettholde arbeidsplassene.

Daglig går altfor mye frosset råstoff rett forbi en nordnorsk landindustri som for det meste er innrettet på bearbeiding av ferskt råstoff.

Ved å ta lærdom av torskefiskeriene, kan vi sikre at snøkrabben blir en bærekraftig og verdifull ressurs både for landindustrien og fiskerne. Dette innebærer at en mye større andel av snøkrabben må føres til land levende, slik at den kan bearbeides og skape arbeidsplasser og økonomisk aktivitet i kystsamfunnene.

Og ikke minst så må denne ressursen tilhøre fellesskapet å ikke bli omsettelig.

Ved å holde kvotene uomsettelige, sikrer man at ressursene brukes til å skape sysselsetting og økonomisk aktivitet i kystsamfunnene, i stedet for å bli konsentrert på hendene til noen få kommersielle aktører.

Dette bidrar til en mer rettferdig og bærekraftig forvaltning av ressursene, som er til fordel for hele samfunnet.

Ved å levere mer av fangsten fersk til land, kan man redusere miljøpåvirkningen og samtidig øke verdiskapningen i kystsamfunnene.
Dette vil bidra til å sikre en mer bærekraftig forvaltning av ressursene, og støtte opp om lokal industri og arbeidsplasser.

Derfor må mer enn 10 prosent av kvoten settes av til levende fangst slik at landindustrien sikres nok råstoff.

Husk kvotene er en felles ressurs som tilhører alle i samfunnet. Når en fisker slutter, skal kvoten ikke selges videre, men returneres til fellesskapet slik at andre fiskere kan få muligheten til å bruke den. Dette sikrer at ressursene fordeles rettferdig og bidrar til lokal sysselsetting og verdiskaping.

Og i spørsmålet om forvaltningen av snøkrabben er det ikke bare et spørsmål om kvoter og fangstreguleringer. Det er et spørsmål om hvem som skal ha makt over ressursene i nord: staten på vegne av fellesskapet, eller kommersielle aktører som vil hente ut maksimal profitt.

Det er nå toget går. Nå må myndighetene ikke rote bort denne muligheten for landindustrien i Finnmark. Industrien må sikres råstoff samt at snøkrabberettighetene skal være fellesskapets eiendom.

Snøkrabben setter myndigheten på nytt på prøve. Skal de ta styringen eller gi makten til kommersielle aktører?

Snøkrabben må ikke bli nok et eksempel på kortsiktig profittjag. Den må bli en ressurs for bærekraftig verdiskaping i nord.

Leser nå at neste års totalkvote på torsk skal reduseres med 25 prosent fra årets kvote. For å skjerme fersk råstoffleveranse og sikre arbeidsplassene både på land og sjø, bør myndighetene vurdere behovet for differensiert kvotereduksjon. Det vil si at reduksjonen i kvotene bør være større for de som fryser fangsten om bord, enn for kystflåten som leverer ferskt råstoff til landindustrien.
Dette vil bidra til å skjerme ferskfisken og trygge arbeidsplassene på land, samtidig som den gir kystflåten bedre forutsetninger i en periode med lavere totale kvoter.

Geir Knutsen, tidligere ordfører i Båtsfjord