Den 22. september d. å. publiserte Østhavet en artikkel i forbindelse med forslaget om grensejusteringer mellom Vardø og Båtsfjord kommune. I artikkelen ble det sterkt fremhevet hva som ville kunne være fordeler med en grensejustering som vil gjøre Sandfjord og Hamningberg til en del av Vardø kommune.
I artikkelen ble det bl.a. anført at Båtsfjord kommune ikke markedsfører Hamningberg som reisemål, at et samarbeid med Vardø kommune ville kunne styrke turismen, problemer med vannforsyning og at veien ut til Hamningberg er i nokså begredelig dimensjoner og tilstand, noe som i sin tur fra tid til annen fører til dårlig trafikkflyt på vegen.
At Båtsfjord kommune ikke har interesse i å markedsføre Hamningberg som turistmål burde vel egentlig være nokså åpenbart. Det vil nok for de aller fleste være en selvfølge å ikke investere penger i noe som ikke gir nevneverdig avkastning. Videre ligger det ikke innenfor de lovpålagte oppgaver en kommune har å skulle markedsføre et fraflyttet fiskevær som turistmål.
Markedsføring er etter begrepets ordlyd helt klart noe som burde tilfalle de aktører som mener at det vil kunne være lønnsomt å få flere folk til området. Denne gruppen er vel de som utgjør næringslivet. For Hamningbergs del har næringslivet fått fullverdig og god hjelp av nasjonal turistvei og en håndfull med tidsskrifter som har omtalt ulike muligheter for opplevelser i Hamningberg.
At Hamningberg ikke ligger i Vardø kommune hindrer imidlertid ikke næringslivet i Vardø å markedsføre Hamningberg som et reisemål til fordel for seg selv. Videre finner jeg det nokså tvilsomt at ytterligere markedsføring av Hamningberg vil føre til nevneverdig økt turisme. Mange av de som kjører til Hamningberg, kjører nettopp til Hamningberg. En god del vet ikke en gang at Vardø finnes før de ser skiltet på Svartnes. Det er Hamningberg og ikke Vardø som er målet.
At vannforsyningen er dårlig er vel noe som må ansees som et «luksusproblem»? Det er vel ikke en selvfølge at man har rent drikkevann i springen i en fritidsbolig? Svaret her må nok være at man må «finne seg i mere på hytta enn hjemme». For den enkelte hytteboer og næringsdrivende vil dette kunne løses med nokså enkle grep. Det finnes gode vannfiltreringssystemer både for private og som er næringsmiddelgodkjente, slik at de som ønsker seg et glass vann kan få dette uten å være redde for å bli syke.
Hva gjelder selve rørnettet, så ble dette oppgradert på tidlig 90-tallet. Tiltaket ble iverksatt etter engasjement fra bl.a. daværende bygdelagsleder. I samråd Med Båtsfjord kommune, en ekstern entreprenør og noen trofaste tjenere av bygdelaget ble hovednettet fra vannverket og ned til bygda oppgradert. Forøvrig synes vannforsyningen i Hamningberg å være i grei stand.
Veien ut til Hamningberg er mangt og meget, men noe motorvei er den ikke. Hva eventuelle grensejusteringer kan bidra med for å avhjelpe denne situasjonen er imidlertid uklart.
Men hva er egentlig formålet med adgangen til grensejusteringer?
Formålet finner man i inndelingslova § 1 som sier at formålet er å legge til rette for bl.a. en kommuneinndeling som kan sikre et funksjonsdyktig lokalt folkestyre og en effektiv lokalforvaltning.
Det ble holdt frem av Vardø kommunen at vardøværinger med fritidseiendom i Båtsfjord kommune ikke hadde «demokratiske rettigheter». Dette er klart feil. For vardøværinger er det ikke noe i veien for å komme med innspill eller forslag til politiske saker som angår Sandfjorden og Hamningberg. Om saken avgjøres av et habilt sammensatt Vardø eller Båtsfjord er vel av heller liten betydning, såfremt man ikke ønsker å fremme favorisering og korrupsjon i politikken. Hva angår rettighetene for de hytteboende vil derfor være uendret ved en evt. grensejustering.
Det å ikke ha fritidsbolig i bostedskommunen er videre noe som ikke åpenbart fremstår som uvanlig. Tvert imot er det nok vanligere å ha fritidsboligen sin i en tilstøtende kommune enn å ha det i bostedskommunen, uten at dette synes å skape store problemer på landsbasis.
Det er på bakgrunn av det nevnte ikke noe som tyder på at overføring til Vardø kommune vil være med på å sikre medbestemmelse for hyttefolket og lokalforvaltningen bedres. Tvert imot innbyr dette til stor utgifter for kommunen i forbindelse med utredninger og øvrige rapporter som muligens kan munne ut i noe av nevneverdig positiv karakter.
I alt fremstår forslaget som et publisitetsstunt med sikte på å skape diskusjon om temaet, noe som det for øvrig har fått til på en god måte. En god diskusjon er sjelden en dårlig ting, men rasjonell distriktspolitikk er et klart bedre virkemiddel for utvikling av mindre lokalsamfunn.
K. Rasmussen
