Kvotemeldingen skulle sikre de minste kystfiskerne bedre rammevilkår. Det gjør den ikke, og det bør bekymre flere enn fiskerne selv.
I 2020 pekte Riksrevisjonen på at en stor andel av fiskekvotene har blitt flyttet fra små båter i kystflåten til store, kapitalsterke trålere. Noen, inkludert MDG, forventet at kvotemeldingen skulle reversere denne utviklingen. Men da fiskeriminister Cecilie Myrseth la fram kvotemeldingen i Tromsø den 12. januar kunne trålrederiene puste lettet ut: “Dette er ingen revolusjon”, sa Myrseth. Det har hun rett i. Med regjeringens forslag får de minste båtene litt mer av kvotene, men langt mindre enn de har gitt fra seg til de større rederne de siste årene.
Villfisk er mat av ypperste kvalitet i en verden der matproblemene vokser. Det er pussig at Norge sutrer over lav selvforsyningsgrad når vi har en overflod av mat fra havet som vi spiser stadig mindre av, mens alle er enige om at vi burde spise mer.
De største rederne vil ha stabile rammevilkår i fiskeripolitikken, men stabile rammevilkår er feil løsning i en stadig mer ustabil verden. Utenfor kvotemeldingen og fiskeripolitikken blir åpenhet og forutsigbarhet skiftet ut med krig, mistillit og usikkerhet. Den globale oppvarmingen jager fiskebestandene nordover og inn i en biologisk usikker framtid.
Fiskeripolitikken har fått en mørkere himmel over seg de siste årene. Med et livsfarlig Russland som nærmeste nabo må vi se virkeligheten i hvitøyet: Vi må ha folk i nord, og det er i nord fiskerinæringen utgjør størst andel av sysselsettingen, som igjen gir grunnlag for bosetting.
Nå er det opp til MDG og opposisjonen på Stortinget å gjøre om regjeringens tynne fiskesuppe av en kvotemelding til en fiskeripolitikk som kan sikre bærekraft, bosetting og beredskap overskuelig framtid. Det trengs, både for fisk, fiskere og hele Norges befolkning.
