Permitteringene vi i dag ser i Berlevåg, Sørvær, Gamvik, Mehamn, Måsøy og Vardø er starten på en varslet samfunnskrise. Dette er resultatet av Stortingsflertallets fiskeripolitikk. Torsken kommer ikke til fiskerisamfunnene i Finnmark. Det har ringvirkninger for hele Finnmark.
Vi er kommet i en situasjon hvor torsken verken blir fisket av lokale fartøy eller levert til lokale bedrifter. Dette er en politikk Finnmark Senterparti er helt uenig i. Vi leser Finnmark Arbeiderparti som at de derimot er helt enig i denne politikken. «Jeg kan ikke styre biologien» sa fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss (Ap) til iFinnmark 9. september 2024 når hun var på tur til Gamvik for å ta en prat med ordføreren der. Samtidig skriver ordfører Ragnhild Vassvik (Ap) på Facebook at «Gamvik må reddes – nå».
Finnmark Senterparti ble veldig provosert når fiskeriministeren skylder på biologien fremfor å ta ansvar for politikken. Vi krever at fiskeriministeren tar politiske grep som bidrar til å rette opp resultatene av en årelang fiskeripolitikk hvor forvaltning og fordeling av torskekvoten IKKE har prioritert kystsamfunnene i Finnmark.
Den justerte totalkvoten for torsk for 2024 er 218 198 tonn. Det er fortsatt mye torsk. Men torsken, altså hjørnesteinsbedriften, er tatt ut av kystsamfunnene. Så hvor blir den av den torsken som fiskes når vi ikke ser den i Finnmarksamfunnene? Er det frysetrålerne som har vunnet slaget om torsken? Det er reduserte forekomster av gytemoden torsk i fjordene. Er det frysetrålerne som har tatt opp for store kvantum av ikke gytemoden torsk ute i havet?
Befolkningen i Finnmark forstår målet om en bærekraftig forvaltning av fiskeressursene som at torsken selv skal få svømme inn til kysten for å gyte for dermed å sikre at bestanden opprettholdes. Dette mener vi er viktig i det grønne skiftet som alle snakker om, og den mest miljøvennlige måten å forvalte våre felles fiskeressurser på. Den lokale fiskeflåten vil dermed kunne fiske og leverer torsk til produksjon i industrianlegg i fiskevær langs hele Finnmarkskysten. Det er slik torsken er hjørnesteinsbedriften i Finnmark.
Selvsagt har Finnmarkskysten opplevd at torsken har blitt borte før også, og at den har kommet tilbake. Men en viktig endring har skjedd de siste 30 årene. I dag er de fleste torskekvotene solgt fra fiskeren som først fikk den. Et flertall på Stortinget støtter denne ulovfestede 30-årige praksisen med kjøp og salg av fiskekvoter. Resultatet er at Finnmark i dag har 1000 fiskebåter under 11 meter i åpen gruppe og 300 båter totalt i lukket gruppe. Verdien av hver torskekvote stiger stadig og rettighetene til å fiske torsk langs Finnmarkskysten privatiseres bort. Etter denne fiskerikrisen vil vi vende tilbake til en helt ny hverdag.
Finnmark Senterparti tar gjentatte ganger til orde for en fiskeripolitikk hvor kystflåten og landindustrien må prioriteres. Det er fordi vi kjemper for Finnmark av kjærlighet til fylket vårt, sikkerhet for landet vårt og for at fremtidige generasjoner skal ha frihet til å kunne velge et liv langs Finnmarkskysten. Vi kjemper for at sjøsamisk kultur skal overleve og at den frodige kystkulturen vår skal bestå. Derfor oppfordrer vi fiskeriministeren til å styre det hun kan styre. Det haster å gjennomføre disse fire punktene:
- Kvotefordelingen – Åpen gruppe må straks tildeles en større andel av torskekvoten.
- Pliktkvotene – Torsken må leveres der den skal leveres. Hvis tråleren ikke klarer det, må kystflåten få ta opp kvoten å levere lokalt.
- Strukturkvotene – Avtalen må holdes om å tilbakeføre kvotene til opprinnelig gruppe etter hjemmelslengde når avtalen går ut etter 20 år, de første i 2026.
- Bestille utredninger om hvordan vi kommer oss ut av «kjøp og salg -spiralen» med fiskekvoter, og hvordan vi sikrer lokal kontroll over kvotene.
Stortingsrepresentant Geir Adelsten Iversen (Sp) og fylkesvaraordfører Heidi Holmgren (Sp)
