Forskning og politisk aktivisme

Møtet med de to historieprofessorene på Vardø museum forrige uke, ble en tankevekkende greie.

Det var interessant å få innblikk i professor Kari Aga Myklebost sin forskning rundt den russiske minnepolitiske offensiven. Det er nok sikkert korrekt – slik forskeren hevder – at det for ledelsen i Kreml har vært viktig å få frem felles krigsminna med sine naboland, og bruke dette som et verktøy for å skaffe legitimitet for den autoritære retninga som Putin har brakt Russland inn i siden 2014.

Men det er mange måter å håndtere det på. Men: Jeg stusser på; er det nå slik, at det bare er riving av minnesmerker som er det avgjørende grepet her. Og hvilken betydning vil den rivingen få?

Professor Myklebost holdt flere innlegg i løpet av kvelden. Når hun gikk fra å være forsker til å være aktivist, var ikke enkelt å oppfatte. Men hun la i hvert fall ikke skjul på sin iver etter at minnesmerkene i Vardø skulle rives. Hennes professor-kollega Stian Bones, la an en langt mer diplomatisk tone.

En annen som holdt flere innlegg, var ordfører Labahå. Han har dessverre inntatt et hardt, uforsonlig og splittende standpunkt i saken om fjerning av minnesmerker i kommunen. Debatt-stafetten mellom forskeren og ordføreren på møtet – gjorde det i hvert fall utvilsomt, hvem som har lagt premissene for ordførerens sterke engasjement og harde utfall i saken. De premissene er konstruert på Universitetet i Tromsø.

Så kan man spørre: Hvem vil det bety noe for, om ordføreren gjennomfører rivingsprosjektet sitt?

 Partisanhistorien har sterk forankring hos mange av kommunens innbyggere, ikke minst i Kiberg. Behandlingen partisanene fikk av det norske samfunnet i mange tiår etter krigen, var skammelig. Og det tok nesten 50 år, før Kongen kom til Kiberg og forsøkte å sette plaster på sårene. For svært mange var det for sent.

Er det å regne med at partisanenes etterkommere vil forstå den innfløkte forsker-logikken, som ordfører Labahå nå målbærer overfor sine innbyggere? Og vil disse bifalle ordførerens sterke ønske om å vandalisere disse minnesmerkene, som er satt opp på åsteder for noen av de mest bestialske hendelser som fant sted her i området under den andre verdenskrigen.

Hvem er det om å gjøre for, å gjennomføre dette forsker-initierte storpolitiske stuntet? Er det om å gjøre for oss som bor her i kommunen? Eller, er det mest om å gjøre for ordfører Labahå – og hans heiagjeng – for at ordføreren kan bruke saken som bevis på politisk handlekraft?

Ordfører Labahå har i alle sammenhenger fremhevet at et enstemmig bystyre har vedtatt at disse minnesmerkene skal rives. Dette bør forklares nærmere. Jeg imøteser det. Det kommunestyret vedtok 25. januar i år, var at «Vardø kommune fratrer avtale med Arkhangelsk kommune i Russland, dette med bakgrunn i den pågående angrepskrig og folkerettsbrudd som Russland fører i Ukraina.»

Verken i vedtaket eller i saksfremlegget er man inne på riving av minnesmerker. På hvilket vis har kommunestyret vedtatt dette, når forholdet ikke er berørt i kommunestyresaken?

Saken er kun egna til å skape opprivende fronter og vont blod. Er det nødvendig? Kan vi ikke heller rette oppmerksomheten mot det sørgelige faktum, at Russland i 934 dager nå – hver dag – helt vilkårlig og helt uten grunn, har slaktet ned sine naboer i Ukraina, og gjør sitt ytterste for å ødelegge landet. Det er viktig å ha fokuset på. Og hvordan verdenssamfunnet skal få slutt på den galskapen. 

Det må være prioritet over alt annet. Og ikke, at vardøværingene nå skal tvinges til å la seg bruke av en Tromsø-forsker som vil ha oss til å vandalisere minnesmerker som lokale krefter – helt uten russisk innflytelse og medvirkning – har fått på plass.

Vi må i herrens navn kunne bevege oss fra det tåpelige, til det konstruktive. Det er aldri for sent.

Svavar Bjørnsson