Regelverk til hinder for å kombinere fiske og jordbruk

Det å kombinere jordbruk og fiske har alltid vært en vanlig næringstilpasning i samiske områder. Regelverket for å kunne registrere seg som fisker i fiskermanntallet har derfor også tatt høyde for dette. En av betingelsene for å kunne stå i fiskermanntallet er at hovedyrket er å være fisker. Men også at man ikke har for høy inntekt fra annen jobb eller næringsvirksomhet. For å bli registrert som heltidsfisker på blad B kan man ikke ha annen inntekt som overskrider 400 000 kroner. I samiske områder, herunder hele Finnmark, kan man ha inntekt inntil 500 000 kroner. Så langt er alt vel.

Det er imidlertid innført nye bestemmelser for en tid tilbake som skaper vanskeligheter for de som driver med jordbruk i tillegg til fiske.

Det dreier seg om to forhold i forskriften om fiskermanntall:  

Begrensning i å kunne ha folk i arbeid

I forskriftens § 5.5 står det: «Det er å rekne som full eller avgrensa verksemd dersom ein har ei arbeidstid på 2/3 eller meir av det som er vanleg i vedkomande yrke eller næring, eller om ein er sjølvstendig næringsdrivande og har arbeidstakarar i verksemda si utanom hausting av viltlevande marine ressursar». 

En bonde som driver et gårdsbruk av gjennomsnittlig størrelse vil være helt avhengig av å arbeidstakere i deler av året. Typisk i sesonger som lamming, innhøsting og sauesanking. Bestemmelsen om ikke å ha arbeidstakere utenom fiskeriene bidrar dermed til å ekskludere helt vanlige bønder. Noe som neppe er tanken bak bestemmelsen.

Dobbelt så høye inntektskrav

Det er krav om å ha inntekt fra fiske og fangst som er minst to ganger så høy som inntekt fra annen inntekt eller næring.

Manntallsforskriftens § 5.6 har følgende ordlyd: «Vedkomande må ha inntekt frå fiske og fangst, jf. nr. 4, som er minst to gonger så høg som inntekta frå anna yrke eller næring, jf. nr. 5.» Dette innebærer at hvis inntekten fra jordbruk er f eks 400 000 kroner, så må inntekten fra fiske være på minst 800 000 kroner. Dette er en bestemmelse som gjør det meget krevende å kombinere jordbruk og fiske. Mens jordbruksinntekten er relativt stabil fra år til år, så vil fiskeinntekten variere med kvotegrunnlag og fiskepriser. Gruppe II eller åpen gruppe, er i tillegg avhengig av vær og vind, såkalte maksimalkvoter osv. I en tid der kvotene går ned, så risikerer man altså med denne bestemmelsen at bønder blir kastet ut av fiskermanntallet. Ikke fordi de har økt inntekt fra jordbruket, men fordi inntekten fra fiskeriene går ned. Igjen: dette var neppe tilsiktet da bestemmelsen ble laget.

Det bør derfor jobbes politisk for å få endret de to bestemmelsene i manntallsforskriften. Én mulig løsning er at det gjøres unntak for bønder og andre primærnæringsutøvere i det geografiske området som er angitt i § 2a.

Det er gode grunner for å behandle jordbruk, og for den saks skyld reindrift eller utmarksnæring, i de samiske områdene på en annen måte enn andre inntektskilder:

For det første har dette vært, og er fortsatt, vanlige næringskombinasjoner i samiske områder.

For det andre er antall gårdsbruk i Finnmark nede på et kritisk nivå; det er derfor viktig å fjerne mulige hindre for å starte opp og bli værende i landbruksnæringa.

For det tredje blir de berørte lokalsamfunnene mer robuste ved at folk har flere bein å stå på. Totalt sett er det nok ikke mange næringsutøvere som rammes av bestemmelsene, men mange nok til at dette er en viktig sak for nordsida av Varangerfjorden og Tana, og trolig også for enkelte i Laksefjorden, Porsanger og Alta.

Helga Pedersen, organisasjonssjef i Finnmark bondelag