Hei! Jeg heter Jon, er 59 år gammel, gift, har to voksne barn og et barnebarn på vei. Jeg er 100 % ufør etter å ha blitt diagnostisert med kols. Selv om jeg har måttet forlate arbeidslivet, har jeg fortsatt et brennende ønske om å bidra.
På jobben før jeg ble syk, trivdes jeg godt. Vi var en sammensveiset gjeng, og jeg tok på meg ansvaret for å lage kaffe til alle hver dag. Jeg husker spesielt én kommentar fra kollegaen min, Odd-Einar, som sa: «Tenk at du frivillig lager kaffe til oss hver dag.» Og ja, det stemmer – jeg gjorde det helt frivillig. Ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg likte å gi det lille ekstra til de rundt meg. Den koppen med varm kaffe ga Kristin, som hadde små barn og en syk mor, en liten pause. Den ga Toralf, som gikk gjennom en vanskelig skilsmisse, en oppmuntrende start på dagen. Og Odd-Einar, ja, han var ofte takknemlig for å slippe å lage kaffe selv etter å ha sovet litt ekstra. Det var mitt bidrag til fellesskapet, helt frivillig, hver eneste dag.
Slik kunne en jobbsøknad som frivillig sett ut. Men heldigvis trenger man ikke søke om å få være frivillig – det er åpent for alle som vil bidra. Det er nettopp det som er så flott med frivilligheten. Den gir de som er i og utenfor arbeidslivet en mulighet til å gjøre en forskjell.
Men frivilligheten trenger støtte. Den trenger rammer, ressurser og verktøy for å kunne blomstre.
LHLs frivillige utgjør allerede en betydelig forskjell i lokalsamfunnet. Vi bidrar med en rekke aktiviteter som kan gjøre hverdagen enklere for mange som ellers er avhengige av kommunale tjenester. Gjennom likepersonstjenesten gir vi støtte til mennesker som går gjennom de samme utfordringene vi selv har opplevd. Våre frivillige hjelper også med praktiske gjøremål, slik som å handle, kjøre til legeavtaler, eller bistå med enkle oppgaver i hjemmet – tjenester som avlaster kommunen. I tillegg skaper vi sosiale fellesskap og arrangerer trimaktiviteter, som gir folk muligheten til å møtes, bevege seg og motvirke ensomhet. Disse aktivitetene bidrar til å opprettholde både den fysiske og psykiske helsen hos mange av dem som har størst behov. Sammen gjør vi livene til de som trenger det bedre.
I dag står norske kommuner overfor en stor økonomisk krise, med et samlet underskudd på over 10 milliarder kroner i 2024. Det er bekymringsfullt at 85 % av kommunene sier at dette rammer pleie- og omsorgssektoren. Det er tjenester som er presset på grunn av personellmangel, høyt vikarbruk og økende utgifter til overtid. Nå står mange kommuner overfor kutt. Og vi i LHL frykter at helsefrivilligheten kan bli en av taperne i denne innsparingstiden. Det vil være en alvorlig feilvurdering.
Helsepersonellkommisjonen har advart om at Norge kan stå overfor en mangel på opptil 40 000 helsearbeidere innen 2035. Dette betyr at vi må finne alternative måter for å sikre et velfungerende helsevesen i fremtiden. Frivilligheten kan være nettopp den ressursen vi trenger.
Statsminister Jonas Gahr Støre sa det godt i 2022: «Frivilligheten er noe av det fineste vi har i Norge.» Ja, Jonas, det er helt riktig. Og nå er tiden inne for å se frivilligheten som en integrert del av løsningen på helsevesenets utfordringer. Frivillighet er ikke en utgiftspost – det er en ressurs som kan avlaste det offentlige helsevesenet.
Når kommunene nå sliter med å rekruttere personell og må ty til dyre vikarer og overtid, bør det ringe en varselbjelle. Vi må legge til rette for at frivillige som Jon kan bidra til et bærekraftig velferdssamfunn. Det er på tide at kommunene gir helsefrivilligheten de ressursene og rammene den
trenger for å fortsette sitt viktige arbeid.
Vi i LHL er klare til å samarbeide med kommunene. Vi ønsker å hjelpe til, men det krever at kommunene ser oss som den verdifulle ressursen vi er, og ikke overser frivilligheten i sin jakt på innsparing. Økonomiske utfordringer kan snus til muligheter for frivilligheten – om vi gir den riktig støtte.
Til lokale folkevalgte: Gi Jon, og alle andre som ønsker å bidra, muligheten. Sats på frivilligheten!
Mari Larsen, generalsekretær i LHL.
