«Taust er mitt hjertespråk»
I media blir vi stadig minnet på om at språket er nøkkelen til identitet og uten å kunne samisk har man ikke samme rett til å ha meninger om språk og kultur i det offentlige ordskifte. Mange NSR-stemmere har argumentert for at gjenreisningen av samisk språk må være alles felles mål og at de som har mistet språket, nærmest har en plikt til å hente det tilbake. Det er et vakkert ideal. Men det er også et ideal som ikke passer alle i den virkeligheten vi lever i.
Mange samer, særlig de langs kysten, tilhører en del av de som ikke snakker samisk. Det er ikke bare de unge som aldri lærte det, men også mange godt voksne og eldre, som aldri fikk språket med seg fordi fornorsking og hverdagslivets realiteter tok det fra dem lenge før de skjønte hva vi hadde mistet.
Når det fra talerstol, i debatter og i kronikker slås fast at du må lære språket for å være hel, kan det oppleves som en indirekte beskjed om at man i dag er ufullstendige. Men hva gjør du når livet passerer deg i full fart, arbeidsdager, ungdomstid er tilbakelagt, og overskuddet til å ta opp et nytt språk ikke lenger er der? Skal du leve resten av livet i en slags språklig skammekrok, fordi du ikke rekker å innfri dette idealet?
For meg og for mange av oss finnes det et annet hjertespråk. Det er taust. Ikke som undertrykking, men en taushet som rommer mer enn det talte. Den som ikke trenger ord for å være sann og som finner mening i møtet med naturen, i de små øyeblikkene som snakker dypere enn setningers syntaks og kasus.
Når jeg ser vindgråa bre seg over havet, hører jeg et språk som ikke lar seg bøye i grammatikk. Når lukta av varm lyng og salt sjø blander seg i sensommerlufta, er det som å lese en setning skrevet for lenge siden, før jeg visste at samisk var det språket som gir verdi. Når glørne i bålet sakte blir til aske, forteller de meg om tid som går, om minner som blir til, uten at et eneste ord sies. Når tjelden piper i fjæra om våren, vet jeg at det snart er sommer og jeg vet jeg at jeg hører hjemme.
Disse opplevelsene er ikke erstatninger for samisk språk. De er ikke en protest mot arbeidet som gjøres og det gjør ikke innsatsen mindre viktig. Men vårt hjertespråk er heller ikke mindre ekte som bærere av identitet og tilhørighet. Naturens språk er urgammelt. Det har vært her før oss og vil være her etter oss. For de «tapte sjelene», de som aldri fikk det «riktige» språket i arv, er naturen en forbindelse til røttene.
Jeg forstår at språkkampen er livsviktig for mange. Språket bærer kulturen, fortellingene, tankemåtene som gjør oss til oss. Men vi må også kunne romme et fellesskap der ikke alle kan lære samisk, uten at de dermed stilles på utsiden av det samiske «vi». Det samiske fellesskapet må være mer inkluderende enn språkfellesskapet.
For noen kan taushet være sår, for andre er den en kraft. Når jeg går alene langs fjæra og ser månen speile seg i fjorden, føler jeg meg like mye samisk som om jeg hadde ordet for måne på tunga. Ikke fordi språket er uviktig, men fordi identitet ikke alltid lar seg måle i stavelser. Kanskje er det her vi kan finne en felles grunn? Ved å anerkjenne at vi har forskjellige innganger til vår tilhørighet og identitet. For noen går veien gjennom bøker, kurs eller språksentre. For andre går den gjennom stillheten i fjellet, lyden av småsei, eller smaken av nyrøkt laks. Så når noen spør meg hva som er mitt hjertespråk, kan jeg ikke svare med ord. Jeg svarer med stillhet. Stillhet fylt av rundslipt stein, revne berg og myk skogbunnen som tiner frem etter den første frostnatta. Av krum nakke, salt svette, bitre tårer, et levd liv. En stillhet som bærer mer enn noen setning.
Taust er mitt og mange andres hjertespråk. Og for de som har det sånn skal Nordkalottfolket heve sin stemme.
Godt valg!
Roger Iversen, Nordkalottfolket
