I Østhavet 1.12. er leder av Vardøhus Museumsforening, Arnt-Bjarne Aronsen, gitt rikelig med spalteplass til et innlegg ved ansvarlig redaktør Jan S. Krogh, her i egenskap av journalist. Innlegget fortoner seg mest som en monolog fra Aronsens side, med journalisten – overraskende – som mikrofonstativ; det er da også helt uten kritiske spørsmål. Mye av innlegget er en uforbeholden ros av den foreningen Aronsen er leder for, om alt foreningen har oppnådd musealt og innen kulturminnevernet, med brodd mot Varanger museum. En annen side er konspiratorisk og alarmistisk, nærmest som om Vardø-samfunnet er i fare for å bli
slukt av naboen Vadsø, som særlig sikler etter Vardø-museene.
Vi skal la dette fare, men ser oss nødt til å stanse opp ved enda en side av innlegget:
Aronsen setter oss to, ved navns nevnelse, i gapestokk, med sterke beskyldninger i form av grov motivspekulasjon: Vi to er ikke verdige til å sitte i styret for Varanger museum da vi (sitat) «er styremedlemmer i et kommunalt selskap som de [vi to] har økonomisk interesser i, siden museet blant annet selger bøkene deres». Dette er så sterke beskyldninger at vi må spørre journalisten/ansvarlig redaktør om det ikke ville ha vært på sin plass med «adgang for oss til samtidig imøtegåelse», slik det heter i pressens etiske regelverk, «Vær Varsom-plakaten».
Våre publikasjoner kan skaffes mange steder, som i museumsutsalg. Også Vardøhus Museumsforening selger noen av publikasjonene våre. Foreningen går vel ikke ut fra at vi dermed oppfatter foreningen som et selskap vi har økonomiske interesser i? Dersom vi følger Aronsens resonnement, må det da være uheldig at medlemmer av styret til foreningen er forfattere og redaktører av publikasjoner utgitt av foreningen og som selges av den?
Kan ikke Aronsen tenke seg at forfatterskap og publisering av lokalhistorisk og lokalkulturelt stoff først og fremst springer ut av interesse, engasjement og formidlingsglede? At man publiserer fordi man har noe å fare med, det være seg faglig spesialkompetanse eller en spennende historie, kanskje helt ukjent for leserne? Den mistenkeliggjøringen han bedriver, minner om primitiv motivspekulasjon, som vil kunne ramme mye av den historiske publiseringen som vårt område er så rik på. Hvem blir de neste som ved navns nevnelse havner i
gapestokken til lederen av Vardøhus Museumsforening?
For ordens skyld: Einar Niemi får ikke ett øre i royalty på omsetning i dag av publikasjoner der han er forfatter, medforfatter eller redaktør. Harald G. Sunde har i 25 år drevet et lite forlag i Kirkenes som selger bøker om lokalhistorie fra Varanger og har opp gjennom årene hatt en svært beskjeden inntjening på dette arbeidet.
Vadsø/Kirkenes 2.12.24
Einar Niemi og Harald G. Sunde.
