Det sku bo folk i husan…

Hvem husker ikke Ole H. Bremnes sin tekst med melodi av Ola Bremnes (og fremført av bl.a. Kari Bremnes)? «Det sku bo folk i husan. Husan e som folk. Folk træng hus og hus træng folk i aill si tid.» Nå skal jeg ikke begi meg ut på en avansert tekstanalyse her, men for meg sier teksten noe om viktigheten av at de husene vi har, fylles med folk som trenger hus.

For vel en uke siden hadde jeg gleden av å være med en gjeng fra Pasientfokus sin liste til Stortingsvalget (en liste som også jeg befinner meg på) til Vardø/Kiberg for oppstart av valgarbeidet. Det var et flott gjensyn med et område jeg jevnlig besøkte i en jobb jeg hadde for et kvart århundre siden. Selv om området fremdeles stråler med en egen sjarm og folket fremstår akkurat slik vi er vant til; omgjengelige, gjestfrie, jordnære, hardføre og med pågangsmot, så er det ikke til å legge skjul på at alle tomme hus og bygninger forteller sin historie.

En historie om bortfall av arbeidsplasser med påfølgende fraflytting. De flyttet ikke fordi de ville, men fordi de ikke har noen annen mulighet. Fisken føres ikke lenger til land for foredling på filetfabrikker. Kvotene gis til havfiskeflåten, og fangsten fraktes ned til Europa eller endog til Kina for videreforedling før det ferdige produktet sendes tilbake og ender i frysedisken på Rema 1000, Kiwi eller Extra. Dette ble enda tydeligere da den nye kvotemeldinga ble vedtatt på Stortinget i vår, med stemmene til AP, H, FrP, Krf, V og SP. De som stemte mot var Pasientfokus (Irene Ojala), Rødt, MDG, SV og SPs utbryter Geir A. Iversen. Dermed sitter vi igjen med et vedtak som går imot utvikling av kysten.

Som en kuriositet kan jeg nevne at jeg kommer fra et fraflyttet fiskevær i Vesterålen; Nyksund. I 1975 var jeg 13 år, og som siste familie forlot vi stedet, og flyttet inn til Myre. Ikke fordi mine foreldre ville det, men fordi de nærmest ble tvunget til det. Det var en sentralt bestemt (Arbeiderpartistyrt) fraflytting/sentralisering, og det ble utbetalt «fraflyttingsbidrag» til alle over 18 år som en ekstra gulrot i fraflyttingsprosessen. Skal jeg trekke paralleller til dagens situasjon, så kan jeg ane at fraflyttingsprosessen ikke skjer med å dele ut «gulrøtter» men heller ved å frata småstededene på kysten muligheten til å overleve og å utvikle seg. I tillegg raseres helsetilbudet, og kollektivtilbudet til småstedene på kysten er under press. Butikker forsvinner og skoler legges ned, og resultatet blir at folk flytter.

Når innbyggerne i Vardø får spørsmål om hva som kan snu denne trenden, og få folk til å flytte TIL stedene på kysten av Finnmark, er det ett ord som går igjen: Arbeidsplasser.

Ikke flere barnehager eller butikker. Svært få nevner skattelette. Og det er kanskje ikke så rart. Hva skal man med skattelette hvis det ikke finnes arbeidsplasser som gir en skattbar inntekt? Når de sier arbeidsplasser, så tenker de rasjonelt. Blir det etablert arbeidsplasser, så kommer arbeiderne med sine familier. Da kommer behovet for bl.a. barnehager, skoler, butikker m.m. Arbeidsplasser er det som kan bringe nytt liv til kysten.

For Finnmarks kystområder er det nærliggende å peke på fiskeriene som grunnlag for nye arbeidsplasser. Men, da må det en ny fiskeripolitikk og en ny tenkemåte på plass. For det første må kvotene fordeles slik at kystfiskerne blir tilgodesett med det som trengs for helårlig drift som igjen kan skape en grei årsinntekt. Noen hevdet at hvis man overfører 10-15% av havfiskeflåten sine kvoter til kystfiskerne, så ville det ha utgjort en merkbar forskjell. Videre må det etableres fiskemottak og videreforedlingsbedrifter som også kan gi arbeid på land. «Det er for dyrt å videreforedle fisken i Norge.» Kritikerne melder seg på med en gang. Her kommer den nye tenkemåten inn.

Det sku bo folk i husan… Ole H. Bremnes sin tekst sier mye. Også om den sikkerhetspolitiske situasjonen verden befinner seg i. Vi i Finnmark får til stadighet høre fra statsminister og regjering at det er viktig at det bor folk i området. De omgir seg med fine ord som Nordområdesatsing, totalberedskap, helseberedskap m.m. Men, slik vi opplever det, koker det hele ned til «ord». Fine ord og lovnader følges ikke opp med konkret handling.

Finnmark er et stort fylke med spredt befolkning og lange avstander. Det er kostbart å drive helsevesen, kollektivtransport, skoler og andre aktiviteter/tilbud vi etter hvert ser på som en selvfølge. Dette vet vi, og det vet også de som sitter på pengesekken. Men, sistnevnte viser en sterk uvilje til å ta problematikken inn over seg. I beste fall er det på grunn av uvitenhet om hvordan landet vårt er og hvordan Finnmark (og Nord-Troms) på mange måter skiller seg ut fra resten av vårt vidstrakte land.

Sentrale myndigheter må forstå at hvis det skal «bo folk i husan» i Finnmark, så må Finnmark få tilbake noen av de verdiene som hentes ut av fylket. Det være seg fiskekvoter eller olje/gass (som det ble lovet ilandføring av for å skape arbeidsplasser). Vi kan dermed ta den ekstra kostnaden som ligger i å videreforedle råvarene (fisken) i Finnmark. Dermed skapes det arbeidsplasser, og ringvirkningene kan gi en etterlengtet befolkningsvekst i fylket. Men, det må skapes en politisk vilje til dette, og der er Pasientfokus og Irene Ojala klar til å støtte alle tiltak som kan være med på å etablere gode og varige arbeidsplasser, ikke bare på kysten, men i hele Finnmark.

Målet må være at det ikke bare «ska bo folk i husan» som allerede står her, men at det skal bli grobunn for at det må bygges nye hus, for «folk træng hus, og hus træng folk. I aill si tid».

Den beste representanten til å jobbe og kjempe for dette, er Irene Ojala fra Pasientfokus. Kompromissløs for folk og natur i Finnmark!

Øyvind Seljeseth, 2. kandidat på Pasientfokus sin stortingsvalgsliste