For et par uker tok vi, i beste mening, opp et grisete problem og som angår et viktig anliggende; nemlig hvordan Vardø by fremstår for fastboende og besøkende. Vårt fokus var på byens tilgrisa fiskarmonument. I ettertid har vi fått en hel del «tommel opp» for det initiativet.
Ordføreren var raskt ute med et tilsvar. Nedsnakking og forsøk på latterliggjøring er jo som vi vet et kjent virkemiddel, når andre argumenter ikke er å oppdrive. Det satt løst i ordførerens tilsvar, og det gjør i grunnen ingen verdens ting. Det biter ikke på gamle gubber å bli nedsnakket og latterliggjort.
Et annet kjent virkemiddel er å så tvil om legitimiteten til temaet som drøftes. Så også her; ordfører Labahå nærmest fastslo at meningene om det tilgrisa fiskarmonumentet nok var delte. Med andre ord: At brorparten av vardøværingene egentlig syntes dette var helt OK. Dette var nok et postulat tatt ut av løse lufta. Vi har ikke registrert at de som har uttrykt seg om dette i kommentarfeltene, har uttrykt seg i den retningen. Snarere tvert imot. Men det får så være, at ordfører Labahå finner hensiktsmessig å benytte seg av fiktiv argumentasjon.
Vi tolker imidlertid ordførerens svar i en retning som er mer bekymringsverdig: For oss så fremstår det som åpenbart, at ordfører Labahå her lar det gå prestisje i, å ikke gjøre noen verdens ting! Og med det som utgangspunkt, så kan man jo som ordfører – helt ut i løse lufta – fastslå at regnet skal ta seg av vaskinga av måsedritt på monumentene våre! Med andre ord: Regnet skal ta seg av det, som selv ikke høytrykksspyling biter på!
Ordføreren er i sitt svar, svært opptatt av å påpeke Vardøhus museumsforenings ansvar for å ta vare på sine historiske eiendeler i byen. Men; ordføreren unnlater helt å fastslå at Vardø kommune har et like sterkt ansvar for sine historiske eiendeler – som for eksempel fiskarmonumentet «Opp av hav.»
Når ordføreren unnlater å fastslå dette, så sniker det seg inn en mistanke om at de som i dag styrer i Vardø kommune, ikke egentlig ønsker å vedkjenne seg kommunens faktiske eierskap til fiskarmonumentet. Og at man som eier har et soleklart ansvar for tilsyn, vedlikehold og renhold. Det ville kanskje være et skritt i riktig retning, å erkjenne dette?
Eller: Skal man fortsette å vise til at måsedritt er en såkalt naturlig del av det flotte fiskarmonumentet vårt? Og kanskje til og med markedsføre dette som et «delikat» innslag til våre turister? Kom og se all fugledritten vår! Og så fortsette å google historier, som den om Wenche Foss!
Look to Hammerfest! Der tar man disse tingene på ramme alvor.
Svavar Bjørnsson
Thor Robertsen
