Er arbeidsplasser i fiskeindustrien i ferd med å forsvinne til fordel for store fabrikkskip?
Hvor er det blitt av alle trålkonsesjonene?
Er det ikke på tide å igjen innføre forbudet mot utskifting og fornying av fabrikkflåten?
I løpet av 3-4 år økte den norske fabrikktrålerflåten fra 9 til 23 båter. Dette svekket dramatisk fiskeindustrien på land i Nord-Norge. På litt lengre sikt truer ombordproduksjonen fiskeriene og selve bosettinga i landsdelen.
Økningen i fabrikkflåten skjedde i hovedsak ved ombygging av saltfisktrålere. I tillegg skaffet linebåter seg utstyr for filetering og frysing ombord. Og dessuten kommer ombordproduksjon nå inn på stadig flere område: Konsumlodde eller lodderogn, sild, makrell, reker, skjell, og surimi eller kolmule.
Senja-rederiet Nergård alene har 13 konsesjoner på torsk, der både grunnkvoter og strukturkvoter er slått sammen. Dette fiskes med 5 båter. Ved nybygginger kan de ta ut et fartøy og fordele kvotene på de 4 gjenværende. Disse fartøyene leverer opptil 1000 tonn fisk på en 5-ukerstur. Hertil kommer at de også leverer 2-300 tonn ensilasje, – slog som selges som råvare til produksjon av bl.a laksefôr.
Dette utgjør dette ei kraftig forskyving av norsk fiskeforedling fra land til sjø. Det betyr og ei ytterligere styrking av redermiljøet bl.a på Møre og tilsvarende svekking av fiskeindustrien og fiskeflåten i Nord-Norge. Ei slik utvikling er stikk i strid med den vedtatte fiskeripolitikken. Men Klassekampen kan påvise at staten på område etter område fører en politikk som favoriserer ombordproduksjonen.
Behov for fornying
«Det er et enormt behov for fornying i hele fiskeflåten. Norges Fiskarlag meiner fornyingen må leggas opp ut i fra ei normallevetid på 20 år». I dag er store deler av flåten mye eldre. Fra 1978 til 1985 var det totalt forbud mot utskifting av trålere. Når en nå har åpna for utskifting samtidig som torsketrålkvotene er kraftig økt, står rederne i kø for å bygge nytt. Men hva bygger de så? Det er en klar tendens i retning av større ombordproduksjon.
Tidligere besto trålerflåten av:
10 fabrikktrålere
9 saltfisktrålere
4 rundfrysetrålere
57 ferskfisktrålere
43 småtrålere
Men disse talla forteller egentlig bare kor store kvoter de forskjellige trålerne kan fiske, ikke hva slags behandling de gir fisken. For etter at Høyre regjeringa ved fiskeriminister Listau i 1982 oppheva frysekonsesjonsloven er det fritt fram for å installere fryseanlegg om bord.
Senere så opphevet Høyre fiskeriminister Svein Ludvigsen leveringsplikten ved å gjøre den til leveringsplikt i «region» så ble den igjen omgjort til «tilbudsplikt». For ikke å snakke om Frps fiskeriminister Sandberg som utbasunerte at «vi må tørre å fjerne pliktene».
Vi kan med stor trygghet si at det har vært en villet borgelig politikk med Høyre i spissen som har ført til at de fiskeriavhengige kommunene i Finnmark snart er avfolket.
Derfor kan en saktens undre seg over hvorfor det er så stor oppslutning om Høyre og Erna i Nord-Norge og at de til og med har fylkesordføreren i Finnmark.
Dette har ført til at alle saltfisktrålere nå er ombygde til fabrikktrålere eller har planar om slik ombygging. 3 nye ferskfisktrålere er bygd med utstyr for filetskjæring og frysing om lag, og flere er planlagt. Derfor kan vi regne med at i løpet av noen års tid vil det reelle tallet på norske fabrikktrålere være 3-4-doblet.
Tilbake til hansatida
– Det som skjer med ombordproduksjonen er at Nord-Norge blir satt tilbake til hansatida, da fisk og fortjeneste bare blei ført ned til Vestlandet.
Denne kraftsalva kjem frå informasjonssekretær i Fiskeindustriens Landsforening (FL), Arthur Olsen. Verken FL som representerer eierne i fiskeindustrien eller NNN som organiserer fiskeindustriarbeiderne ser med særlig blide øyne på denne utviklinga:
– Er det rett at bl.a England skal bli en av hovedhavnene for den norske fiskeflåten?
Her har fiskeindustribedriftene investert store penger, og så kjem fabrikktrålerne, tar opp fisken rett ut for stuedøra og fører han rett ut av landet.
– Men er det ikke mest lønnsomt å satse på ombordproduksjon?
– Jovisst er det det. Om en vil forlate målsettinga om fiskerinæringa som en bærebjelke for bosettinga, skal en bare satse på ombordproduksjon. Men vil vi det?
Favorisert
Men det er ikke bare fordi ombordproduksjonen er mer rasjonell at han konkurrerer ut landanlegga. Ombordproduksjon blir favorisert av lovverket og av styresmaktene forde de ikke trenger konsesjon for produksjon om bord.
Som eksempel nevner han en strid i Båtsfjord som det blei rettssak av. Den gjaldt ringnotbåter som produserte konsumlodde som var mindre og hadde større åteinnhold enn det lovlige.
De produserte først og søkte dispensasjon etterpå, mens fiskeindustrien i land måtte holde seg til loven.
– Det blir aldri samme kontrollen ombord.
Kystflåten ryk
– Om ferskfisktrålerne blir bygd om til fabrikktrålere, mistar industrien en stor del av leveransene. Kystflåten kan ikke aleine holde oppe en jamn produksjon året rundt. Da kan mange industribedrifter gå over ende, og i neste omgang har ikke kystfiskerne noen industri å levere til.
Når vi snakker om ombordproduksjon, tenker de fleste på store fabrikktrålere. Men det er ikke bare de. Den tekniske utviklinga har gjort det mulig med filetmaskiner ombord på autoline båter og, heilt ned mot 60 fot. Fra før har vi mange linebåter som salter ombord, nå har flere starta med filet.
Også innafor rekefisket er ombordproduksjonen på veg inn. Mange reketrålere har skaffa seg utstyr for å fryse reke rund ombord. Men det er bare en fordel for fiskeindustrien, fordi reka kan tinas opp og pilles på land. Men nå kjem den første med pillemaskiner ombord, og om det får spre seg, kan det spøke for rekeindustrien. Og alt tyder på at det får spre seg, for det er faktisk slik at for å starte med rekepillemaskiner på land må en ha konsesjon, men ikke for å gjøre det samme ombord(!).
For min del er det viktigst at de resurser som er tildelt Finnmark fra naturens side skal brukes til samfunnsbygging og skape mest mulig virksomhet på land.
Enmannsjarker får være enmannssjarker. Den havgående flåte som leverer ferskt råstoff året rundt, gjerne levende 2-3 ganger pr uke og skaper virksomhet på land må prioriteres ved endret kvotefordeling.
